Det er i gjørmebrytingens gjødsel, i krangelen, at demokratiet blomstrer, skriver Jørgen Sollie.
Jeg velger meg april,
Bjørnstjerne Bjørnson
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
–i den blir somren til!-
Hva er egentlig er demokrati? Den nå snart glemte gjørmebrytingen mellom de to «kamphanene» i riksmediene, redaktør Choi og redaktør Marsdal, har fått meg til å tenke over hva et demokrati egentlig er – hvis vi først ser bort fra alle politiske festtaler og embetsutredninger. Det finnes vel ingenting så søvndyssende som byråkrater som skal definere «demokrati» og «medborgerskap». Jeg har gjort meg noen betraktninger som fører til at jeg proklamerer at skitkastingen mellom redaktørene Choi og Marsdal er demokratiet på sitt beste!
Demokratiet er politisk strid uten våpen. De nihilister som sier at demokratiet er «det beste av det verste» glemmer at det kun er demokratiet som evner å gjennomføre, om ikke akkurat fredelig, så i hvert fall ikke-voldelig maktoverføring. Det amerikanske demokratiet er ikke i fare fordi presidenten oppfører seg slemt, men fordi institusjonene som skal garantere maktoverføringene, blir angrepet. Et demokrati kan fungere utmerket selv om folket lever i den største elendighet. Vi må ikke forveksle demokrati med levestandard.
For fred blant folket var aldri verken målet eller middelet.
Det fredelige demokratiets myte
I det liberale demokratiet har det oppstått en myte jeg vil til livs. Jeg kaller denne myten «det fredelige demokratiets myte», som handler om at demokratiet til syvende og sist er en konsensussøkende, vennlig og inkluderende styringsform. I lys av diskusjoner om flerkultur og inkludering av marginale stemmer, synes det å bli glemt at det er demokratiets arrige stemme og fravær av reell moral-retorisk autoritet som er selve kjernen i all kritikk mot demokratiet.
I de landene som undertrykker demokratiske impulser, er det ikke i statens autoritære navn de gjør det, men for stabilitet og folkets fred. Argumentene om at demokratiet «setter folk opp mot hverandre» og «svekker samfunnsmoralen» går helt tilbake til Platon, og er nøyaktig hvorfor ingen imperier har vært demokratiske; man klarer ikke styre et folk som konstant går i tottene på hverandre (dette må ikke forstås som at jeg påstår at splitt-og-hersk ikke fungerer, men det er en strategisk tilnærming, ikke en dynamisk styringsform).
Vi kan se på hets og personangrep i samfunnsdebatten. Ofte blir dette sett på som et eksempel på en diskurs i kollaps. Men allerede der ser vi at vi egentlig ikke er så demokratiske; vi ønsker et regelverk og en etikk rundt samfunnsdebatten, ikke frie ytringer og et vulgært sinnelag. I henhold til prinsippet om den gylne middelvei er det greit nok, men vi må også forsone oss med at enhver form for regel er udemokratisk. For ethvert forsøk på å regulere ytringer er å binde ned demokratens iboende trass og vilje til å opponere; til å utfordre; til å bekjempe det faste og det låste. Om man så ønsker dette for å fremme nye stemmer eller «skape samhold», er det uansett udemokratisk, fordi man da allerede har gitt en verdi til én stemme som man ikke gir til en annen. Det er hierarki: noen ytringer er bedre enn andre; derav er avsender og metode viktigere enn innhold. Men kanskje jeg overforklarer? Er ikke dette egentlig helt greit – å unngå bråkmakere og ikonoklaster?
Vi kan lese Platons verk Staten. Disse diskusjonene, som vi fortsatt lærer av mer enn 2000 år senere, var ikke rolige og respektfulle samtaler i beste sendetid, men fyllekalas og krangler i de sene nattetimer. Når Thrasymachos fyrer løs mot Sokrates, vil nok bildet være mer presist hvis du ser for deg at han er sløv og ildrød i ansiktet, med et tomt beger på bordet. Dette kan bidra til å sannsynliggjøre at det utrolig dårlige resonnementet han kommer med faktisk ble fremlagt en gang, og at det ikke bare var en stråmann Platon lagde. Men slik drev de: fornærmelser, spissformuleringer og latterliggjørelse. Tenk bare på Diogenes’ behandling av sine medfilosofer. Men det er dette som er Europas krybbe – ikke de ordnede romerske republikkene, men det rabulistiske atenske demokratiet. Den frie ytring, ubundet av institusjonenes formaliteter og krav.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Norge i ilden, et demokrati smis
Se vårt norske demokrati. «Eidsvollmyten» fremlegger at det i 1814 ble skrevet en statsforfatning som gjorde oss demokratiske. Dette er høyst ukorrekt. Slik det har blitt sagt av professor Seip, var Norge på første halvdel av 1800-tallet «politisk overutviklet, kulturelt underutviklet». Det var en stat uten innhold, et folk uten stemme; Norge var «kun fisk og jern og slaktekveg og planker».
Inn i ringen trer Henrik Wergeland, som snur alt på hodet: det er det norske folket som er vår republikk! Han gjør det bondske folkeferdet til en bølge av en pulserende folkevilje, som om Rousseau hadde den søteste drøm. Revolusjoner, folkesuverenitet og grunnlovsforherligelse; de radikale ideene skulle drive landet frem! Dessverre kunne dette lett ha forblitt et høvdingvelde som hadde blåst over ved Wergelands tidlige bortgang.
Men så, i det andre hjørnet, en sangfugl fra Bergen: Johan Sebastian Welhaven. Med sin vestlandske spottevilje hånflirer han av Wergelands klokketro på det folkelige og radikale. Welhaven ser at det er det strukturerte, det faste og det tradisjonelle som skal være stenderverket for den nye nasjonen. Skal en nasjon bare springe ut som en vårknopp av ingenting, eller gro sakte som et furutre fra karrig jord? Nei, dannelsen skal bringe folket ut av sitt folkemørke.
Så hva gjør disse to ungersvennene? De barker sammen! Personangrep, slagsmål og polemikker i aviser: Wergeland angriper Welhaven som en bedreviter, og Welhaven kurtiserer Camilla Wergeland, fru Collett, Henriks søster. Mellom disse kamphanene smies det en nasjon. I kontrasten mellom disse to utvikler det seg et demokratisk språk hvor man kan være for og imot noe, selv noe så abstrakt som en «nasjon». Retorikken deres er rå, men bak fornærmelsene ligger det argumenter vi gjenkjenner i dag. De ble ikke til våre egentlige landsfedre på tross av sin rabulering, men på grunn av det. Det er i gjørmebrytingens gjødsel, i krangelen, at demokratiet blomstrer!
Bøllens geni
I de til tider banale parablene og diskusjonene om «etos, patos og logos» som vi blir utsatt for, har det oppstått et «sannhetshierarki»: ideen om at øverst troner logos, under der patos og nederst etos. Men disse er horisontale virkemidler, ikke vertikale imperativer. Å henvise til «vårt demokratiske samfunn» og «tillitssamfunnet» er etos-inspirerte retoriske grep, ikke argumenter. Alle argumenter er definert av slike virkemidler; hvis ikke, hadde de ikke vært forståelige. Selv den enkleste sjel forstår forskjellen på det talte ord og matematikk, og folk forstår også forskjellen på argumentene de hører. Og der kommer gjørmebrytingen inn: ved at noen velger å være «champions» for en mening, kan tilskuerne – det demokratiske publikum – selv gjøre seg opp en mening om det de hører. Om det skjer i en universitetsaula med pomp og prakt, eller ildsint i aviser – publikum skal skille klinten fra hveten.
Fornærmelsene, personangrepet, har nemlig en utrolig fin effekt: det personifiserer et argument, det legemliggjør et fenomen. Det gir et ansikt til en mening, en sjel til en holdning. Det blir noen som står for det, uansett hva det er. Og ved å angripe representanten, kan man også forstå det som noe levende. Dette er hvorfor katolikkene har helgener og universiteter kanoniserer; de trenger noen til å symbolisere det usynlige. Dette er hvorfor Niels Henrik Abel er et symbol på kunnskap og hardt arbeid, av den samme årsak som Quisling for forræderi: idolene gir form til ideene. De trer ut fra «allmuen» og blir en idé.
Og ideer har ikke følelser: ingen rett på respekt, intet vern mot kritikk. Og i demokratiets navn: Alt utenom det ulovlige er lov.
Jeg skriver ikke dette som en fordømmelse av demokratiets skavanker, men for å prisgi de impulser som gjør at demokratiet puster og peser! I vår tid: Choi blir den frie opprøreren, Marsdal er forsvareren av det etablerte. For en herlig kontrast! Endelig gis denne friksjonen ansikt; endelig er det kronprins og kongsemne, begge bevist sin situasjon, der de møtes på valen!
Det er i viljen til å kjempe at demokratiet pulserer. Demokratiet er som kjærligheten – flyktig, konfliktfylt og lidenskapelig. Og dets motsetning er ikke uenighet, men apati. Og ingen av disse kamphanene kan kalles sløve og uinteresserte.
Så, Prometevs’ fakkel fyres mens fornærmelsene flyr; jeg erklærer fra min egen lille skanse som publikum, et forsett for 2026 – nemlig at vårt demokrati kan friskmeldes!
