Det sies at filmene til Lina Wertmüller alle har svært lange titler på grunn av hennes lange rekke av etternavn. Hun het faktisk Lina Wertmüller Arcangela Felice Assunta Wertmüller von Elgg Spanol von Braueich. Regissørens eksentrisitet starter med navnet hennes, nomen omen – tydeligvis hennes skjebne.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
En barokk regissør
Denne italienske regissøren er ukjent for de fleste – dessverre – selv om én av filmene hennes ble nominert til tre Oscar i 1977. Hun var den første kvinnelige regissøren som ble nominert til Oscar, og hun mottok en æres-Oscar i 2020, kort tid før hun døde.
Hennes stil er unik og gjør at filmene hennes er svært gjenkjennelige. Wertmüllers filmer er på en måte barokke; det er mye, for mye. Det er elver av ord som når seerne med lynets hastighet, de dekker dem, bedøver dem, tar pusten fra dem. Det er vanskelig å definere sjangeren på filmene hennes. Kanskje komedie, kanskje politisk, kritikk, eventyr, romantisk, erotisk. Selv i filmene som omhandler de politiske temaene om klassekamp i Italia fra 1960- til 1980-tallet, mangler det heller ikke kjærlighet og lidenskapelig – og igjen er det overveldende, for mye, akkurat som dialogene og karakterene.
– Det mest støyende forliset i historien
Den utrolige filmen vi nå skal fokusere på, med den fascinerende tittelen Revet med av en uvanlig skjebne i det asurblå augusthavet er intet unntak. Én av de sterkeste følelsene filmen vekker er en slags irritasjon som ender opp med å bli underholdende, og denne følelsen forblir konstant gjennom hele filmen. Temaet for filmen er forlis, men hvis man har sett Cast Away, vil man kanskje forvente en rolig film med lite dialog og en følelse av resignasjon. Jeg tror Wertmüllers forlis er det mest støyende forliset i historien.
Filmen begynner på en seilbåt hvor en bortskjemt rik kvinne, Raffaella Pavone Lanzetti, spilt av Mariangela Melato, tilbringer ferien med venner og mishandler mannskapet. «Du lukter vondt», «vask deg», «skift dine skitne klær» er hyppige utsagn mellom intense og ensidige politiske samtaler.
Arrogansen er så stor og overdrevet at den blir stereotypisk, og det vekker latter hos publikum. Den stakkars sjømannen som er offer for mye av mishandlingen, er Gennarino, spilt av Giancarlo Giannini. Hans irritasjon mot kvinnen øker drastisk i løpet av filmen.
På grunn av lunene til damen ender de to hovedkarakterene opp med å forlise midt ute på havet. Det øker hennes hysteri og reduserer hans tålmodighet til bristepunktet. Når de ankommer en øde øy, snus plutselig rollene. Gennarino kan sørge for seg selv, fiske og spise, og har funnet ly. Den bortskjemte damen må være avhengig av ham for å overleve. Rollebyttet resulterer i en morsom utveksling av skjellsord og fornærmelser.
Fornærmelser og ydmykelser
«Hør her, fru Raffaella Pavoni Lanzetti, nå har du ødelagt for meg!» sier Gennarino.
«Stygge industrielle sosialdemokratiske hore!» fortsetter han og henviser til alle de politiske diskusjonene de hadde på båten. Og fra politikk går de over til ydmykelse. Gennarino er fornærmet og ønsker å ødelegge henne dypt på det mest intime nivået. Han sier at «kvinnen er leketøy for den mannlige arbeideren.»
Til tross for fornærmelser og ydmykelser forelsker Raffaella seg i ham. Hun elsker ham så høyt at hun umyndiggjør seg selv og sier til ham: «Jeg beklager at jeg ikke er jomfru, for det skulle vært du som åpnet meg, som satte ditt merke på meg … Kjærlighet, vær så snill, sodomisér meg!» Gennarino svarer: «Men gjør du dette med vilje for å få meg til å føle meg dum med disse vanskelige ordene! Men hva slags skit er dette, som jeg ikke forstår?!» Gennarino, som ikke har utdanning, kjenner ikke betydningen av ordet «sodomi». Resultatet er at denne dialogen er dobbelt ydmykende for begge, for Raffaella som ønsker mannens merke på seg, og for ham som ikke forstår og føler seg igjen ydmyket. Det er en utrolig ordkrig.
Gennarino slår henne gjentatte ganger, gir henne ørefiker og får henne til å falle. En scene som er smertefull å se, fordi man kan lese total ydmykelse og avvisning av fru Raffaella. I etterkrigs-Sør-Italia var mannen i huset sjefen – den som jobbet, tjente penger og forsørget familien som han hadde total kontroll over, med alle midler, til og med hendene. Her vitner filmen om en utdatert praksis. Det har blitt sagt at «Katarsisen av latter springer ut fra den utrolige lettelsen av å unnvike ens angstfylte, utilfredsstillende og til slutt farlige avhengighet av det kjente i den materielle verden.» (M. Hennefeld), og kanskje var dette målet. Etterkrigs-Italia var ikke et enkelt land; frykten dominerte i lange perioder.
Moderne gresk tragedie
Kampen mellom klassene blir også representert av Wertmüller i denne filmen gjennom forholdet mellom mann og kvinne, og skaper et slags sadomasochistisk klimaks. Et tøft og dristig valg for en bitende og grotesk sosial kritikk.
Wertmüllers humor virker som en moderne gresk tragedie som bare berører toppen av følelsene: hat, kjærlighet, ydmykelse, avvisning. Denne filmen er på en måte klassisk, ved bruk av tragiske og dramatiske fortelleteknikker og kombinert med en skarp bruk av satire. Dette er nøkkelelementet som gjør Revet med av en uvanlig skjebne i det asurblå augusthavet til en morsom film.
Det som er sentralt er strømmen av fornærmelser som kastes frem og tilbake uten stans. Mens ordene selv vektes ikke så mye. Tempoet er det som teller og ikke hver enkelt uttalelse.
Undertekster fungerer ikke
En betrakting vedrørende undertekster: Jeg er klar over at flertallet i Norge er vant til undertekster, mens skribenten er vant til dubbing. Jeg har ingen tro på undertekster, men er særlig imot mangelen på valgmuligheter mellom undertekster og dubbing. I Norge er det dessverre ingen annen måte å se en utenlandsk film på enn med undertekster. I denne filmen er dette langt ifra optimalt. Dialogen har et så intenst tempo, overdrevet til og med for italienske standarder, at underteksten ikke fungerer. Rett og slett.
Så jeg vil oppfordre å se på denne filmen flere ganger, spesielt scenene med det brutale dialogutvekslingen. Én av disse gangene, etter å ha lest undertitlene og forstått betydningen, bør man fokusere på lydene og nyte den morsomme rytmen i utvekslingen.
Avslutter med visdom og skjønnhet
Denne er ikke en perfekt film etter min mening; rytmen bremser på et tidspunkt. Den stanser helt. Den mister sin eksentrisitet, normaliserer seg mot slutten. Og med en avslutning som ikke er forventet. Klimakset er definitivt det som skjer på øya, men utfallet er på ingen måte gitt.
Den siste replikken til Gennarino er også klassisk. Han resiterer en vakker poesi fra en arkaisk gresk lyrikk til Hipponax. Dette avslutter tragedien og satiren med visdom og skjønnhet.
En kuriositet ved Wertmüllers virke er at det var ett tema som var veldig kjært for henne, et tema som helt også er ganske norsk: Regissøren ga plass til karakterer med aksenter og dialekter fra hele Italia for å styrke karikaturene deres. I Italia er ikke bruk av dialekter så vanlig i filmmediet som det er i Norge.
Utrolige historier
Avslutningsvis, hvorfor bør man se denne filmen? Først og fremst fordi den er morsom. Fordi den er unik. Fordi man får lyst til å se andre filmer av Wertmüller som har den unike kombinasjon av latter, politikk, kjærlighet og mye dialog. Fordi man ofte vil gjenkjenne skuespillerne Mariangela Melato og Giancarlo Giannini, ekte symboler på Wertmüllers verden. Og hver gang man ser dem i en annen film, vil man være glad fordi man kjenner dem litt og lurer på: Hvilken utrolig historie vil vi oppleve i dag?
Regissør: Lina Wertmüller
Originaltittel: Travolti da un insolito destino nell’azzurro mare d’agosto
År: 1974
Medvirkende: Mariangela Melato, Giancarlo Giannini
