Hvorfor er vi grepet så hardt av nostalgiens trylleri? Svaret ligger i at vi er blitt totalt rotløse som sivilisasjon, skriver Thomas Ruud.
Det er mange kulturelle og åndelige understrømninger i vår samtid. Én spesielt gjør seg mer og mer gjeldende for hver dag som går, og flyter som en tåke mellom oss. Denne tåken smyger seg inn i neseborene våre i varierende grad av hyppighet, men jeg tør å påstå at vi alle har kjent på den.
Nostalgi er en underlig ting, den kommer i mange former. Det kan være en lukt, en bevegelse i skyene eller hvordan lyset faller, og så plutselig treffer det; en svunnen tid som ikke lenger finnes, kun asken av en gammel ild som danser seg mot bakken. I det lille øyeblikket er vi i live på en måte vi ikke har vært på lenge. Det er også en underlig ting å poengtere, tross alt er nostalgien en følelse som henger tydeligere sammen med alderdom enn med ungdom.
Det er de gamles oppgave å se tilbake, med stabiliserende effekt. Mens vi unge har hodet stramt fremover og med målrettet blikk fungerer vi som drivkraften. Dette er i endring, og i større grad rammer nostalgiens forførende duft oss yngre og, men på en annen måte. Eldre vil naturligvis se tilbake på sin egen ungdomstid med glans, men for meg selv og mange av mine samtidige ser vi tilbake på tider vi ikke selv har erfart. Dette kommer tydelig frem på forskjellige sosiale medium enn før og er i økende grad en slags norm.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Valget av feil fremtid
Fascinasjonen som ulmer i meg for denne utviklingen er ikke til å beskrive. Personlig blir jeg nokså hyppig rammet av denne typen nostalgi. Denne følelsen rammer forskjellig, tydeligst er det gjennom det estetiske: arkitektur som viktoriansk nygotikk eller den senere art nouveau. Billedkunst behøver jeg nødig utbrodere om. Åndelig sett slenger nostalgien sitt slør rundt meg, og jeg tenker på de annerledesartede forholdene vi hadde til hverandre som mennesker før, og det rammeverket en hadde som samfunn.
Det er alltid viktig å erklære at det ikke finnes noe som heter «den uplettede fortid», men det kan ikke være galt å tro at gjennom vårt tidløse sivilisasjonsprosjekt, så har vi muligens svingt i feil retning ved flere korsveier. For å presisere, hverken jeg eller noen annen vil gjenopplive middelalderen eller femti-tallet, slik jeg ofte hører, men vi har valgt feil fremtid.
Man kan jo miste nattessøvnen av å tenke for mye på slikt, men hvorfor er det en så følbar og markant økning i denne nostalgien? Hvor kommer den fra? Svaret stirrer oss rett i ansiktet, som mennesker er vi totalt fremmedgjort fra hverandre på samtlige plan. Vi er alle blitt treller av individualismen og gjort til enslige øyer på store, vide hav, selv om vi aldri har vært mer tilknyttet hverandre, både rent fysisk og gjennom teknologi. Vårt arbeid, våre vaner og vårt samfunn er på en eller flere måter fremmed for oss, og ikke vårt eget. Henspeilingen på fortid på mangfoldige måter er et tydelig tegn på en dyptsittende misnøye av vår kultur, vi liker det ikke, så vi må søke der det kjennes godt å være. Nostalgi kommer fra sammensetningen av det greske Nostos og Algos, respektivt betyr å vende hjem men med smerte. Et bittersøt gjensyn med noe kjent men som enten ikke er vårt eget eller er endret på et vis.
L. P. Hartley skrev i 1953 at fortiden er et fremmed land: de gjør ting annerledes der. Hvordan reiser vi til disse fremmede stedene, når vår egen tid ikke lenger tilfredstiller? Gjennom bøker og levninger søker vi tilfredstillelse i fortiden. Personlig søker jeg helhetlig dit, andre gjør det delvis som med møbler eller billedkunst.
Nok en gang er det fint å erklære at naturligvis mener jeg ikke en tid uten penicillin eller med slaveri. Det er kultur det er snakk om, ikke materie. Det moderne mennesket, som ligner en rusmisbruker av materialismen, greier ikke tenke utenfor dets rammer. For de som løsriver seg fra det syn, er det verden av i går, det som var; der finner vi en glede, dog med et tynt slør over øynene.
En svunden stabilitet
En østerriksk forfatter skrev nøye og grundig om dette temaet. Stefan Zweig var en forfatter som levde mellom 1881 og 1942, og etter Thomas Mann var han Europas mest leste forfatter i mellomkrigstiden. Verket han er mest kjent for er hans selvbiografi. Utgitt samme år han begikk selvmord, noe han gjorde ettersom han ikke så noe håp for hans kjære Europas fremtid, og etter å ha sett alt han elsket gå opp i krigens flammer. Biografien hans, Verden av i går, er en elegi for det gamle Europa og demonstrerer en rekke bestanddeler som er gått tapt og andre vi dessverre har plukket opp.
I biografiens første kapittel, «Det trygge århundret», står det:
I vårt tusenårige østerriske monarki var alt tilsynelatende urokkelig og uforanderlig, og staten selv var garant for at alt skulle bli som det var… …Alle visste hva de eide og hva de hadde krav på, hva som var tillatt og hva som var forbudt. Alt hadde sin norm, sitt faste mål og sin uforanderlig vekt.
Videre skriver han:
Ingen trodde på krig, revolusjon eller omveltninger. I denne fornuftens tidsalder var enhver radikalisme og enhver voldsomhet utelukket. Millioner av misunnelsesverdige mennesker delte denne følelsen av trygghet med hverandre. Uten den var livet ikke verd å leve… …Skulle en med god samvittighet kunne nyte øyeblikket, måtte en kunne se fremtiden sorgløst i møte.
(Aschehoug, 1948, s. 11-12)
Disse korte utdragene beskriver en tidsalder som ingen av oss lenger kan forestille seg. Denne verden er brent bort og hele biografien er gavmildt ispedd slike skildringer.
Zweigs hjemby, Wien, beskriver han slik:
Det var neppe noen annen by i Europa der trangen til kulturliv var så lidenskapelig som i Wien. Det var århundrer siden det østerriske monarki hadde hatt politiske ambisjoner eller hadde kunne vise til særlige resultater i sine militære aksjoner. Nettopp derfor krevde nasjonalstoltheten en maktposisjon i kunsten… …Det første en gjennomsittsborger i Wien så etter i avisene om morgenen, var ikke diskusjonene i Riksdagen eller de store verdensbegivenheter, men repertoaret på teatrene, som hadde større betydning for det offentlige liv enn i noen annen by. For wieneren var Det Keiserlige teater, Burgteater, ikke bare en scene der skuespillere oppførte teaterstykker, det var et mikrokosmos der makrokosmos speilet seg av…
(Aschehoug, 1948, s. 21.22)
Fremmed er nok riktig ord. Sammenlignet med dagens kommentarfelt og deres ofte dårlig utrustede krigere, som er klare til å kaste spott og spe på alle politiske begivenheter og ære oss med sine tarvelige innsyn. I den tid var det snarere kunsten og kulturen som bragte oss sammen til glede og fornyelse, ikke byråkrati og politikk. Zweigs beskrivelse tyder på et enormt gap mellom fortiden og nåtiden. I dag ville gjennomsnittsborgeren heller beskjeftige seg med økonomisk vekst og de store udugeligheter som skjer på den andre siden av kloden enn sitt eget hjem og sine omgivelser.
Beskrivelsen viser til en felles bevissthet og kultur som har sveiset borgerne sammen på en beundringsverdig måte. Den stabiliteten de rike hadde speilet seg i; den manglende interessen for politikk som den såkalte gjennomsnittsborger viste, var tegn på at de alltid stolte på at ministerene og riksdagsmedlemmene kunne oppføre seg og regjere uten strengt oppsyn. Det er nærmest uten hensikt å si at dette ikke lenger gjelder.
Fra kaffehus til skjerm
Samtiden har vunnet frem en ny allmenn følelse som er hemmende for den harmoniske idyllen Zweig skriver om sin ungdomsverden: apati. Det er en stor retrett fra virkelighet og fellesskap som skaper en slags sosial underklasse av underutviklede og perverse ungdommer.
Om Zweigs egen ungdomstid skriver han:
Unge mennesker vil insinktsmessig alltid hurtige og radikale forandringer; de var derfor et farlig element som en lengst mulig måtte holde utenfor og nede.
(Aschehoug, 1948, s. 37)
I våre ører høres jo dette nærmest groteskt ut. Men den ville og uflidde drivkraften ungdom bærer i seg hadde behov for å temmes og måtte underkaste seg fornuftens nådige lenker. Tanken om at ungdomssinnet ikke bærer uplettede sannheter men uferdige og tidvis barbariske ideer er også noe vi i dag har snudd på hodet. Det later mer til at når en person under fem og tyve ytrer seg, så settes bremsene på slik at våre små profeter og orakler kan beære oss med sine sannheter. Dette betyr jo ikke at ungdommen må gjemmes vekk eller legges i kennel, men de må utdannes også utenfor selve skoleverket.
I Zweigs egen ungdomstid var dette så klart de wienerske kaffehusene:
Og fremfor alt leste vi, vi leste alt vi fikk i hendene. Vi lånte bøker på hvert eneste offentlig bibliotek og lånte alt vi kunne oppdrive til hverandre. Men først og fremst var kaffehuset kunnskapskilden for alt nytt… …Det er egentlig en slags demokratisk klubb, som er tilgjengelig for enhver for en billig kopp kaffe, der gjestene for noen få øre kan sitte i timesvis og diskutere, skrive, spille kort, få sin post og framfor alt konsumere et ubegrenset antall aviser og tidsskrifter. I et bedre kaffehus i Wien lå alle aviser framme, ikke bare Wiens, men hele det tyske rikes og de franske, engelske, italienske og amerikanske skrifter i verden…
(Aschehoug, 1948, s. 42)
Hovedmomentet i henhold til ungdomstemming er søken etter usensurert kunnskap, men på offentlig plass, under sosiale normers begrensninger og i hverandres selskap. Dannelse var ikke noe en gjorde alene foran en skjerm, ens hovedkilde var ikke en kortfattet og ufullkommen video som en kan resitere som om en forstår innholdet.
Beskrivelsen av kaffehusene er eksakt hva Edmund Burke beskriver med sine små platonger eller lag som danner grunnlaget for samfunn, kultur og fellesskap. Uten denne frivillige sammenkomsten av likesinnede, blir vi slik vi er i dag: enslige og fruktløse øyer på store, åpne hav.
I et langt utdrag jeg velger å ikke sitere beskriver Stefan Zweig hvordan alle disse ellers rampete og uflidde tenåringene og unge voksne ville sitte med sin kaffe og diskutere og stille hverandre spørsmål; hvem var Kierkegaard spør noen, andre diskuterer Nietzsche, som ikke var helt stueren i den tid. Denne spenningen de erfarte og kameraderiet smaker søtt som honning når jeg leser det.
Sørgløst møte med fremtiden
Jeg legger på ingen måte skjul på at dette er et verk skrevet av en voksen mann hvis fortid er gått opp i flammer og revet sønder og sammen av krig og politisk vold. Som han selv sier: «Et menneske blir aldri ferdig med sin barndoms verden». Dermed er det klart at til og med han ikke er imun mot nostalgiens trylleri. Det som derimot er eksepsjonelt interessant er at dette samme trylleriet har sitt grep om ungdommen i dag. Den radikalismen vi kan observere blant dagens unge er en reaksjon på rotløshet og tilintetgjørelse av kulturell sammenheng på tvers av generasjoner. Zweig sa tidligere at denne stabiliteten i kultur og sine omgivelser er nødvendig for å se fremtiden sorgløst i møte.
De av oss som ikke har smak for den totale omveltning av den store arv vi europeere har glede av, vender da blikket tilbake, til det trygge århundret og lurer rastløst på hvorfor vi ikke i dag kan ha noe så enkelt som vakre lyktestolper. Hvorfor vi ikke har god kunst eller en reell sammenheng til våre medborgere gjennom felles kultur og bevissthet.
Jeg vil til slutt dele et sitat fra Stefan Zweig som beskriver tiden før og etter første verdenskrig hvor samfunnets nøye sydde sømmer går i oppløsning, bemerket meget klokt ved blomster.
(Angående et førstemaitog) Ordet sosialist hadde dengang en bismak av blod og terror i Tyskland og Østerrike, akkurat som ordet jakobiner tidligere og ordet bolsjevik senere… …Hele byens og omegnens politi ble postert i Praterstrasse, og væpnet militær ble holdt i reserve… …Men ingenting hendte. Arbeiderne marsjerte inn i Prater med kone og barn, fire og fire i sluttede rekker, alle med partitegnet, den røde nellik, i knappehullet.
(Aschehoug, 1948, s. 59)
…Denne beherskede holdningen gjorde det umulig for borgerskapet i lengden å brennemerke arbeiderklassen som en «revolusjonær bande», og det kom til gjensidige innrømmelser – som det alltid gjorde i det gamle og kloke Østerrike.
Ikke før var den røde nellik dukket opp som partisymbol, så begynte en plutselig å se en annen knapphullsblomst, den hvite nellik, det kristelig-sosiale partis medlemstegn (er det ikke rørende at en dengang ennå valgte blomster til partitegn istedenfor skaftestøvler, dolker og dødningskaller?)
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Nostalgiens trylleri
Som nevnt i begynnelsen er det tydelig at vi har svingt litt feil på historiens lange bane når dødningskallen seiret over nelliken, og inderlig rørende er den sammenligningen. Men opp i flammer er det hele gått og vi trår på askene til skikkelser og samfunn som vi nærmest ikke er verdige å pusse støvet av. Som nevn, Zweig sier at en aldri blir ferdig med ens barndoms verden. Det er ikke så rart for ham å skue tilbake, men det er rart at så mange andre ikke blir ferdig med andres barndoms verden. Hvorfor er det slik, hvorfor er vi grepet så hardt av nostalgiens trylleri? Svaret ligger i at vi er blitt totalt rotløse som sivilisasjon.
Gjennom historien ser vi at det er en lang kontinuitet mellom tidevervene. Det er perioder som har sammenheng frem til et brudd. For middelalderen var det reformasjonen. Så kom oppbyggingen derfra frem til revolusjonen i Frankrike og napoleonskrigene, deretter er det hundre år frem til neste store skifte. Men etter den første verdenskrig har vi ikke kommet oss på beina igjen. Siden 1914 er den europeiske sivilisasjon vært som et kaldt smijern på ambolten, vi blir ikke formet av tidens hammer, vi slår bare sprekker. Der finnes ingen sammenheng mellom den gamle verden og vår egen lenger, på noe betydningsfullt vis. Resultatet er mindre smakelig enn vi vil innrømme.
Vår kultur er en vemmelig sammensvergelse mellom absolutt materialisme og sjeleknusende individualisme. Det er de færreste av oss som ikke er fremmedgjort fra ens medborgere; alle rundt oss er fremmede, ikke på en overfladisk måte, men på den verst mulige måten. På toppen av det hele bunner vår verdslige verdi i hvor mye vi materielt kan konsumere.
Dommedag er ikke det jeg forsøker å diagnostisere, men snarere en observasjon av en samfunnsutvikling hvor hovedmomentet er misnøye. Et samfunn hvor den tydeligste sinnstilstanden er skuffelse og utilfredshet, er tegn på en total svikt i vårt sivilisasjonsprosjekt. Det er trist, men aldri permanent.
Er det ikke merkelig at nostalgiens trylleri har bredt seg over gjennomsnittsborgeren og ikke bare de eldre? Verden av i går er et mystisk og fremmed sted, likevel kjennes det mer ut som hjem enn den grå og sørgelige samtiden vi må lide under.
