Sannheten kommer visst på løpende bånd i disse dager, og aller helst i form av blodige, svartmalte overskrifter og panikkartede uttalelser. For det er som kjent gjennom panikken at sannheten lever best og gir grobunn til sindige og fornuftige avgjørelser. Det har det vært mange gode eksempler på i det siste. Begynner du å rynke på nesen ennå? Ja, mange ting har blitt snudd på hodet under disse pandemiske tider.
Sokrates’ trippeltest
Hvor befinner sannheten seg?
All informasjon som kommer ens vei bør i første omgang bestå Sokrates’ trippeltest:
Er du helt sikker på at historien du skal til å fortelle meg er sann?
Er det du skal fortelle meg på noen som helst måte godt eller bra?
Er det du vil fortelle meg i det minste nyttig eller nødvendig?
Når man overhodet ikke er i stand til å verifisere «sannheten», er det som regel til det beste for en selv og alle rundt en å sitte stille i båten.
Men statsmakten og pressen har i de siste to år sørget for å gjøre nettopp sindige og fornuftige avgjørelser tilnærmet umulig. Folk lever i frykt — det være seg for et virus, sosial utestengelse eller totalitære tendenser.
Ekstremisme på begge kanter
Det har dannet seg to grupperinger i samfunnet: Statstilbederne og Konspirasjonsteoretikerne.
«Vaksinering og maskebruk er et kollektivt ansvar i kampen mot pandemien», sier den ene.
«Det rådende vaksinasjonsprogrammet vil føre til tidenes folkemord», sier den andre.
«Vaksinenekter!», svarer den ene. «Fascist!», svarer den andre.
Jeg har ingen medisinsk bakgrunn eller en politikers lederegenskaper. Som de fleste er jeg i andres hender hva angår informasjon. Men én ting mener jeg å vite: Ekstreme reaksjoner på en hvilken som helst situasjon bør avveies med pinlig nøyaktighet, for det å ty til ekstremer er sjelden en løsning som gagner bredt.
Konspirasjonsteoretikerne har kanskje gått av skaftet med sine spekulasjoner, men statstilbederne har gjort ord til handling med tøylesløs bruk av masker og eksperimentelle, nødgodkjente vaksiner.
I sin trygghetssøken lar disse statstilbederne seg ukritisk underordne myndighetenes drakoniske lover, mens de maktesløse konspirasjonsteoretikerne søker trøst i mystikken.
En snuoperasjon i empiriens navn
Den teknologiske utvikling og frie flyt av informasjon har ikke gjort menneskene til kunnskapens overmennesker. Tvert om, den har gjort virkeligheten til et fremmedelement i den grad at folk stoler mer på det de leser enn realiteten de opplever hver dag med sine fem velutviklede sanser.
Tidligere preket jeg om det moderne tids Babels tårn, om hvordan det i disse dager finnes en sannhet for enhver, og at snuoperasjonen må skje i empiriens navn. Når man får «sannheten» servert av andre, kan man kun kontrollsjekke den ved å kommer så nærme som mulig den opprinnelige erfaringen.
Intet er mer klippefast enn en dyrekjøpt erfaring.
Hvis menneskene ble mer empiriske, ville også mye frykt forsvinne. Frykt er kun stedsnærværende så lenge man føler seg truet av noe man hverken kan sanse eller begripe.
Og makter man ikke ved hjelp av empirien å skille sannhet og feilaktig informasjon fra hverandre, er det ikke da bedre å sitte stille i båten?
Skremming har det vært nok av
Det florerer av grupperinger, splittelser, syndebukker.
Jeg kjenner mennesker som vurderer å flykte landet på grunn av strengere og strengere tiltak.
Jeg kjenner mennesker som forskanser seg mot uvaksinerte — og motsatt.
Jeg kjenner tilhengere av tvangsmedisinering.
Tilliten mellom menneskene i dette landet er sterkt svekket. Nu må pressen og myndighetene ta ansvar og samle folket med sindighet og ro. Skremming har det vært nok av.
