«Kjærlighet er et spill to kan spille og begge vinne.» – Eva Gabor
Under en forelesning på midten av 1970-tallet fremsatte psykologiprofessor Russell D. Clarke ved statsuniversitetet i Florida en mildt provokativ påstand:
«En kvinne kan vifte en inviterende finger til hvilken som helst mann og hviske «kom hit, bli med meg hjem» – og erobringen er gjort. De fleste kvinner kan få menn til å gjøre hva de lyster. Menn har det vanskeligere. De må bekymre seg for strategi, timing og knep.»
For enhver som har levd et liv, er dette noe av en truisme. Like fullt vekket beskrivelsen høylytte protester fra de kvinnelige studentene. En av dem hev like så godt pennen sin i retning Clarke.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Clarkes respons var av den flegmatiske sorten. «For å avgjøre hvem som har rett i anliggendet, hvorfor ikke sette opp et eksperiment?» foreslo han. Var de ikke på et universitet tross alt, under fakultetet med sosialpsykologi som fagfelt intet mindre?
Så slik gikk det til. I vitenskapens tjeneste tok studenter i klassen til universitetscampus for å tilby sex til nærmere hundre medstudenter av det motsatte kjønn. Tre fjerdedeler av mennene som ble tilnærmet takket ja – og ikke en eneste av kvinnene.
Funnet må være blant de minst oppsiktsvekkende innen all samfunnsvitenskap. Studien har likevel blitt replikert utallige ganger med lignende resultat. Fenomenet er ellers kulturelt universelt, som peker mot en biologisk forklaring.
Også data hentet fra datingappen Tinder viser en klar Pareto-fordeling (mer populært referert til som «80/20-regelen»): De 78 prosent mest attraktive kvinnene kjemper om topp 20 prosent av mennene, mens de 80 prosent minst attraktive mennene kjemper om bunn 22 prosent av kvinnene.
Bildet som avtegnes er til dels brutalt. For eksempel likes gjennomsnittsmannen av kun hver 115 kvinne!
Samfunnsmessig er følgene dramatiske. Ifølge en kartlegging gjort av SSB etter oppdrag fra NRK i 2021, er nesten halvparten av norske menn mellom 18 og 29 år single og barnløse. Det samme gjelder 20 prosent av menn mellom 30 og 44 år.
Statistikk fra Folkehelseinstituttet viser at to av tre som begår selvmord i Norge er menn. Ikke overraskende foreligger det sterke bevis i forskningslitteraturen for at ensomhet er en av de ledende risikofaktorene. Mennesket er, fremfor alt, et sosialt dyr.
Seksuell markedsverdi
Hvorfor er det egentlig slik, at den seksuelle maktbalansen heller så tungt i kvinnens favør?
Som bemerket er det en bakenforliggende biologisk forklaring i spill. Mer konkret er denne å finne i den gamle evolusjonærpsykologiske maksimen: «Eggceller er dyre, sædceller er billige.»
Siden kjønnsmarkedet har mye til felles med øvrige markeder, kan vi i forklaringsøyemed låne innsikt fra markedsøkonomien.
En sentral term i markedsøkonomien er produktivitet. Når vi taler om seksuell verdi, taler vi i virkeligheten om reproduktiv verdi. Rettere sagt: Om produksjonen av barn. Dette er til syvende og sist hva seksualinstinktet er evolvert for, og som derav underligger seksuell attraksjon.
Kjønnsgapet i reproduktiv verdi kan illustreres aritmetisk. Ta i betraktning to populasjoner i fruktbar alder: Populasjon A bestående av 1 mann og 99 kvinner, og populasjon B bestående av 99 menn og 1 kvinne. Selv om disse populasjonene er identiske i størrelse, er differansen mellom dem i potensiell barneproduksjon 99:1!
Det er en ytterligere dimensjon her. Mens en mann kan befrukte en kvinne stort sett gjennom hele sitt voksne liv, vil en kvinnes fruktbarhet falle drastisk idet hun kryper nærmere førtiårene. Jo senere en kvinne føder, desto mindre friskt blir dessuten avkommet statistisk sett, særdeles uheldig om sett gjennom prismet av naturlig utvalg. Dette medfører at kvinner i fruktbar alder har desto større seksuell markedsverdi.
Det er dette biologiske fundamentet den kulturelle superstrukturen er reist på. Et Europa i fredstid har leflet med tanker om at unge kvinner kan være like godt egnet som soldater som menn. Nå som en varm krig raser på kontinentet, ser man imidlertid ingen stor iver etter å sende flest mulig unge kvinner til fronten. Siden ukrainerne er presset til å tenke på egen fremtid som nasjon, blir jentene rett og slett en for dyrbar ressurs å ødsle bort som artilleriføde.
Noen vil muligens innvende at dette er å redusere kvinner til fødemaskiner. De er selvfølgelig ingen slik ting. De er fødende mennesker. Det er vanskelig å tenke seg noe mer menneskelig, og mindre maskinaktig, enn å bære frem et nytt liv.
Arbeidsverditeori
En annen relevant markedsøkonomisk term, er arbeidsverditeorien. Denne hevder at en vares verdi er knyttet til verdien som har gått inn for å produsere den.
Tenk et øyeblikk på en kvinnes reproduktive investering:
Hun må gjennom et svangerskap med en varighet på rundt 40 uker. Innenfor dette tidsrommet vil hun være i en svært svekket – til tider nærmest hjelpeløs – fysisk tilstand. Hun vil ha et økt daglig næringsbehov på omkring 300 kalorier, som er evolusjonært meget kostbart. Kritisk nok vil hun dessuten være fjernet fra det reproduktive markedet, ettersom livmoren allerede er okkupert.
Svangerskapet munner så ut i en fødsel som i førmoderne tid bar med seg en betydelig dødsrisiko. Professor Mary Beard skriver i S. P. Q. R. (2015) at 1 av 50 romerske kvinner døde under fødsel. Mortalitetsraten blir naturligvis adskillig høyere jo fjernere vi beveger oss i vår evolusjonære fortid.
Evolusjonen har som følger favorisert en kvalitativ reproduktiv strategi for kvinner. Dette gjenspeiles i de kulturelt universelle preferansene kvinner har til en mannlig partner. Disse ramses opp i den berømte studien The evolution of sexual attraction: Evaluative mechanisms in women (1992) av Bruce J. Ellis, basert på omkring 10 000 personintervjuer:
– Høy sosial status
– God fysisk form
– Bra høyde
– Velstående
– Intelligent
– Emosjonelt stabil
– Empatisk
– Sjenerøs
– Ambisiøs
– Til å stole på
– Høy planmessighet
– Viser genuin interesse / vilje til lojalitet
– Sosialt dyktig, godt likt og høyt respektert av andre
– Flink med og glad i barn
– Innehar fysiske trekk og evner som tilsier at han kan og vil beskytte henne mot farer
En manns reproduktive investering er til sammenligning samleiet alene. Mannens mest effektive måte å spre genene sine på, er dermed å ty til en mer kvantitativ reproduktiv strategi.
Tenk på den mongolske høvdingen Djengis Khan, som 0,5 prosent av verdens menn er etterkommere av. Eller på hvorfor seksuelt overføre sykdommer er så mye mer prevalent blant gruppen menn som har sex med menn. Eller hvorfor etterspørselen av kvinnelige prostituerte på nett er 38 ganger større enn etterspørselen av mannlige prostituerte.
Menns preferanser til en kvinnelig partner er derav noe mindre komplisert. I grunn koker disse i hovedsak ned til én ting: Hun må ha en fysikk som signaliserer at hun er fruktbar og i stand til å bære frem et friskt avkom.
Coolidge-effekten
Coolidge-effekten er observert over en rekke ulike arter, deriblant mennesker. Den er navngitt etter en anekdote om den amerikanske presidenten (1923-1929) Calvin Coolidge:
Presidenten og fru Coolidge ble separat vist rundt på en gård. Idet presidentfruen ankom hønsehuset, la hun merke til at en hane parret seg svært hyppig. Ifølge omviseren kunne den holde på slik dusinvis av ganger om dagen. «Fortell det til presidenten!» utbrøt Ms. Coolidge. Da presidenten senere ble fortalt om den hyppige parringen, spurte han: «Samme høne hver gang?» «Nei, herr President, en ny høne hver gang.» Presidenten svarte: «Fortell det til Ms. Coolidge!»
Coolidge-effekten kjennetegnes altså av at hannen etter utløsning vil gå gjennom en refraktærperiode, hvor han for en periode er ute av stand til å ha sex med den samme hunnen. Denne perioden reduseres eller elimineres helt dersom en ny seksuell tilgjengelig make introduseres. (Effekten eksisterer også hos hunner, men i langt mer beskjeden grad.)
Hva vi ser blant disse artene, er at hannene konkurrerer om seksuell tilgang til hunnene, mens hunnene selekterer mellom hannene. Tenk på hannfuglen som danser, synger eller lager reder for å tiltrekke seg en make, mens hunnfuglen sitter utålmodig på sin gren og pedantisk vurderer innsatsen til de potensielle kandidatene. Eller simpelthen på alle kunstverk frembragt av menn for å erobre en kvinnes hjerte!
Alt dette gir utslag i en hel rekke øvrige kjønnsdifferanser. Ett eksempel er at kvinner angrer mer på tilfeldig sex enn menn. Et annet er funnet til NTNU om at kvinner reagerer kraftigere enn menn på emosjonell utroskap, siden dette øker faren for at mannen vil investere ressursene sine annetsteds, mens menn reagerer mer på seksuell utroskap, fordi de da løper risikoen å investere ressursene sine i en «gjøkunge».
Seksuell markedsliberalisme
Alle kulturer av en viss betydning – med unntak av den vestlige inntil den kulturelle revolusjonen fra og med 1960-tallet – har utviklet den samme løsningen for å regulere relasjonene mellom kjønnene: Ekteskapsinstitusjonen.
Kvinnen gir mannen sine fruktbare år i bytte mot livslang lojalitet, et arrangement som sørger for at barnet får trygge, stabile og forutsigbare rammer. Ved å presse kvinner og menn inn i varige relasjoner fra tidlig alder av, faller ikke en betydelig andel av befolkningen utenfor kjønnsmarkedet.
For å fortsette vår markedsøkonomiske analogi, gir ekteskapsinstitusjonen ganske enkelt et regulert kjønnsmarked med forholdsvis like utfall.
Hva den seksuelle revolusjonen har gjort, er en fullstendig deregulering av dette markedet. Det er nå helt fri flyt av varer – og mekanismen av tilbud og etterspørsel rår. Innenfor kjønnsmarkedet innebærer dette at det biologiske imperativet, og de nådeløse prinsippene av seksuell seleksjon, har blitt mer fremtredende.
Et fritt marked – om dette så er av økonomisk, sosial eller seksuell karakter – vil bestandig gi en større skjevfordeling av ressursene. Eller som en av våre høyrevridde ungdomspolitikere så uhøvisk puttet det forleden: Noen få menn «har tilgang» til alle jentene.
Reaksjonene fra ungdomspolitikere på venstresiden lot ikke vente på seg. Det ble raskt rettet anklager mot høyresiden om hykleri. Høyresiden har nemlig aldri vært så brennende opptatt av like utfall, så hvorfor skulle de plutselig være det på akkurat dette området? Dilemmaet med anklager av denne typen, er at hykleriet i så fall kutter begge veier: Hvorfor prioriterer venstresiden like utfall over frihet på absolutt alle samfunnsområder utenom det viktigste?
Tenkende mennesker sverger ikke sin lojalitet til den slags abstrakte idealer, slik som ideologene gjør, men spør heller seg selv: Hva virker? Økonomisk markedsliberalisme gir utslag i økt ulikhet, men dette som en kostnad for høyere produktivitet. Det samme kan vanskelig sies om den seksuelle markedsliberalismen.
Utilsiktede konsekvenser
Det er ikke til å komme utenom at konsekvensene av ekteskapets undergravelse har vært aldeles katastrofale, for alle involverte:
– Fra et konsekvensetisk ståsted er det vanskelig å tenke seg noe mer gravalvorlig enn at en betydelig andel av befolkningen ender opp ensomme, miserable og mentalt syke.
– En stor befolkning av single menn utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko, fordi de kan virke destabiliserende på samfunnet.
– Barn vokser i økende grad opp uten to foreldre, den beste predikatoren på at det kommer til å fare dårligere med dem senere i livet på en lang rekke variabler.
– Familier utsetter å få barn i det lengste, som vi alle vet øker sannsynligheten for helsemessige komplikasjoner hos barnet.
– Selv om årsakene til de katastrofale fertilitetsratene selvsagt er mye mer sammensatte, har den seksuelle frigjøringen helt klart bidratt til dem. Ifølge SSB har Norge per 2024 en fertilitet på 1,4 barn per kvinne, langt under bærekraftig nivå.
– Flere enslige mennesker betyr flere husholdninger med bare ett hustandsmedlem. Dette er en av drivkreftene bak dagens boligkrise, og den ulykkelige tilstanden der unge mennesker har blitt priset fullstendig ut av boligmarkedet.
Tilsynelatende har ikke moderniteten annet svar på disse kataklysmiske problemene enn å stigmatisere og mobbe ensomme unge menn som «incels». Det er ikke bare forferdelig dårlig karma, men reflekterer en oppsiktsvekkende mangel på kulturell modenhet.
Seksualhierarkiet
Ethvert hierarki har i definisjonen vinnere og tapere. I et økonomisk hierarki er det eksempelvis den fattige livegnen eller industriarbeideren som kan finne på å gjøre opprør mot den høyerestående jordherren eller fabrikkeieren.
Ikke overraskende er det også taperne i det seksuale hierarkiet, altså unge menn, som synes å gi mest uttrykk for sin misnøye med det markedsliberale status quo, mens vinnerne i systemet, herunder unge kvinner, rykker ut i debattspaltene for å forsikre om at alt er i den skjønneste orden.
Merk deg presiseringen «unge» kvinner. Faktumet mange av disse enda ikke har våknet opp til, er at de nå lever ut hvetebrødsdagene, som er høyst midlertidige. Evolusjonært faller kvinnens reproduktive verdi ettersom fruktbarheten minker med alderen, mens mannens verdi stiger ettersom han akkumulerer mer ressurser og sosial kapital over tid. Data fra datingapper bekrefter også dette.
At 80 prosent av kvinnene trakter etter 20 prosent av mennene, er heller ikke et regnestykke som går opp i det lange løp. Dette gjenspeiles i faktumet at 37,1 prosent av ekteskap i Norge ender i skilsmisse. Enda dystrere blir det naturligvis om en medberegner alle dem som lever i konkubinat.
I et fritt seksuelt marked kommer de mest attraktive mennene uunngåelig til å dra utbytte av sin nyvunne mobilitet. Med tiden forflytter de seg til yngre og mer attraktive kvinner (hvilket igjen forvansker markedet for unge menn). Som en av samtidens mest siterte tenkere, Donald J. Trump, så kynisk formulerte det: «35 is check-out time!»
All den tid ensomme unge menn løftes frem som kjønnsmarkedets fremste ofre, snakkes det altså vesentlig mindre om den stadig voksende gruppen av modne alenemødre. Blant kvinner i alderen 45 til 66 år, er nå hele 23 prosent single med barn. Disse vil kanskje ha det enklere enn de unge mennene med å skaffe seg et one night stand, men støter på betydelige vansker når det kommer til å finne seg en livsledsager.
Fait accompli?
Er det dermed sagt at vi med det samme kan skrive ut ekteskapet på blå resept, som effektiv medisin mot sykdommen som har infisert vårt samfunnslegeme?
Enklere sagt enn gjort. Ekteskapsinstitusjonen har kollapset takket være en rekke skiftende teknologiske, sosiale og kulturelle omstendigheter. Disse er i noen tilfeller irreversible, i andre tilfeller sterkt uønskelig å reversere.
For det første utviklet ekteskapet seg som en streng nødvendighet i en tid der sex var ensbetydende med barn. I den moderne verden har særlig p-pillen koblet sex fra reproduksjon. For øvrig en villet utvikling, med den ungarske kommunisten og apparatsjiken Georg Lukacs (en bitter motstander av den tradisjonelle kjernefamilien) som pionér og arkitekt.
Ånden er nå ute av flasken. Historien lærer oss at den som prøver å rulle tilbake teknologiske fremskritt som dette, bestandig kjemper en tapende kamp. Litt som de siste samuraiene i slaget ved Shiroyama (1877), som i protest mot moderniseringen av Japan red inn i kanonmunningene og historiebøkene med trukne sverd.
For det andre er ikke kvinnen lenger sosioøkonomisk avhengig av mannen. Å reversere dette ville bety å underkue halve befolkningen, hvilket ville være til enorm belastning for både dem og samfunnet som helhet. Bekymringen for å bli fratatt sosioøkonomiske eller reproduktive rettigheter, er i det hele tatt en viktig årsak til at mange kvinner blir ubekvemme når det store antallet ufrivillig single menn settes på dagsorden.
For det tredje har vi blitt et mer sekulært og individualistisk samfunn. Det store flertallet av oss tror ikke lenger på instruksene nedfelt i tradisjonelle religiøse tekster. Vi synes det er en uhørt krenkelse av vår personlige frihet å bli fanget innenfor ekteskapets fire vegger mot vår fulle og hele vilje. Selv den mest tradisjonalistiske europeer ville finne en så inngripende kodeks helt fjern i praksis, hvor enn tiltrekkende vedkommende måtte finne den i teorien.
Politikken er som kjent nedstrøms fra kulturen. Å reformere det grunnleggende livssynet til befolkningen, lar seg simpelthen ikke gjennomføre av noen kommisjon. For den slags er det rett og slett for mektige og dype metafysiske krefter i sving.
Enkelte kvinnelige samfunnsdebattanter har spurt retorisk om de må tvinges til å ha sex med menn de ikke føler seg tiltrukket av. Å bygge et samfunn på et så naturstridig premiss er åpenlyst aldeles upraktisk. En kunne like gjerne dekretere at epletreet skulle begynne å gro mangoer i stedet.
Passet vi har tilbakelagt er således blokkert av et massivt fjellskred. Om vi som samfunn ønsker å finne veien tilbake til ekteskapet som en kulturell hjørnesten, ser det med andre ord ut til at vi må finne en alternativ reisevei dit enn våre forfedre. Som Friedrich Nietzsche skrev: «Historien er ingen krabbegang. Vi må fremover.»
Kjønnskrigere
Skal ekteskapet revitaliseres gjennom kultiveringen av flere positive normer? Ved at det vedtas flere økonomiske insentiver? Bør det kanskje være noe vanskeligere å bryte ekteskapskontrakten enn i dag, da den tross alt er enklere å avslutte enn en bilkontrakt?
Eller trengs en dypere forståelse i Vesten for at livsvarige forhold ikke kan bygges på forelskelse alene, siden dette er en høyst tidsbegrenset kjemisk reaksjon? Vi har i så fall mye å lære av andre kulturer, som forstår at ekteskapet har mange andre vitale funksjoner enn tiltrekningen mellom to mennesker.
Den offentlige kjønnsdebatten synes blottet for interessante diskusjoner omkring dette. I stedet domineres den av radikale feminister og mannsaktivister, to grupper som tenderer å ha et anstrengt forhold til det motsatte kjønn. (Riktignok en stereotype, men stereotypier bunner gjerne i observerbare statistiske realiteter.)
Siden dem som engasjerer seg mest lidenskapelig i disse spørsmålene ser på alt i termer av interessekonflikt mellom kjønnene, sitter vi igjen med en babykultur av evinnelig klaging på det motsatte kjønns natur. Dette er omtrent like rasjonelt som å lufte frustrasjon over at hunden din ikke plukker opp sin egen avføring.
Ikke sjelden behandler disse kjønnsmarxistene også sine egne forhold som et nullsumspill, når et forhold i definisjonen bør være en symbiotisk relasjon. Mennesker har ulike personligheter, temperament, interesser. Et forhold er dermed noe som må utvikles organisk over tid, gjennom forhandlingen av en serie av kompromisser. Om en eller begge parter forfekter egne interesser unilateralt, representerer dette en alvorlig svikt i konfliktresolusjonen. Det er dermed et sykdomstegn i tiden at den slags antagonistiske holdninger brer om seg i kulturen vår, med god drahjelp av kjønnskrigerne i antisosiale medier.
Et annet bilde åpenbarer seg: Mens den moderne mannen klager sin dom over mangelen på tradisjonelle, feminine kvinner, fortviler den moderne kvinnen over utvalget av forvokste barn som fremdeles spiller videospill fremfor mer tradisjonelle ansvarsfulle og maskuline menn. Samtidig ønsker ingen selv å leve opp til tradisjonalistiske idealer («traditionalism for thee, modernity for me»). Dette er symptomatisk for den moderne verden for øvrig. Alle kjenner sine rettigheter, men ingen sine plikter.
Kanskje ligger noe av forklaringen på krisen i kjønnsrelasjonene nettopp her? Dostojevskij var inne på noe da han bemerket at alle lykkelige familier er like, mens alle ulykkelige familier er ulykkelige på hver sin måte. Tradisjoner oppfattes ofte som for undertrykkende og begrensende. Den tradisjonelle måten å gjøre ting på har fremdeles mye visdom i seg, fordi den har vist seg å fungere i tusener av år, for milliarder av mennesker i kjøtt og blod som oss selv.
Den sanne empirikeren vet å lære av dette babelstårnet av erfaringer. Det moderne mennesket vender dem bevisst ryggen, nærmest som på trass. Nordmenn utdannes heller til å tro at en håndfull oppdiktede mennesker i blekket til Ibsen eller Skram utgjør et mer solid datagrunnlag.
Hvite løgner
Å sende gutter ut i verden med vranglæren om at jenter vil like dem bare de er hyggelige – og at romantiske relasjoner er bygget på den uforklarlige mystisismen «betingelsesløs kjærlighet» fremfor en rekke evolusjonære betingelser – er som å sende soldater ut på slagmarken med defekt utstyr og uten adekvat trening.
Det er nok her mye av appellen til tvilsomme machismo-figurer som Andrew Tate slår inn. Generasjoner av unge menn har måttet lære på den harde måten at samfunnet har fôret dem med hvite løgner. Mens de har blitt forespeilet en fantasiverden som er som hentet rett ut av en Disney-musikal, kan noe så enkelt som for lav høyde bety konstant avvisning i den virkelige verden. De søker dermed heller veiledning andre steder, og hvem kan vel klandre dem?
Noen av de hvite løgnene er så selvinnlysende falske at de knapt fortjener en kommentar.
En av dem er at kvinner ikke bryr seg om status og penger, når dette er blant deres viktigste preferanser (kvinner har ikke for vane å date menn som er under dem i sosioøkonomisk status). En annen er at penisstørrelse ikke har noen som helst betydning, siden det avgjørende etter sigende er «hvordan man bruker den». For det første ville i så fall «tiny dick» vært et like populært søkeord som «big dick». For det andre impliserer det at menn med små peniser er verdensvante casanovaer, mens velutrustede menn er uerfarne kløner som knapt vet foran eller bak på en kvinne. Hvor brutalt det enn er: Kommer man (bokstavelig talt) til kort på ett område, må man nesten kompensere på et annet.
En annen hvit løgn er at overvektige kvinner er like attraktive som slanke kvinner. Saumfar en liste over de 100 mest populære pornoskuespillerinnene, som faktisk er basert på enorme aggregerte data. Hvordan ser disse ut? Det er ikke dermed sagt at dette er de seksuelle preferansene til alle menn, men det forteller en god del om etterspørselen. Også Dr. Pepper selger. Produktet har bare ikke i nærheten av like stor markedsverdi som Coca Cola.
Menneskenaturen
Det har i denne artikkelen blitt lagt anselig vekt på evolusjonær psykologi. Hensikten med dette er ikke å trivialisere kultur, som tross alt forklarer distinksjonen mellom for eksempel en nordmann og en japaner. Poenget er snarere at biologien har langt større forklaringskraft, fordi den forklarer distinksjonen mellom deg og en rododendronblomst. Den er hvorfor vi alle kan kjenne oss igjen i de greske tragediene til Sofokles, de oldtidskinesiske diktene til Li Bai, eller de tidløse observasjonene om menneskenaturen i orientens Tusen og én natt (1775).
Vi kan ikke reformere hva slags vesener vi er. I det minste ikke foreløpig, før det mektige potensialet til bioteknologien utløses med sin fulle, omveltende kraft – og kalenderen blas til år null i den nye tidsalderen. Hva vi på den annen side kan gjøre, er å bygge en kultur som tar høyde for menneskenaturen.
Inntil videre later det til at kulturen vår må lære absolutt alt fra barnsben av. Selv de mest banale sannheter om kjønn og sex, som menneskeheten instinktivt har visst siden tidenes morgen.
Machiavellis innsikt har nok derfor mye for seg, her som i så mange andre aktuelle samfunnsspørsmål: Forverrede omstendigheter – ikke tenkning om hvordan disse kan unngås – er hva som til slutt vil tvinge frem endringer.
