Filmregissør Ridley Scott (Alien, Blade Runner, Gladiator) er kinoaktuell med sitt etterlengtede portrett av Frankrikes imperator Napoléon Bonaparte (1769-1821).
Oppvartningen er en bankett for øynene. I to og en halv time fråtser man i smakfull arkitektur, galante uniformer, skulpturer, malerier, utringninger, det parisiske salonglivet, prangende hatter, laurbærkranser, og trikolorens blafrende farver over den franske armé i slaget ved pyramidene i Giza.
Æraen må være en av de mest stilfulle i europeisk historie, kanskje overgått kun av den romerske antikken som de franske revolusjonære lot seg inspirere av. I dette aspektet er i det minste filmen en eneste lang triumfmarsj, som fyller en med lysten til å utbryte et «Vive la France!» og stemme med på Marseillaisen.
Så inderlig synd at Scott innenfor denne pent utskårede rammen utstiller slik forakt for materien. Allerede under promoteringsrunden kom han i skade for å gjøre den umusikalske sammenligningen av sin biografiske studie med Hitler og Stalin. «Get a life!» har han formanet historikere som måtte våge å påpeke filmens unøyaktigheter, som det beklageligvis er mange av.
Liberté, égalité, fraternité
Sceneteppet stiger opp under terrorveldet til den franske revolusjons enfant terrible, Maximilien Robespierre. Vi er i det Herrens år 1793 – år null etter republikanernes kalender – og det er dronning Marie Antoinettes tur til å legge nakken i doktor Guillotins makabre innretning på Place de la Concorde.
I giljotinens skygge smyger den lavadelige korsikaneren Bonaparte, som alt har bemerket seg ved militærakademiet i Paris. Han har slukt bøker om artilleri, matematikk, krigskunst og fortidens store menn, samt latt seg radikalisere av de litterære verkene til Rousseau, Voltaire og Beaumarchais.
Dessuten har han fått en kald skulder av nasjonalistlederen Pasquale Paoli, farsfiguren som kjempet for Korsikas uavhengighet fra Frankrike. Paoli enset nemlig at den unge Bonaparte var drevet mer av personlige ambisjoner enn patriotisk glød.
Inntrykket ble materialisert da Bonaparte grep en kynisk mulighet til å stige i gradene med begge hender: Etter direktiver fra de antiklerikale jakobinermyndighetene i Paris, stengte han ned alle klostrene på øyen og slo ned på det påfølgende opprøret.
Det er med andre ord en stigende, om enn noe opportunistisk, stjerne vi ser i åpningsscenen.
Eksentrisk tolkning
Til å spille en av de største mennesker Europa har ammet ved sitt bryst, har Ridley Scotts valg falt på Joaquin Phoenix. For all del en skuespiller av renommé og repertoar, men dessverre nokså malplassert her.
Bonaparte var sin tidsånd inkarnert, mer en urkraft enn en ordinær mann i kjøtt og blod. I alle sine foretagende utmerket han seg med en ungdommelig energi og vitalitet. Allerede i tyveårene presset han Europas stormakter i knestående med sine militære bragder. Phoenix ser i motsetning hele tiden ut som en mann i de femti, så livstrett at det virker som han dupper av stående selv på slagmarken.
Mens Bonaparte blendet en hel nasjon med sin karisma, og erobret kvinner like smidig som land, virker det som om Phoenix viderefører sin prisvinnende hovedrolle som kongen av de sosialt utstøtte i The Joker (2019). Med et stumt og melankolsk ansiktsuttrykk virker han til tider ute av stand til å pleie normal sosial omgang. Når han vil pleie seksuell omgang med sin kone, gjøres ønsket kjent med noen fascinerende lyder.
Kanskje er det tolkningen av det eksentriske geniet Phoenix har forsøkt seg på, en velprøvd Oscar-oppskrift. Uansett er det mer Caligula enn Bonaparte over denne karakteren. Denne filmen er heller intet unntak hva gjelder Hollywoods uvane å fremstille sine protagonister som trassige, impulsive og utagerende. Slik var ikke den virkelige Bonaparte. Hvordan kunne han være? Skulle mannen som erobret verden ikke engang klare å erobre seg selv?
Til den britiske ambassadøren sender han av gårde den patetiske kraftsalven: «You think you’re so great because you have boats!» Her får man et tilbakeblikk av Phoenix som den romerske keiser Commodus i Gladiator (2000), for evneveik til å fylle togaen til sin far Marcus Aurelius. Man undres hvor det ble av den vittige Napoléon, som gav oss gullkorn som: «Tilby alt, gi ingenting», «i politikk er dumskap ikke et handikap», og «aldri avbryt fienden når han er i ferd med å begå en feil.»
Joséphine
I det minste har man styrt unna «Napoléon-komplekset», den forslitte myten plantet av britiske propagandategnere om at den over gjennomsnittlig høye Napoléon skulle være drevet av usikkerhet over sin kortvoksthet. I stedet ser et annet kompleks ut til å ha tatt dets plass: I en scene arbeider Bonaparte iherdig på soverommet mens hans kone Joséphine, bragt til live på fortryllende vis av Vanessa Kirby, trekker en helt ubrydd ansiktsmine. Tydeligvis må angloamerikanerne på et eller annet vis krympe mannen som var større enn alle deres egne statsmenn.
Sagaen mellom Napoléon og Joséphine er filmens røde tråd, selv om det er vanskelig å bli tungt emosjonelt investert i det transaksjonelle ekteskapet. Siden det er laget så mange filmer om Napoléon, lette de muligens etter en original innfallsvinkel. Man sitter da også på et vell av kjærlighetsbrev.
Fra et rent økonomisk perspektiv er to mennesker i et rom å foretrekke over flere massive slag som involverer tusener. Det blir mindre innviklet enn for eksempel det diplomatiske skyggespillet mellom den franske utenriksminister Talleyrand og den østerrikske prins Metternich, som her faller like mye i bakgrunnen som de franske tapetveggene. Ved også å fortelle en kjærlighetshistorie, appellerer man ikke minst til et bredere publikum.
Men en undres jo: Er det virkelig historien om Bonapartes svulstige kjærlighetserklæringer til Joséphine som forlanger å bli fortalt, eller er det den om en av tidenes fremste generaler, keisere og reformatorer?
Generalen
På slagmarken overgikk Napoléon sine forbilder Aleksander den store, Julius Caesar og Karl den store. Til sammen vant han 52 slag, ofte mot tallmessig svært overlegne hærstyrker i det større krigsteatret.
Da han entret den geopolitiske scenen, hadde franskmennene blitt presset helt tilbake til Rhinen av de allierte troppene. Omringet av Østerrike, Det tysk-romerske riket, Preussen, Russland, Storbritannia, Sverige, Nederland, Det osmanske riket, Spania, og i alt femten italienske kongedømmer, nedkjempet han fem stormaktkoalisjoner på rad, som gjør den britiske spøken om at Frankrike aldri har vunnet en krig til skamme.
Clausewitz gav Napoléon epitetet «krigsguden». Han gjorde som han ville på kryss og tvers av kontinentet, fra Spania til Russland, fra Nederland til Hellas. De allierte lente seg etter hvert på en fabiansk strategi, etter romernes håndtering av den vel så uovervinnelige kartagiske generalen Hannibal under den andre punerkrigen (218-201): Etter beste evne styrte de unna direkte konfrontasjoner med Bonaparte på slagmarken, og forsøkte heller å angripe franske tropper utenfor rekkevidden av hans personlige kommando.
Napoléon revolusjonerte krigskunsten, med sin konsentrerte og intense artilleriild mot en sentral posisjon for å bryte opp fiendens hær. Han inndelte sin hær i små selvforsynte enheter, hver av dem med sitt eget infanteri, kavaleri og artilleri. Til enhver tid visste han nøyaktig hvordan han skulle forflytte disse sjakkbrikkene for å utmanøvrere fienden. Som regel forutså han fiendens trekk, og klarte å lokke dem inn i ugunstige posisjoner.
Man får aldri konturene av denne briljansen i filmen, for den anerkjenner kun eksistensen av i alt seks slag, deriblant Bonapartes to største nederlag (det russiske felttoget og Waterloo). På film må slagene selvsagt begrenses til noen hundre soldater på en bestemt lokasjon, mens i virkeligheten dreide det seg ofte om titusener av menn spredt over flere mil.
Den vellykkede beleiringen av den britiskokkuperte havnebyen Tolouse (1793) ble et gjennombrudd for Bonaparte. Hesten hans ble skutt og han selv spiddet i benet av en britisk lanse under fremrykningen, men han ledet sine menn videre til en sensasjonell seier. To år senere fikk han dermed ansvaret for å stanse et rojalistisk opprør i Paris, som han gjorde med glans ved å ta i bruk kanoner i gatekampene for første gang. Disse begivenhetene dekkes tilfredsstillende av filmen.
Det langt viktigere militære eventyret i Nord-Italia, holdt av hovedrivalen Østerrike, nevnes på den annen side ikke, til forskjell fra Joséphines seksuelle eventyr. Bonaparte vant der atten slag etter hverandre mot en overtallig fiende. Michelangelo, Tizian, Rafael og Botticelli fylte snart kunstmuseene i Paris. Som om ikke det var nok, fløy han som ørnen over Alpene og dypt inn i Østerrike, og smadret Frankrikes fiender.
Storbritannia var beskyttet bak sin mektige flåte. Napoléon utarbeidet en invasjonsplan av øynasjonen som både innebar å grave en tunnel under Den engelske kanal og invadere fra oven med luftballonger, men disse bokstavelig talt svevende planene ble det aldri noe av. I stedet skulle han «erobre havet på land» ved å fravriste britene deres oversjøiske besittelser.
I filmen reiser Bonaparte til Egypt og beseirer mamelukkene i slaget ved pyramidene (1798), før han skynder seg hjem for å håndtere en uregjerlig Joséphine. Virkeligheten var langt mer dramatisk. Den legendariske britiske admiralen Horatio Nelson jaktet på de franske skipene, som hans fryktede flåte intetanende drev forbi i ly av natten. Etter den franske landgangen oppdrev han omsider skipene og sank dem. Etter seieren mot mamelukkene marsjerte dermed Bonaparte helt til datidens Syria, hvor han bekjempet en tyrkisk hær støttet av britene.
I Egypt lanserte Bonaparte seg med stort hell som en frigjører, blant annet ved å utvise stor ytre respekt for den lokale kulturen. (Strategien har blitt forsøkt kopiert av USA med allierte i nyere tid, med mer variabelt hell.) For Bonaparte hadde nese for propaganda: Han fikk seg selv malt mens han uredd besøkte pestsyke soldater i Jaffa, eller satt på sin hvite araberhest over Alpene. Han dikterte egne krigskommunikéer og grunnla aviser for å styre informasjonsflyten. Det er blitt hevdet at han var den mest effektive europeiske propagandisten ved siden av Joseph Goebbels.
Først etter alle disse utenlandsbedriftene vendte han hjem som en fransk Caesar. Her har vi med andre ord heltens umulige reise fra beskjedne kår til maktens høyeste tinde, med en krone smidd i krigens flammer. Gjennom Ridley Scotts kameralinser ser det nærmest ut som om han bare får den tildelt. Det er ikke bare dårlig historieformidling, men svak historiefortelling.
Keiseren
I 1799 fikk Napoléon seg selv utnevnt som førstekonsul, bivånet av en folkeavstemning med et nordkoreansk resultat på 99,9 prosent. Han var tredve år. Fem år senere kronet han seg selv til keiser i Notre-Dame-kirken i Paris foran pave Pius VII, for å demonstrere at styre ved guddommelig rett hørte fortiden til. Hans krone var ikke sunket fra himmelen, men steget fra folkehavet.
Mange tidligere støttespillere vendte den påtroppende diktatoren ryggen. Beethoven rev i raseri i stykker sin dedikasjon til ham i manuskriptet til sin tredje symfoni, som heller fikk tittelen «Eroica».
Frankrike lå i økonomisk ruin. Keiseren fikk papirsedlene byttet ut med klirrende mynt i solid gull. Det ble igjen opprettet lov og orden, og eiendomsretten ble håndhevet. Særlig følsom var Bonaparte for brødprisene, som jo hadde utløst den franske revolusjon til å begynne med. Han forlanget daglige oppdateringer om prisutviklingen, og innførte subsidier ved den minste stigning.
I slaget ved Austerlitz (1805), også kalt trekeiserslaget, ble de kombinerte styrkene til Russlands tsar Alexander I og den østerrikske keiser Frans II knust. Det er Napoléons så vel som filmens trolig fineste øyeblikk. I dobbeltslaget ved Jena-Auerstedt (1806) ble så den prøyssiske hæren tilintetgjort av Frankrike. Derimot sendte admiral Nelson den fransk-spanske armadaen til bunnen av Den engelske kanal i slaget ved Trafalgar.
Napoléon vant stadig krigene, men ikke freden. Han ble ikke akseptert ved de andre europeiske ledernes bord. De var urolige for «den franske smitte» – revolusjonsprinsippene som truet den etablerte orden. De var dermed ideologisk innstilt på å beseire den brysomme korsikaneren og gjeninnsette Frankrikes Ancient Regime, det bourbonske kongehuset. Ved hver franske seier ble det straks formet nye koalisjoner.
Etter hvert begynte Frankrike å forstrekke seg militært. Okkupasjonen av Spania (1809) ble noe av en hengemyr. Det var den første virkelige geriljakrigen i moderne europeisk historie, og en slags forgjenger til amerikanernes krigføring i Vietnam.
Særlig brutalt gikk det for seg i det mislykkede felttoget mot Russland. Slaget om Moskva ved landsbyen Borodino (1812), som ble utkjempet av en kvart million soldater, ble napoleonskrigenes aller blodigste. Det endte med en pyrrhisk seier for Napoléon.
«Hærer marsjerer på maven», insisterte Napoléon, som var fast bestemt på ikke å overvintre, men det endte med en frustrerende katt og mus-lek med den russiske hæren. Russerne tydde til den brente jords taktikk, i den utstrekning at selv Moskva ble fortært i flammer (byen var bygget i tre, ikke i sten som i filmen). Tilbaketoget på senhøsten ble mye mer hungrig og kald enn antatt. Av de 600 000 franske soldatene som ble med østover, vendte bare 30 000 hjem. Mange av republikkens mest herdete veteraner var blitt sløst bort.
Etter Russland-fadesen tvang den sjette koalisjonen Napoléon til å abdisere tronen og eksilere til den toskanske øyen Elba. Som Ikaros hadde han fløyet for nære solen og gjort sitt himmelfall. Det skulle ha vært slutten, men idet seierherrene satt og forhandlet den nye verdensorden ved Wienkongressen i 1815, satte en vingeklippet Napoléon Bonaparte seil tilbake mot Sør-Frankrike, der han steg i land med tusen mann. Det ble en seiersmarsj til et illuminert Paris.
«De hundre dagene» bygget opp til hans endelige fall i slaget mot Hertugen av Wellington ved Waterloo (1815) i Belgia. Napoléon skjønte aldri hvorfor han tapte den dagen. Sannsynligvis var han blitt for forutsigbar.
Reformatoren
Den groveste utelatelsen i filmen, er den eklatante arven Napoléon etterlot seg i landene han okkuperte. Utrolig nok nevnes ikke denne med ett eneste ord.
Hegel kalte Napoléon «Opplysningen på hesteryggen». Hans Code civil la grunnlaget for lovgivningen i førti land. Med sine franske legionærer spredte han menneskerettigheter, likhet for loven, moderne rettsprinsipper, borgerrettigheter, eiendoms- og arverett, meritokratiske institusjoner, et moderne utdanningssystem, og avskaffet livegenskapen og medfødte privilegier.
Det hører med til bildet at kvinnen, som Bonaparte omtalte som en «fødende maskin», fremdeles skulle være underordnet mannen. En annen skamplett er hans reintroduksjon av slaveriet i koloniene, etter at dette ble avskaffet av Nasjonalkonventet i 1794.
Under sin regjeringstid forskjønnet han Paris, ved å anlegge parker, fontener og broer, i tillegg til kunstmuseet Louvre og Champs Elysées. Det langsiktige målet var å bygge den vakreste byen noensinne. Det er også Bonaparte vi kan takke for gatenumre med partall og oddetall på hver sin side av veien. I Egypt utviklet han offentlig belysning, sykehus for de fattige, sørget for kartografiske opptegninger, grunnla det vitenskapelige institutt, og påbegynte tolkningen av Rosettastenen. Han drømte om å bygge en kanal som bandt sammen Middelhavet og Rødehavet, et byggeprosjekt som ble realisert lenge etter hans død (Suezkanalen ble åpnet i 1869). Hans store visjon var Pax Napoleonica: Et Europa forent under samme tak med felles lov, valuta og handel.
Ettermælet til Napoléon Bonaparte er kompleks. 3,5 millioner døde under napoleonskrigene (1800-1815), men han var slettes ikke den eneste aggressoren: På tyve år ble Frankrike for eksempel angrepet av Østerrike ti ganger. Noen Hitler eller Stalin var han så avgjort ikke, Ridley Scotts tonedøve analyse til tross. Frankrike var under hans regime på mange områder friere enn nabolandene. Det forekom ingen forfølgelse sammenlignbar med de nazistiske utrydningsleirene eller det sovjetiske GULag-systemet.
Etter Waterloo levde han sine seks siste år i eksil på Sankt Helena, en liten vulkansk øy syd i Atlanterhavet med en sterk britisk militær tilstedeværelse. Hans bolig var en fuktig og rotteinfisert villa. Der ble han sirklet av menneskelige gribber klare til å kaste seg over hans forgylte kadaver. De britiske offiserene kunne være brysomme, og konfiskerte selv byster i bekymring for at det var gjemt hemmelige beskjeder i dem.
Selv fra dette dypet kjempet Bonaparte. Ved å forfatte historien om seg selv, formet han ettertidens oppfatning av begivenhetene. Dermed er han et unntak til regelen om at historien bestandig skrives av vinnerne.
I dag er den hverken skrevet av vinnerne eller taperne. Det kollektive minnet forvaltes i stedet av Hollywood-regissører som behandler den med ringeakt. I sin streben etter politisk korrekthet, er standarden historisk ukorrekthet: Europas historie må til enhver pris fremstilles som en serie av grufullheter, mens delene som kan vekke begeistring utelates. Man har de sedvanlige anakronistiske innslagene, som de forunderlig mange mørkhudede som har forvillet seg inn i maktkretsene i Paris på tampen av 1700-tallet. Fremfor historien om den store mann, serveres man historien om hans frigjorte kone.
Sånn sett er Ridley Scotts film kanskje en mer interessant refleksjon av vår egen eiendommelige tid enn Napoléon Bonapartes.
