Kvinnekampen er mer komplisert enn det media ofte fremstiller den som. Den vanlige holdningen er at dagens kvinnediskriminering skyldes at samfunnet er styrt etter mennenes preferanser og behov. Slik jeg ser det, er det tvert imot vi kvinner som har glemt å dyrke, og gi kjærlighet til oss selv.
Hva er en sterk kvinne?
En sterk kvinne skyr ikke unna det feminine. Hun dyrker det. Hun tør å pynte seg med fjær og lange kjoler uten å være redd for å bli stemplet som en stereotypisk femtitallshusmor eller diva. Hun baker paier til naboene hvis hun vil og utøver nestekjærlighet – uten å skamme seg over at hun kan bli oppfattet som altfor selvoppofrende eller ettergivende. En sterk kvinne vet å holde seg unna de som kritiserer henne for sine feminine egenskaper.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Hun vet at dersom hun ønsker å bli ung mor eller å gifte seg med en mann som blir hovedforsørger for familien, er hun ikke svak, men tvert om modig – i valget hun har tatt. En sterk kvinne dømmer ikke andre kvinner, for hun er klar over at de er hennes søstre og medspillere i denne verdenen. En sterk kvinne vet hvor utfordrende det tidvis kan være å bo i kroppen sin. Derfor vil hun hjelpe sine kvinnelige kollegaer, venner og døtre med å takle fysiske komplikasjoner, for å sammen skape en klode der det kjennes godt å være kvinne.
En sterk kvinne er tålmodig. Hun misunner ikke, krenker ikke, baktaler ikke og er ikke konkurransedrevet overfor andre kvinner eller menn. Hun nyter å bli eldre, og tenker ikke at hun har falt i verdi fordi hun har passert førti.
Kjenner du en slik kvinne?
Nettopp. Av denne grunn mener jeg at vi enda har en lang vei å gå.
Bak Albert Einstein er en mor
Mange velger å markere kvinnedagen med artikler, tog og demonstrasjoner, der budskapet handler om å bekjempe mannssjåvinismen – som truer likestillingen mellom kjønnene på flere offentlige arenaer. Men hva er egentlig mannssjåvinisme? Og blir det riktig å legge all skyld over på mennene?
I følge Den Norske Akademiske Ordbok er mannssjåvenister menn som har en holdning om at de er overlegne i forhold til kvinner. Selv om denne definisjonen muligens fremstår litt krass og uempatisk, har jeg selv – gjennom mitt femogtyve år gamle liv – snakket med en håndfull menn som passer godt inn i denne kategorien. Disse mennene har på ingen måte vært krasse eller uempatiske. De har tvert om vært milde og rolige i argumentasjonen sin. Det de har sagt er at de ser et mønster der mennene ofte evner å fokusere dypere i fagene sine. De distraheres ikke like lett av sosiale forhold, og dermed makter de å skape større og mer betydningsfulle verker enn det deres kvinnelige motpart får til.
Det er vanskelig å argumentere mot når de etter hvert viser til eksempler fra fortiden som Leonardo da Vinci, Nikola Tesla, Albert Einstein, Isaak Newton og Galileo Galilei. Listen er lang. «Hvor er alle kvinnene?» spør de så. «Var det en kvinne som fant opp elektrisiteten?» «Var det en kvinne som skrev Antikrist»? Var det en kvinne som kronet konseptet om det ubevisste og det bevisste?
Et opplagt motsvar her er at det ikke var kultur for kvinnene på den tiden å male store komposisjoner eller å skrive filosofiske manifester som ble respektert og akseptert av forleggere. Men det er egentlig ikke det som er interessant i uttalelsen til disse mennene. Det interessante er at de kun henviser til de fagene de er interessert i. Med sine eksempler, vektlegger de også primært testosterondrevne egenskaper som besettelse i et fag, mestring, konkurranse, ambisjon og prestasjon.
De tenker for eksempel ikke på at bak en hver av disse mennene og deres streben etter å redde menneskeheten, var en mor som hadde gått gravid i ni måneder, fødet, ammet i kanskje flere år, bysset sin sønn i søvn hver natt og oppfostret ham med trygghet og kjærlighet. Et slikt arbeid krever kvinnelige, østrogendrevne egenskaper som utholdenhet, tålmodighet, selvoppofrelse og en sterk empatisk intelligens. Det er dessuten lite en kvinne får tid til dersom hun dedikerer sine dager til å bringe frem fem barn i en husholdning og en familie som konstant trygler om vedlikehold, oppdragelse og beskyttelse. Mens Einsteins far var ute av synet for å tjene inn pengene, hadde moren sitt fulltidsarbeid i hjemmet. Blir dette arbeidet hyllet på samme måte som sønnens relativitetsteori? Neppe.
Her er det ikke mennene som trenger en oppkvikker. Det er kvinnene.
Hvor er «kvinnen» i kvinnefrigjøringen?
Slutten av attenhundretallet var en kritisk tid. I kjølvannet av den industrielle revolusjonen, begynte nye tanker å sprudle i menneskenes hjerter. Den konservative husstanden visnet mer og mer bort. Kvinner fikk prevensjonsmiddel, verdensdeler ble sekulære, og en ugift ungmøy slapp å tenke på at hun skulle gå ut i selskapslivet for å skaffe seg ektemann og en flokk med barn. Nå kunne hun reise til byen, studere hva hun ville og utføre stordåder som fremtidige generasjoner kunne lese om i historiebøkene.
Så tidlig som på begynnelsen av nittenhundretallet kunne man se de første resultatene av denne nye frigjøringsbølgen som kom med suffragettene. Ferske, radikale tenkere som Virginia Woolf, Simone de beaviour og Ayn Rand fikk medvind, og har beholdt sitt ry den dag i dag. Bølgen tok et lite steg tilbake på femtitallet, da husmoridyllen ble romantisert av amerikanerne. Kvinnene hentet seg likevel raskt tilbake på seksi- og syttitallet med hippiebevegelsen og de antiautoritære holdningene som vokste ut av den.
Alle disse endringene er vel og bra. Det er sunt å bryte opp i gamle mønstre for å skape perspektiv og grobunn for flere velfungerende samfunn. Det jeg dessverre har lagt merke til er at som følge av denne «etterlengtede» frigjøringsbølgen, har både mennene og kvinnene kun begynt å dyrke mennene.
Dagens typiske feminister oser ikke av femininitet, men av maskulinitet. De klipper håret sitt kort, som mennene. De går i bukser, som mennene. De oppmuntrer legemiddelindustrien til å produsere og promotere en prevensjonspille som forhindrer kvinnens syklus til å fungere som normalt. De skamlegger det å bli tidlig mor og å dyrke familielivet. For dem er det status å rette blikket sitt mot jobber med økt tempo og prestasjonsnivå – jobber som ikke bryr seg om at kvinnen har en månedlig syklus der kroppen hennes i en periode trenger hvile og avslapning for å fungere optimalt.
Utifra valgene dagens feminister og kvinner tar, mener jeg at de like gjerne kunne sagt: «Mennene er best. Det er bare å innse det.»
Man kan spørre seg selv, hvem er de egentlige mannssjåvenistene i vår generasjon?
Urkvinnen
Er det rart at mennene tenker de er best, når selv deres kvinnelige, feministiske motspiller bekrefter det i alt hun er og gjør?
For at mannen skal skjønne at de feminine kvalitetene er av like stor verdi som de maskuline, må kvinnen være én han kan se opp til. Dette kommer ikke til å skje hvis alt hun gjør for å få respekt er å herme etter mannen. På samme måte vil det heller ikke komme noe positivt ut av det å ta på seg offerrollen i forbindelse med patriarkiet.
Mange kvinner i dag ser ut til å ha glemt sine unike, feminine egenskaper. De har skjøvet dem under teppet og tatt på seg en annens maske. Det er derfor på høy tid at de henter seg selv frem igjen. Og for å gjøre det, må vi feminine skapninger bli litt mer kjent med urkvinnen i oss.
På grunn av det høye nivået av østrogen, og fordi kroppene våre er skapt til å bære på barn og gi ugjengjeldt kjærlighet til det, er vi urkvinner drevet av omsorg og passivitet. Dette vil si at vi lettere slipper tak i en mening eller et krav dersom vi skjønner at vi sårer noen med den. Dette er ikke fordi vi fra naturens side er underordnede samfunnsslaver, men fordi vi blir litt ekstra påvirket av det sosiale samspillet rundt oss. Vi kan bli oppfattet som svake og naive, fordi vi raskere tyr til gråt når noe vondt skjer, og fordi det å handle logisk og iskaldt virker for kynisk for oss. Vi blir ofte utbrent fordi vi følger mannens mal på hvordan en måned med arbeid skal se ut. Vi trenger nemlig mer hvile enn vår mannlige motpart som resultat av syklusen, der hormoner ofte er i svingning. På en annen side er vi veldig gode på å organisere, da vi i generasjoner etter hverandre har oppfostret familier med mange barn som krever sitt.
Fordi vi er ment for å være limet til en baby de første månedene av dens liv, er vi naturlig relasjonelle skapninger. Det vil si at vi elsker samhold og har lettere for å dele følelser og hendelser med andre rundt oss. Denne fantastiske egenskapen kan oppfattes som sladring, og vi kvinner kan også ende i en negativ spiral der alt vi gjør er å sladre. Men egentlig vil vi bare dele erfaringer og forstå dem rundt oss. Hvis denne egenskapen blir dyrket, kan vi gjøre noe veldig stort med den.
Alt i alt må vi kvinner bli flinkere til å være gode forbilder for mennene ved å vektlegge våre unike kvaliteter som kreativitet, sosial og emosjonell intellegens, tålmodighet, utholdelse, altruisme, omsorgsevne, varme og mildhet.
Velg deg selv
I kraft av de feminine trekkene jeg nettopp har hedret, oppfordrer jeg dere kvinner til å forandre deres mannsdominerte syn på verdenen. Ta på de feminine linsene. Velg periodisk hvile nå istedenfor å gå på en smell om noen år. Velg samarbeid og delegering istedenfor høye skuldre og stiv nakke. Velg å dyrke morsinstinktet ved å få egne barn eller å gi kjærlighet og omsorg til kollegaene rundt deg. Velg naturlig prevensjon som følger og ivaretar syklusen samtidig som at du slipper å bli gravid. Det finnes faktisk, det kalles en temperaturmåler. Velg kjolene og skjørtene. Det er de eneste plaggene vi har i klesskapet som skiller oss fra mannen. Ergo er det de mest feministiske plaggene. Velg å ikke gjemme bort urkvinnen bak en rustning av testosterondrevne egenskaper.
Velg deg selv, så kommer mannen til å velge likestilling.
