Den irske malerinnen Molly Judd slutter ikke å overraske. Ikke som følge av originalitet, men snarere det stikk motsatte. Gang på gang skaper hun tidløse, arketypiske motiver – det ene mer mesterlig utført enn det andre.
Tidløs konkurranse
Ukens maleri er «Feeding thirsty man» (2020). Den sultne som mettes er et arketypisk motiv, som vi finner igjen i historier som Caritas Romana eller israelittenes fortelling om manna fra himmelen. Odd Nerdrum og jeg drøfter dette temaet i Samtaler fra Memorosa, og Nerdrum har selv lavet flere malerier med ulike varianter av dette motivet.
Når man begir seg ut på de arketypiske motivene, konkurrerer man med mange flere enn dem i sin egen samtid. Eller for å si det på en annen måte: Man er i godt selskap. Og i gode selskap er det lettere å la seg inspirere, slik Judd i dette maleriet har hentet inspirasjon fra blant annet Rembrandt.
Mannen og hans frelse
Judds maleri tar deg med inn i den private, nærmest hellige sfære: møtet mellom den lidende mannen og hans frelse – kvinnen. Omgivelsene er mørklagt, slik at kontakten mellom de to er i fokus. Kvinnen er opplyst, som en ekte frelser, og her utviser Judd intet mindre enn mesterlig håndverk. Lyset fortryller.
Komposisjonen er også verdt å se nærmere på. Det er ikke bare de blyge ansiktsuttrykkene som vitner om en sårhet i møtet mellom mannen og kvinnen, men også den myke berøringen. Kvinnen rører så vidt borti kanten av glasset med melk, og støtter knapt opp den tørstes hånd, mens han har ennå ikke fullt ut berørt hennes nakne skulder. Møtet mellom de to er så sårt og forsiktig at man tar seg selv i å begynne å hviske, og undres over hva som ligger i luften mellom de to.
Den spenningen mellom personene i maleriet som Judd har klart å skape er en forutsetning for et historiefortellende motiv. Det arketypiske motivet skisserer den foregående handlingen, mens øyeblikkets spenning mellom de to forteller at det er mer som kommer til å skje.
En sårbarhet som mangler i vår tid
I den senere tid har Judds malerier vært tydelig inspirert av den spanske maleren El Greco – med sine perspektivfordreininger og bevegelige malerier – men til forskjell fra El Greco holder Judd seg til en mer dempet og innbydende pallett.
Selv om Judd definitivt klarer å skape historiefortellende malerier i sine El Greco-inspirerte malerier, håper jeg hun også fortsetter med de mer intime maleriene – som viser en kontemplativ sårhet som vår kaotiske, fremadstormende tid har så altfor lite av.
Sivilisasjonen løfter frem nye klassiske malerier, som fortjener oppmerksomhet i en tid som er oversvømt av inhuman modernisme. Har du forslag til et verk som du mener absolutt bør omtales? Send en e-post til redaksjon@sivilisasjonen.no så tar redaksjonen maleriet i betraktning!
