Et historisk dypdykk vil drukne klisjéen om Afghanistan som imperiers kirkegård. Mange imperier har med hell holdt territoriet over anselige strekninger av tid.
Etter å ha vært under Perserriket i århundrer, erobret Aleksander den store landområdet vi i dag kjenner som Afghanistan i 330 f.Kr. uten store bestrebelser, med sine makedonske falankser krasjende gjennom de lokale stammekrigerne. Da Aleksander brått døde av en ukjent sykdom få år senere, tilfalt det opphøyde slettelandskapet ved fjellkjeden Hindu Kush hans hærfører Selevkos I. Det forble under Selevkiddynastiets åk i nærmere to hundre år.
De fire makedonerkrigene fulgte, hvor romerne desimerte stillingen til den hellenske verdenen. Maktvakuumet som ble etterlatt ble dermed fylt av romernes rivaler i øst, de persisktalende parterne, som kom til å styre landet i århundrer.
Partia ble invadert av romerne i 53 f.Kr., i et mislykket angrep anført av den ambisiøse Crassus. Crassus var Romas rikeste mann, men hadde i motsetning til sine samtidige Caesar og Pompeius ingen nevneverdige militære bragder å vise til. Så i et håpløst begjær etter ære la han ut på et dumdristig felttog mot Partia, med altfor få legioner under sin kommando. Folketribuner fulgte ham flere kilometer ut av Roma for å tale ham til fornuft, men forgjeves. Crassus forsvinner ut av historien med et avkuttet hode, spottende brukt som teaterrekvisitt av de partiske seierherrene etter slaget i Carrhae.
Triumviratet – enigheten mellom Caesar, Pompeius og Crassus om å diktere alle viktige beslutninger i Roma – døde med Crassus, og det utartet seg til borgerkrig mellom de to gjenstående sterke menn. I private brev utbasunerte Julius Caesar sine tanker om en “ny form for erobring”, hvor romerske hjerter og sinn skulle omvendes ved en mest mulig barmhjertig behandling av fiender. Slik skulle Caesar ikke minst dempe frykten for et nytt terrorvelde à la Sullas forhatte diktatur.
Etter å ha nedkjempet Pompeius, benådet Caesar dermed alle senatorer som hadde tatt parti mot ham under borgerkrigen. Det skulle også bli hans bane: 15 mars 44 f.Kr. innkalte Caesar til et siste senatsmøte før han skulle legge ut på et nytt felttog mot nettopp Partia for å hevne Crassus. Caesar ble da myrdet med tjuetre knivstikk av seksti senatorer, som hadde konspirert mot ham i skyggene. Som i en skjebnens ironi, endte hva som meget godt kan ha vært historiens mest begivenhetsrike liv like ved foten av en ragende statue av Pompeius selv.
Attentatet satte en stopper for det planlagte Partia-eventyret. Skulle det ha blitt realisert, ville muligens det afghanske landområdet ha blitt direkte underlagt romersk herredømme. I så fall kunne man være rimelig trygg på at eventuelle opprørere i regionen hadde blitt håndtert med samme effektive nådeløshet og list som nedtegnet i Caesars egen Gallerkrigen (50 f.Kr.). Da ville trolig også det moderne Afghanistan ha vært preget av et noe mindre institusjonelt underskudd.
Det arabiske Umayyad-kalifatet invaderte og islamifiserte Afghanistan tidlig på 700-tallet, etter en tumult periode med skiftende makthavere. Fem hundre år senere svermet Djengis Khans fryktinngytende ryttere over landet som gresshopper, i sin evige jakt på nye folkeslag å skattlegge. For å sikre stabilitet, respekterte mongolerne av vane lokale skikker og tradisjoner, men den minste antydning til opprør ble slått ned med uhyrlig brutalitet, hvor selv ikke de yngste ble skånet.
Den mongolske innflytelsen fortsatte opp til 1300-tallet, da det tyrkisk-mongolske Timurid-dynastiet stod for tur. Så fulgte Mughal-imperiet mellom det 16. og 18. århundret etter det igjen. Først etter et kort mellomspill med sikhenes invasjon i 1837, ankommer Afghanistan den moderne kolonialistiske æraen.
Afghanistans fjerne historie er altså en av kirkegårder, men disse var først og fremst hvilestedene til dem som motsatte seg de utenlandske maktkabalene.
«The Great Game»
På høyden av sin makt på 1800-tallet kom det britiske imperiet til å betrakte Afghanistan som en strategisk kritisk utpost, presset som det var mellom Persia i vest, silkeveien i øst, den indiske «kronjuvelen i imperiet» i syd og den ekspanderende stormaktrivalen Russland i nord.
Scenen for «the great game» var satt, hvor de voksende innflytelsesfærene til Storbritania og Russland var på stødig kollisjonskurs i det sentralasiatiske beltet. Russerne etablerte en svak tilstedeværelse i Afghanistan utover 1830-årene, et trekk som fikk britene til å føle at bufferet mot India var truet. «Veien ligger åpen for invasjon helt frem til vår port,» fastslo den foruroligede utenriksministeren Lord Palmerston i 1838. Beslutningen om å gå inn i Afghanistan ble truffet.
Den første britiske invasjonen av Afghanistan (1838-1842) skulle ende i ren og skjær tragedie.
Det var enkelt å holde landet, inntil det en dag plutselig ikke var det lenger. Den britiske utsendingen og verdensvante forfatteren Alexander Burnes pleide å spankulere selvsikkert gjennom gatene av Kabul som om han eide dem. Siden han stod under den usynlige auraen av Hennes Majestet Dronningens beskyttelse, regnet han seg selv som urørlig. Men en dag samlet en rasende lynsjemobb – som hadde sett seg lei av britenes tilstedeværelse – utenfor den overdådige residensen hans. Et forkledningsforsøk for å blande seg inn i folkemengden endte med at Burnes straks ble gjenkjent og slått ihjel.
Stemningen i Kabul var putrende og det ble raskt klart for britene at de var i ferd med å miste grepet. I en hasteevakuering etterlot de seg alle sine tyngste artillerivåpen – ikke helt uten paralleller til vår egen tid – og marsjerte mot den indiske grensen i sør.
Skytingen begynte da de ankom fjellpasset mot Jalalabad. Titusenvis av afghanere med posete bukser og lange musketter hadde inntatt stillinger i fjellskrentene over dem. Mil på mil på mil lyste fjellene opp med geværild. Det var som en endeløs ferd gjennom helvetes porter. Til slutt lå den britiske hæren – og de tusenvis av sivilistene de eskorterte – slaktet igjen over de snødekte fjellene. Av 16 000 mennesker, kom kun den britiske krigslegen William Brydon seg over grensen. For å holde varmen hadde han brettet sammen en avis i hjelmen, som reddet livet hans fra et sverdhogg mot hodet som ellers ville ha vært fatalt.
Det var det mest ydmykende nederlaget en vestlig kolonimakt noen sinne hadde blitt påført av et land i den tredje verden.
En direkte konfontasjon mellom Storbritannia og Russland fulgte i Krim-krigen i 1853. Deretter en ny britisk invasjon av Afghanistan i 1878 for å stagge russerne nok en gang, også denne endende i fiasko. Britene ble beseiret i et avgjørende slag utenfor Kandahar i 1880, hvor en ung afghansk kvinne stanset den afghanske retretten og ledet dem til seier. Hun rev av seg hijaben, oppildnet sine landsmenn til å kjempe, og stormet mot kuleregnet og inn i sin sikre død.
Et resultat av krigen var den såkalte Durand-linjen, grenseopptrekkingen mellom Afghanistan og det britiske India som delte den pashtunske befolkningen i to. Denne har vært en kilde til betydelig hodebry helt inn i det 21. århundret.
Sovjetunionen får sitt Vietnam
Den sovjetiske supermakten – som i statsviteren Hans Morgenthaus ord forkledde sin imperialisme i en kappe av anti-imperialisme – invaderte Afghanistan i 1979, til støtte for den pro-sovjetiske regjeringen i Kabul.
Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren til president Jimmy Carter, den skarpsindige Zbigniew Brzezinski, ønsket etter egne ord å påføre Sovjetunionen deres eget Vietnam. Som ung mann hadde Brzezinski flyktet fra kommunistene i Polen til USA, og næret et hat for Russland resten av sitt liv. Det var takket være Brzezinskis initiativ at USA innledet et samarbeid med Saudi-Arabia og Pakistan for å finansiere og væpne mujahedin, de hellige krigerne i Afghanistan som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten. Disse skulle senere mutere til Taliban og Al-Qaida.
Selv om det var tydelig at jihadistene hadde en aktelse for menneskeverdet som selv sjokkerte de kommunistiske okkupantene, og både mutilerte, kastrerte og spiddet ut øynene på sovjetiske soldater som kom i deres fangenskap, ble de fremstilt som riktig så fromme frihetskjempere i populære spillefilmer som Rambo III (1988) og The Living Daylights (1987) i Bond-franchisen. De kjempet tross alt mot «det onde imperiet».
Som britene før dem, etablerte sovjeterne et tidlig overtak. Afghanistan er et åpent og sparsommelig vegetert fjellandskap, så ved å kontrollere luften med sine mange Mig-25-helikoptre, kontrollerte de samtidig slagmarken. Ikke var de særlig påpasselige med å begrense sivile tap heller. Men spillbrettet ble brått veltet og krigen snudd i sovjeternes disfavør da amerikanerne forsynte geriljasoldatene med Stinger-våpen – håndholdte, lett bærbare antiluftmissiler.
Tapene på sovjetisk side ble etter hvert så ydmykende at de trakk seg ut. Da tanksene deres rullet ut av landet i 1989, etterlot de seg en million døde afghanere i sine spor. Men også nyere infrastruktur, broer, veier, elektriske fasiliteter, kommunikasjonssystemer, skoler, sykehus og frigjorte kvinner, alt som kom til å falle i grus over det neste tiåret.
Det sosialistiske regimet i Kabul ble veltet av Nordalliansen da tadsjikeren Ahmad «løven av Pansjhir» Massoud og hans menn skjøt seg gjennom presidentpalasset. De opprettet sitt eget gangsteraktige vanstyre, i hovedsak finansiert med eksporten av heroin og opium. Landet gikk sakte i oppløsning, og en periode med kaos og borgerkrig fulgte. Da Taliban inntok Kabul i 1996, hilste Bill Clinton dem velkommen som en stabiliserende kraft etter at hundretusener hadde mistet livet i de grufulle stammekrigene. Massoud og hans menn trakk seg tilbake til sitt tadsjikiske fort i nord.
Etter den siste tidens utvikling, har jeg gjenoppsøkt Brzezinskis bok The Grand Chessboard (1996), med en epilog skrevet i 2006. Til min store forundring beskriver Brzezinski Afghanistans nordlige naboland – Turkmenistan, Tadsjikistan og Usbekistan – i utførlig detalj, mens Afghanistan selv vies heller liten oppmerksomhet av strategen. Kan det være at den aldrende Brzezinski skammet seg over det barbari han hadde vært med på å slippe ut av flasken i Afghanistan, som også ledet til det verste amerikanske tilbakeslaget i etterkrigstiden?
Sovjetunionen fikk utvilsomt sitt Vietnam – men til hvilken pris?
Tegnet på himmelen
En annen bok jeg har børstet støv av, er det kolossale verket The Great War For Civilisation (2006) av den avdøde briten Robert Fisk, som satte en slags ny gullstandard innen utenriksjournalistikk. Fisk forklarte sin fascinasjon for den islamske verden med at å følge den var som å åpne en av de store historiske novellene. Man klarer aldri riktig å legge fra seg denne virkelighetens bok, skildret Fisk, for en bare må vite hva som kommer til å skje når man blar om til neste side.
Fisk intervjuet Osama Bin Laden ved tre anledninger. Hans første intervju med terroristlederen i 1993 – som ble publisert under den i ettertid sjenerende overskriften «Anti-Warrior puts his army on the road to peace» i den venstreradikale avisen The Independent – tegner så avgjort omrisset av en viljesterk karakter: «Hva jeg opplevde [i Afghanistan] i løpet av to år, kunne jeg ikke ha opplevd i løpet av hundre år andre steder,» fortalte Bin Laden. «Da [den sovjetiske] invasjonen av Afghanistan begynte, var jeg opprømt og dro dit med det samme.»
Bin Laden var en sjeik født inn i stor velstand. Han valgte dog et farefullt liv i åndelig strid over playboy-tilværelsen. Fem ganger ble han såret i krigen mot sovjeterne, men insisterte på at han aldri var redd for å dø: «Som muslimer, tror vi at vi går til himmelen når vi dør. Før et slag sender Gud oss seqina, sinnsro. En gang var jeg tredve meter fra russerne. Jeg var under bombardement, men var så fredfull i hjertet mitt at jeg sovnet. Jeg så en 120-millimeters granat lande like foran meg, men den gikk ikke av. Min tid i Afghanistan var den viktigste erfaringen i mitt liv.»
To tilfeldigheter slår meg på disse fengslende sidene. Den ene er at Fisk i 1993 ble satt i kontakt med Bin Laden av en saudisk journalist, som også ledsaget ham til sjeikens tilholdssted. Den journalisten het Jamal Khashoggi. Den andre tilfeldigheten, som Fisk beskriver som mer minneverdig enn å møte Bin Laden, inntraff på veien tilbake fra intervjuet han gjorde i 1997. Idet de kjørte fra Bin Ladens skjulested i Toyota-pickuper over de vakre, øde og tårnende fjellene på grensen mellom Afghanistan og Pakistan, ble hele den klare stjernehimmelen over dem plutselig lyst opp av en massiv brennende komet. Dette var Hale-Bopp-kometen, som dukker opp med 2500 års mellomrom.
I en hjemsøkende scene stanser Al-Qaida-krigerne Toyota-bilene og stiger ut for å skue opp på kometen i ærefrykt sammen med den britiske journalisten. Etter å ha sett på kometen i taushet, vender en av Al-Qaida-soldatene seg mot Fisk: «Mr. Robert, vet du hva som sies når en komet som dette blir sett på himmelen?» Fisk sa at han ikke visste. «Det betyr at en stor krig er på horisonten.»
Krigen mot terror
Bin Laden ble verdens mest ettersøkte mann etter å ha stått bak bombingen av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998. Han hadde opprettet treningsleirer for jihadister i Afghanistan under de beskyttende vingene til den enøyde Taliban-lederen Mullah Omar. De to åndsfrendene forseglet et blodsbånd gjennom å arrangere ekteskap mellom sine barn, og Bin Laden reiste et tempel til ære for Omar i Afghanistan.
I mars 2001 ble to gigantiske Buddha-statuer fra 600-tallet sprengt i luften av Taliban, en uvurdelig del av verdens kulturarv. Mullah Omar forklarte etterpå at idéen var kommet til ham i en drøm, hvor han stod fremfor sin skaper på dommedag med de to statuene flytende fremfor seg. «Allah vil den dagen spørre meg hvorfor jeg ikke ødela statuene da jeg hadde makten til det.»
Det samme året trappet Taliban opp forfølgelsen av sjiamuslimer i Afghanistan med blodige massakrer.
6. september 2001 landet en sikkerhetsbriefing på skrivebordet til den sittende amerikanske presidenten, George W. Bush. Stikkordene var «Bin Laden», «angrep på amerikansk jord», «kapring av fly».
9. september 2001 ble Nordalliansens myteomspunnede hærfører, Ahmed «løven fra Pansjhir» Massoud, assassinert av to Al-Qaida-operative som utgav seg for å være journalister. De begynte intervjuet med en konfronterende spørsmålsrekke: «Hvorfor er du imot Osama Bin Laden? Hvorfor kaller du ham en morder?» Så drepte de både ham og seg selv ved å utløse bomber skjult i et videokamera og i en batteripakke. Dermed var det ingen åpenlys kandidat amerikanerne kunne kaste vekten sin bak i Afghanistan i tilfellet en krig med Taliban.
Drapet alarmerte Vladimir Putin, som ikke bare hadde utmerket seg med et rovdyrs instinkt, men hvis land utkjempet en bitter krig mot jihadister i Kaukasus. Attentatet beveget ham til personlig å ringe opp Bush med en uhyggelig advarsel: «De planlegger noe stort.»
11. september 2001 ble USAs territorium angrepet for første gang siden Pearl Harbor, en dato som i et utslag av morbid humor ble utpekt på grunn av det amerikanske nødnummeret «911». Planen var å ramme USA i et symboltungt, teatralsk og spektakulært angrep på landets økonomiske, militære og politiske sentra. To kaprede passasjerfly smadret inn i World Trade Center, ett i Pentagon, mens et fjerde fly, som enten skulle gjøres til en missil mot Det hvite hus eller Kongressen i D.C., ble tvunget i bakken av passasjerene ombord.
To amerikanske jagerfly var på vei mot dette siste flyet. Siden det ikke var tid nok til å armere flyene, hadde pilotene en stående ordre om å ofre sine liv med et kamikazeangrep mot det store Boeing 757-passasjerflyet. Da det ble klart at det hadde styrtet, ble flyene omdirigert til å eskortere presidentens Air Force One til hovedstaden.
Elleve av de nitten flykaprerne visse ikke at de hadde begitt seg ut på et selvmordsoppdrag. Femten av dem hadde opprinnelse fra Saudi-Arabia.
George W. Bush-administrasjonen reagerte med ubeskrivelig strategisk kortsynthet. I et angivelig forsvar av friheten, ble denne demontert hjemme med Patriot Act. I 2002 holdt Bush sin tale om «ondskapens akse» bestående av Irak, Iran og Nord-Korea, hvorpå Irak med katastrofale følger ble invadert året etter. Bush kunne like gjerne ha foreslått at de to resterende medlemmene av «aksen» burde gå i gang med utviklingen av atomvåpen med det samme, noe de også gjorde.
Så har vi frasen «krigen mot terror», som har spilt samme funksjon som romernes «krig mot pirater». Hos romerne lå makten til å erklære krig formelt hos Senatet, men under det diffuse dekket av krigen mot piratvirksomhet ble naboer i Middelhavet mer eller mindre fritt invadert. Også i USA hviler retten til å erklære krig egentlig hos Kongressen, men autoriseringen av «krigen mot terror» var såpass løssluppen og åpen for tolkning, at den har blitt misbrukt som hjemmel for all amerikansk krigføring siden.
Konsekvensen er at verdens største militærstyrke ikke virkelig lenger er under parlamentarisk kontroll, som har senket terskelen for krig til et faretruende lavt nivå.
«AfPak»-teateret
«Afghanistan var det ultimate oppdraget av nasjonsbygging,» skriver George W. Bush i sin memoar Decision Points (2010) om perioden etter Talibans fall. «Vi hadde frigjort landet fra et brutalt diktatur, og vår moralske plikt var å etterlate noe bedre. Et demokratisk Afghanistan ville være et håpefullt alternativ til ekstremistenes visjon.»
Den nasjonsbyggende ISAF-koalisjonen, som Norge var del av, stod imidlertid overfor et umåtelig komplisert prosjekt på bakken.
Den Taliban-pakistanske sunnialliansen i sør og øst – fundamentalistiske muslimer med sterk motvilje til NATOs okkupasjon – var den dominerende kraften i Afghanistan. ISAFs verdigrunnlag fremstod i grunn like fremmedartet i den pashtunske stammekulturen, pashtunwali, som det islam-teokratiske ville ha gjort på Hedmarken.
På den andre flanken stod den sjiamuslimske hazara-minoriteten lenger i vest, en fraksjon støttet av Iran som utgjorde mellom 10 og 15 prosent av populasjonen.
I nord hadde man en etnisk usbekisk milits på omkring 10 prosent, med støtte fra Usbekistan. Der fant man også tadsjikerne, som utgjorde 20-25 prosent av befolkningen, støttet av Tajikistan og India. I tillegg var det en liten kommunistisk klikk i Kabul, med utspring fra de radikale studentermiljøene. I horisonten sirklet den kinesiske dragen og russiske bjørnen, begge med tunge geostrategiske interesser i regionen.
I dette kaotiske geopolitiske landskapet skulle vi reise et liberalt, sekulært og demokratisk fyrtårn som garanterte likestilling mellom kjønnene. Hva kunne tenkelig gå galt?
Visepresident Dick Cheney var – og ikke uten grunn – sterkt bekymret for at krigen skulle spre seg over grensen til Pakistan. Det pashtunske stammebeltet, som Taliban utgår fra, strakk seg over de to landene, en utilsiktet konsekvens av den allerede diskuterte Durand-linjen fra 1880. I verst tenkelige fall kunne den pakistanske regjeringen fravristes atom-arsenalet.
Den pakistanske presidenten Pervez Musharraf hadde tilranet seg makten i et blodløst militærkupp i 1999. I bytte mot hans lojalitet i krigen mot terror, var USA høyst villige til å anerkjenne hans udemokratiske regime. «Vi løftet sanksjoner, erklærte Pakistan som en sentral alliert utenfor NATO og finansierte deres kontraterror-operasjoner,» beretter Bush. «Vi arbeidet også med Kongressen for å gi dem tre milliarder dollar i økonomisk bistand.»
Men den mektige pakistanske etterretningsorganisasjonen, ISI, som mer eller mindre opptrådte som en stat i staten, fortsatte å samarbeide med Taliban i kulissene. Det forenklet ikke bildet at NATO hadde pekt ut den India-vennlige tadsjikeren Hamid Karzai som sin mann i Afghanistan. Da Karzai og Musharraf møttes i Rosehagen i Det hvite hus, rettet Karzai harde beskyldninger mot den pakistanske presidenten foran Bush. «På et punkt anklaget Karzai Musharraf for å skjule Taliban,» minnes Bush. «Fortell meg hvor de er! svarte Musharraf. Du vet hvor de er! fyrte Karzai tilbake.»
Også brushodene i Navy SEALs forstod hvor inkoherent den overordnede strategien var. «Mr. President,» skal en av elitesoldatene ha sagt til Bush, etterfulgt av en kommentar bekreftende alle fordommer: «We need permission to go kick some ass inside Pakistan.»
Da Bin Laden ble funnet gjemt i Pakistan i 2011, kan det neppe ha kommet som en stor overraskelse på noen med et minimum av kjennskap til regionen.
Nasjonsbygging
President Biden prøver i dag å redde ansikt ved å insistere på at nasjonsbygging aldri var en målsetning i Afghanistan.
Det er selvfølgelig løgn.
Bob Woodwards flue på veggen-journalistikk i Obama’s Wars (2010) gir et unikt innsyn i beslutningsprosessene på innsiden av Obama-administrasjonen.
En den gang kognitivt oppegående visepresident Biden var da proponent for «counterterrotism plus»-alternativet, som bestod i å ha nok tropper i Afghanistan til å holde Taliban i sjakk, samtidig som man kunne bruke basene i landet til å bekjempe terrorister over den pakistanske grensen. Men det var aldri dette alternativet som vant frem under Obama, ei heller under Bush før ham. Begge presidentene favoriserte en langt mer total strategi, med opparbeidelsen av demokratiske institusjoner skjoldet av et afghansk sikkerhetsapparat.
Til dette formål har Norge stått i Afghanistan siden undertegnede gikk på barneskolen. Jeg husker foredragene jeg overvar i tenårene til de militære ekspertene. De snakket om norske soldater drept av Talibans improviserte veibomber, om den «veloverveide» bruken av milliarder av norske skattebetaleres penger i landet, om byggingen av tillit til lokalbefolkningen i Helmand-provinsen, om samarbeidet med våre allierte, om det lovende treningsprogrammet av afghanske militær- og politistyrker.
Jeg husker alle de tomme flosklene om «demokrati og menneskerettigheter og engasjement for at jenter kan gå på skole» i den politiske arenaen, den sedvanlige ordsuppen som hele den snakkende klassen stilte seg bak. Jeg husker prekenen om «våre internasjonale forpliktelser» som all tankefull tvil ble møtt med. Maktspråket er designet for å gi illusjonen av sofistikasjon og innsikt. Skrelles det vekk, vil en finne det like hult som løken.
Fra et realpolitisk perspektiv handlet Norges engasjement egentlig mest av alt om å signalisere lojalitet til våre allierte i NATO, «bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk» som det het i en utredning. Tenkningen rundt selve konsekvensene av operasjonen var det som alltid amerikanerne som tok seg av. Dette er i grunn den hele sannheten om vår satellittstats rolle i Afghanistan, selv om den aldri klang fint nok for de politiske festtalene.
Jeg minnes også en anekdote fra tidlig i krigen om hvor vanskelig det virkelig var å lære pashtunerne opp i demokratisk praksis. «Hvem stemmer på denne kandidaten?» ville den vestlige rådgiveren spørre folkemengden. Alle hendene fór opp. «Hva så med denne kandidaten?» spurte rådgiveren igjen, litt resignert denne gangen. Alle hendene opp igjen. Å ta side med én kandidat mot en annen, var som å erklære lojalitet til den første, krig mot den andre. Representativt demokrati var simpelthen helt på kant med den pashtunske mentaliteten.
«Dere har klokkene, men vi har tiden»
Innledningsvis i krigen viste russerne amerikanerne usedvanlig mye godvilje. De lånte med entusiasme bort sine militære baser i regionen og delte rundhåndet av etterretningsinformasjonen de satt med. Jeg mistenker at Kreml fornemmet hvilken hengemyr NATO var på vei inn i – og spilte hånden sin deretter.
For nå har også den NATO-ledede styrken med over 42 land i folden omsider krasjet og brent.
Det var bestandig noe paradoksalt over å påtvinge et motvillig folk demokrati utenfra ved geværmunningen. Et fritt samfunn er noe som må bygges sten for sten over generasjoner, og utgår gjerne fra en etablert middelklasse. I Afghanistan monterte vi taket før vi satte opp veggene. Kanskje da ikke så underlig at korthuset – beskyttet av en papirtiger av en hær – kom styrtende ned i hodene på soldatene våre før de engang rakk å ta av fra flyplassen i Kabul.
Mens vi fokuserte på å holde byene, fulgte Taliban suksessoppskriften fra borgerkrigen på 1990-tallet. De trakk seg ut på den spredte, uregjerlige landsbygden hvor de nøt overveldende sympati – og ventet. Straks NATO-alliansen pakket sammen, skylte bølgen av Taliban-krigere over de urbane områdene innen dager. Det eneste som bør forbløffe er hvor fort dammen faktisk bristet, og hvor raskt selv Nordalliansen lot seg oversvømme av floden i fraværet av Ahmed Massouds formidable lederskap.
Mer enn 200 000 mennesker har bøtet med livet over dårskapen. Vestlige ungdom, stort sett fra deindustrialiserte byer, har blitt drept og lemlestet over bakevjen. Mange av dem begikk selvmord da de vendte hjem. De ble bedt om å gjøre det ultimate offer. For hva?
Hvordan jeg ville ha elsket å se politikeren plukke opp et våpen og reise ut for å utkjempe sine egne kriger, for én gangs skyld. For et skue det ville ha vært! Men vi vet begge helt utmerket at verden vi er satt til ikke er slik.
Så har vi de materielle kostnadene. Norge svidde av pene 23,8 milliarder på «gjenoppbyggingen». USA alene brant opp over en trillion dollar på å trene opp og væpne over 300.000 afghanske tropper, som nesten alle la ned våpnene eller skiftet side over natten. De fikk tildelt dyre automatvåpen, tankser, pansrede kjøretøy og en moderne luftstyrke. Alt dette og selv Black Hawk-helikoptere falt i Talibans hender. Alt man har kastet inn i det sorte hullet, var i realiteten bare militær bistand til dem vi skulle bekjempe.
En kunne i det minste ha håpet at Biden-administrasjonen var i stand til å håndtere en tilbaketrekning uten å etterlate seg så mye avansert militært hardware, så mange terrordrepte på flyplassen på veien ut – eller så mye sensitiv informasjon i de biometriske databasene, med oversikt over hvem som samarbeidet med vestmaktene i Afghanistan. Informasjon som Taliban helt sikkert vil finne hendig i tiden som kommer. Også Saigons fall i 1975, som Kabuls fall i 2021 ofte blir sammenlignet med, ble etterfulgt av massehenrettelser av vestlige kollaboratører.
En skal ikke underdrive hevnlysten. Hva slags følelser ville det vel ikke ha vekket i nordmenn om de så sine landsmenn bistå en fremmed okkupasjonsmakt – innrettet mot å underordne vår kulturarv – i bytte mot posisjoner og materielle goder? Etter tyve år med dette, ville disse ha fått tilsendt blomster?
Epilog
Et av de mest tragikomiske aspektene ved den moderne verden – og dem begynner det å bli en del av – er at kommentarfeltkrigere bestående av mennesker med “livets harde skole” på CV-en på skremmende mange områder har en mer presis virkelighetsforståelse enn akademikere, politikere og journalister. Hvordan kan dette være?
Fordi opplæring i en radikalt forfeilet ideologi er et gedigent handikapp. Jeg setter heller min lit til mennesker som daglig ferdes i terrenget, enn til dem som læres opp i et teoretisk kart som ikke stemmer det minste overens med det. I likhet med den britiske filosofen Isaiah Berlin, favoriserer jeg det faktiske over det teoretiske.
Ta for eksempel eliten i den skolastiske perioden, som fikk hodene sine fylt opp med viten om engler og demoner og allskens profetier ved universitetene. De følte seg nok intellektuelt overlegne plebeierne som betvilte absurditeten, men hvem er det vi ler av i dag?
Den utdannede klassen i det 21. århundret er også fanatisk overbevist om de mest utrolige av ting. En av disse har vært at hvis man bare bomber Afghanistan, Irak, Libya, Syria eller Jemen sønder og sammen, så vil Montesquieu, Paine, Locke, Rousseau, Mill og Jefferson stige opp fra de blodrøde ruinene, som føniks fugl fra asken.
Vi har i alle disse årene arbeidet med å hogge vestlige demokrater ut av den menneskelige materien i Kandahar, samtidig som vi knapt klarer å integrere afghanere bosatt i Groruddalen.
Vi har avsatt enorme ressurser på å sikre gater og bygninger i Helmand-provinsen, men fikk oss ikke til å sikre vårt eget regjeringskvartal i Oslo eller patruljere våre egne gater.
Vi har vært helt besatte av å utdanne afghanske jenter – og det er ikke måte på hvor langstrakte elver av blod man mente at prosjektet var verdt – men hvor mange av våre egne unge jenter er det egentlig som utnytter friheten sin til å lese Tolstoj fremfor Instagram-meldinger?
Dem av oss som ønsker at verden skal styres av tanke, selve idealet i arven etter Aten, befinner oss i en obskur, eksentrisk og stadig krympende minoritet. Bare forestillingen om at noen under tredve i dette landet eksempelvis skulle skrape sammen et utfyllende motsvar til denne artikkelen – og utsmykke det med logiske argumenter og historiske og litterære referanser – er i det hele tatt så fjern at den bør fremkalle latterutbrudd.
Hva gjør vi med dette? Nordmenn skal utdanne verden når de ikke engang ønsker å utdanne seg selv? De skal spre sivilisasjonen når de selv har vendt ryggen til den? Kanskje endring heretter bør finne sted nærmere hjemmet før en begir seg ut på flere dødfødte barnekorstog for å reformere uvillige mennesker i fjerne strøk?
Og – med hvilken rett fordømmer vår tids imperialister gårsdagens?
La nå afghanere og andre folkeslag være i fred til å forfølge sin egen skjebne. La dem finne ut av hvordan de ønsker å organisere sine liv på egenhånd, i tråd med deres egen samvittighet og overbevisning. Vi inspirerer ikke andre til å ville bli som oss ved å bombe hjemmene deres, men planter slik kun frø av forakt i deres hjerter, som er skjebnebestemt å vokse seg rundt oss som tornete kratt. Overbevisning må heller komme gjennom å dyrke fram et bedre eksempel i oss selv.
Heretter bør vi derav anvende tid, energi og ressurser på mer fornuftige anliggender, som å puste ånden tilbake inn i et sjelløst, vulgært kulturliv; ta et oppgjør med det moralske forfallet, som med rette skyver dydige som bryr seg om annet enn lavere nytelser og materielle goder fra oss; forskjønne våre byer og torg; investere i egen infrastruktur; utvikle morgendagens teknologi; reise dypere inn i rommet; eller å bygge større partikkelakseleratorer for å lære mer om Higgs-bosonets hemmeligheter – en regning ingen foreløpig har ønsket å ta, selv om den koster bare en brøkdel av de uendelige, ørkesløse krigene.
Skal vi snart begynne?