Meningsløs higen etter impulstilfredsstillelse utgjør kjernen i den moderne ulykken, hevder statsviter Asle Toje. I hans nyeste bok Gullbrikkespillet, som tegner et bilde av en vestlig kultur som skriker etter gjenfortryllelse, tar han til orde for å få bukt med meningsløsheten ved å gjenoppdage historien og eie den.
Forfatteren Toje tar leseren med rundt i et Europa som ikke alle kjenner til. Et Europa fjernt fra byråkratihovedstaden Brussel. Et Europa fjernt fra elitefesten i Davos. Toje snakker med folk på «bakkeplan» – enten det er damen bak skranken i en tidligere industriby, eller lastebilsjåføren som leder opprørsgruppen «Gule vester» i Frankrike.
Gullbrikkespillet er ikke bare en bok om politikk. Den kulturelle analysen er vel så sentral. Dette siste verket i en trilogi gir et inntrykk av et kontinent med en voksende gruppe mennesker som finner lite verdi i livet.
– Det samfunnet vi er i nå tilsier at vi er ganske verdiløse, samtidig som vi blir fortalt at vi er kjempeverdifulle. For enkeltindividet fremstår det nesten som fornuftsstridig, sier Toje.
Mennesket fortjener å oppfatte seg selv som verdifull, mener han, og hans oppskrift på gjenopplivning av selvverdet er å anerkjenne seg selv som en del av historien.
Positivitetsdyrkelsens skyggesider
En av Tojes analyser av det moderne samfunnet i Gullbrikkespillet går ut på at livets mål i stor grad handler om å søke positive følelser. Han kaller det en slags symptombehandling, der det å føle seg bra betyr at man har det bra. Problemet, påpeker han, er: Hva med alle de negative følelsene?
– Det er ikke plass for ensomhet, selvforakt, følelse av manglende måloppnåelse og frustrasjon. Vi må ikke glemme at mennesket har to sider ved seg: Én himmelstrebende del, og en mørk del, konstaterer han.
Tradisjonelt har det vært religionen – i Europa, stort sett kirken – som har fungert som en arena for menneskenes eksistensielle spørsmål. Dyrkingen av positivitet er blitt den nye religionen, hevder Toje og peker særlig på hvordan positivitetshigen gir seg til uttrykk på sosiale medier.
– Når livets mål, i fravær av religion, er å søke positive følelser, går man glipp av all den lærdom, og all den åndelige fylde, som ligger i de negative følelsene.
– Når en kultur dyrker positiviteten, virker det som at særlig døden blir et slags tabu, som en slags manifestasjon av det negative. Er du enig i at mennesker av i dag synes å ha et anstrengt forhold til vår uunngåelige ende?
– Jeg tror døden er blitt vanskeligere å tåle fordi de tradisjonene vi har hatt for å hedre våre egne, disse tradisjonene som binder oss til foregående slekter, har falt til sides, påpeker han ettertenksomt.
Selv noe så enkelt som å gå på graven for å legge ned granbar og tenne et lys på julaften synes å bli stadig sjeldnere. Det er slike tradisjoner Toje insisterer på viktigheten av å holde fast ved.
– I dag er de fleste klar over at når de dør, kommer de til å legges under en dårlig gravsten som vil bli ødelagt om en 30-års tid. Kanskje noen besøker graven de første par årene, før den til slutt står der i ugress. Og det var deg! Dette er noe av grunnen til at døden er blitt så vanskelig.
Krenkelsens trumf
Kombinert med positivitetsdyrkelsen hevder Toje at samfunnet preges av en destruktiv moralisme. Hvis positive følelser er det ypperste gode, er det naturlig at forstyrrelse av den positivistiske svøpen blir den største synd.
– Krenkelse er blitt en form for trumf. Du trenger ingen annen forklaring enn at du er krenket av en annen persons ytring, for å ha rett. Det er et tegn på at det ikke går så bra i Europa, sier han.
I fjor sommer var verden vitne til demonstranter som rev ned statuer av personer som ble beskyldt for å være forbundet med slaveri. Begrunnelsen var ofte at monumentene opplevdes som krenkende overfor noen mennesker.
– Hovedproblemet ved vår kultur er den endeløse selvkritikken, som med 68-er-generasjonen er blitt en del av kulturen; man skal rive ned alt hele tiden i stedet for å bygge det opp, sier Toje.
Sommerens ikonoklasme er ifølge Toje et av flere eksempler på at Vesten er inne i en kulturrevolusjon. Det kanskje viktigste budskapet i Gullbrikkespillet er at det kommer en tid etter dette, og at vi står ved et punkt der vi kan påvirke hva som skal komme.
– «Ja visst gör det ondt när knoppar brister», men jeg er ikke den typen konservativ som mener at alt var bedre på 1700-tallet. Jeg er den typen konservativ som mener at vi må ta det gode med oss. Vi er bærere av en tradisjon og det er vår forbannede plikt å ha styr på den tradisjonen. Og hvis vi bygger videre på grunnen av det som var før, så varer det.
Paradigmeskiftet
Liberalernes idé om at menneskene er som en samling av løsrevne atomiserte individer som slentrer rundt i et avgrenset område – hvor bakgrunn og kultur ikke har særlig betydning – mener Toje er en uttømt tankeverden som uunngåelig vil bli erstattet.
– Jeg tror at det er ganske åpenbart for alle som følger med at den vestlige kultur har spist deg til bunns på sin egen kransekake. Det er vanskelig å formulere, men det er ikke mer igjen. Vi har sagt alt det er så si. Det er noe paradigmatisk, forklarer Toje og viser til historikeren Francis Fukuyama.
Fukuyama er kjent for utsagnet om at vi har nådd «historiens slutt», et begrep som i stor grad bygger på et hegeliansk verdensbilde. Toje mener at Fukuyamas poeng ikke er at vi faktisk har nådd historiens slutt, om det finnes noe slikt, men at det oppleves slik i en tid som er preget av overmot og naivitet.
– Tankeverden som har preget tiden etter den kalde krigen er nå på hell, og vi skal beslutte hva som kommer etter. Ville det ikke vært fint om det som kommer etter ville vært vakkert, skjønt og høymodig?
Det kan virke som om Toje tar Fukuyamas hegelianske verdensbilde, der historien er lineær, og erstatter det med en sirkulær historieforståelse. For han understreker at paradigmeskiftet er uunngåelig, og like fullt en anledning til å starte på nytt. Akkurat som å begynne et spill på nytt.
Gjenoppdagelsen
Tittelen Gullbrikkespillet har Toje hentet fra det norrøne gudediktet «Voluspå», hvor gudene møtes for å spille gullbrikkespillet. Hanen Gyllenkambe galer, og alt fremstår som om det er i skjønneste orden. Plutselig svarer en hane under jorden – jotnenes røde hane Fjalar – og så bryter ragnarok løs.
For Toje er undergangens uunngåelighet et viktig aspekt å få med seg:
– Ragnarok er ikke et resultat av dårlige beslutninger, eller av synd. Det er bare et komplisert bilde av en sivilisasjon som kneler under vekten av seg selv. Spør ikke hvorfor det skjer, men det måtte skje. Denne tiden var nå over, sier han.
Linjene som trekkes til dagens Europa er åpenbare, og det samme er budskapet om at de samme gamle brikkene bør brukes om igjen til å starte spillet på nytt. Akkurat slik de overlevende gudene gjør når de komme hjem til Idavollen og finner brikkene fra spillet de spilte før katastrofen.
– Jeg håper vi gjenoppdager det fantastiske ved vår sivilisasjon og bygger videre på det – på samme måten som renessansemenneskene. Med en ny fascinasjon for det som er gått før oss, kan vi bruke dette til å bygge en ny verden, sier han.
Men da må vi gå bort fra den tankegangen om at vi er bedre enn alle generasjonene som har gått før oss, understreker han:
– Vi står på kjempers skuldre, og vi kan se restene av deres verk. Vi er også kjemper, men ikke av oss selv. Det krever sivilisasjon.
Den reddende engel
Takket være de internasjonale menneskerettighetene tillegger trolig dagens samfunn menneskelivet en høyere verdi enn trolig på noen annen tid i menneskets historie. Men dermed ikke sagt at folk i dag opplever sin verdi som å være særlig stor, poengterer Toje.
– I dag lever mange slik: Du tok en utdannelse som du ikke brukte til stort, og så rundet du Netflix noen ganger, før du til slutt døde. Det er ganske utilfredsstillende i forhold til den verdien som er satt på livet ditt, sier han.
Det kan fremstå som en dyster oppfattelse av det moderne liv, men ifølge Toje ligger løsningen like foran – eller, rettere sagt, bak – oss.
– Jeg tror at historien kommer inn som en reddende engel, sier han og utdyper:
– Vi har alle en mor og far, og de fleste har levd i tusenvis av år i dette landet. Du er bare siste lenke. Det å sette seg selv og sitt eget liv i kontekst, og å se på seg selv som en del av en historie, både senker presset og øker ansvaret for det en skal gjøre her på jorden.
Gjenoppdagelsen av ens egen historie vil ifølge Toje altså ha konsekvenser ikke bare for oppbyggelsen av samfunnet som en helhet, men vil også kunne være til nytte for enkeltindividets velvære.
En verden av ruiner
Når det er snakk om å inspireres av fortiden, behøver det ikke bare å handle om å grave nesen ned i historiebøkene. Noen oppsøker også det forfalne i egen person. Cicero besøkte restene av Korint, og Herodot beskuet de egyptiske pyramidene.
Også for Toje fungerer ruinen som den perfekte estetiske triggeren, og han tar leseren med på mang en ruinsafari i alt fra nedlagte fabrikker til forlatte hus.
– Vi lever i en verden av ruiner. Økonomiens hjul, globaliseringen, masseinnvandringen – alt dette har gjort det slik til at den gamle verden ikke er bærekraftig. Velferdsstaten og nasjonen kommer ikke tilbake, sier han.
Når Toje påstår at det gamle Europa ligger i ruiner og aldri kommer tilbake, insisterer han på at det ikke er noen dystopisk situasjon han fremstiller. I ruinene ser han nemlig potensialet for å tegne omrisset av en ny tid.
– For meg er ruinen et håpefullt bilde. I forfallet ligger det også en mulighet til å stå der et øyeblikk og se på våre forfedres bedrifter og la oss inspirere av deres håndverk, av deres visjon og deres sans for estetikk og skjønnhet, sier han.
Følelsen av et «vi»
I 2018 engasjerte Toje seg for å få Danmark til å levere kongshornet tilbake til Norge. For ham er dette gamle maktsymbolet fra norsk middelalder et eksempel på et historisk objekt som kan engasjere en nasjons innbyggere på en inspirerende måte.
– De fleste av oss lar oss inspirere av store menn, store slag, store hendelser og vakre objekter. Jeg forstår at det er mange ting som går inn i historien, men for å fortelle historien må man ha et subjekt, og subjektet er nasjonen. Det å forsøke å skrive globalhistorie inspirerer ingen.
Han savner at våre arkeologer og historikere forteller historier igjen – inspirerende historier om hvor fantastisk Norge er.
– Vi må tørre å stole på vår egen kultur. Vi må finne løsninger som ligger i vår egen historie, men vi må dimensjonere dette for folk flest, sier han.
I tiden fremover mener Toje at de konservative har en viktig rolle å spille. Ikke som kulturkrigere, og heller ikke som de som kommer opp med de nye visjonene, men snarere som de som minner oss om hvem vi er og hvem vi bør være.
– Jeg tror ikke at Norge vil fortsette å være et vellykket samfunn hvis vi kaster alt vi var. Nasjonsbygging er viktig for å gjenskape arenaene der nordmenn – uansett hvor mange generasjoner man måtte ha på kirkegården – møter hverandre, blir kjent med hverandre og får sympati for hverandre. Ut av det springer den forståelsen at vi er ett folk, vi er i dette sammen.
Å leve i velbehag
– Hva tror du blir resultatet hvis vi blir flinkere til å anse oss selv om en del av en historie?
– Jeg tror vi ville bygd færre stygge bygg, for eksempel, hvis vi hadde sett på oss selv som dødelige og som mer verdifulle enn det vi gjør, sier han og tyr til en Star Wars-referanse for å beskrive norsk samtidsarkitektur:
– Moderne norsk arkitektur ser ut som om det ble bygget etter at Imperiet vant krigen og at de virkelig misliker oss.
Han mener at det som bygges i et samfunn sier noe om dets syn på mennesket:
– Vår kultur forteller oss at mennesket er bestialsk og gemene som art, men jeg mener i likhet med filosofen Roger Scruton at det er noe fantastisk ved mennesket, og at vi er verdig kjærlighet og skjønnhet.
Avslutningsvis trekker Toje igjen frem visdom fra «Voluspå», som han mener er det beste stedet å starte hvis man skal ta fatt på en gjenoppdagelsesferd i norsk historie:
– Gudediktet avsluttes med at stolte menn skal bygge vakre hus og leve der i velbehag. Det er akkurat det jeg håper at også vi skal gjøre.
Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.
