– Den norske drømmen druknes i blokker, blokker og enda flere uhyrlige blokker

Det er på høy tid med en strengere regulering av blokkenes eksternaliteter, skriver Olav Drange Moen.

---

Hva er det som har gjort nordmenn så uforskammet lykkelige?

Jeg mener å ha tilnærmet meg et svar i Tyholttårnet i Trondheim, der jeg og mine venner endte alle våre universitetssemestre med et tradisjonsrikt avskjedsmåltid.

Fra dette roterende utsiktspunktet, med utsyn over hele det gamle Nidaros, observerte jeg i nesten alle himmelretninger det samme: Digre trehus omgitt av frodige, grønne haver. (Unntaket var i hovedsak studentleiligheter i retning Berg/Moholt.)

Dette står i slående kontrast til byer i nær sagt enhver annen del av verden, det være seg Storbritannia, Russland, Brasil, Sør-Afrika, Kina eller India. Det er på et vis hva som har gjort oss – og i forlengelse våre nordiske naboer – eksepsjonelle.

Kanskje er altså hemmeligheten bak den norske drømmen noe så banalt som duften av grillmat og nyslått plen, barn som skriker av fryd i vannsprederen, og murverk av tujahekker, som har gjort nordmenn til regenter i hvert sitt vesle kongerike?

For undertegnede, og jeg er sikker på utallige andre nordmenn, er dette blant de mange underkommuniserte ting som gjør landet vårt verdt å kjempe for. Det norske flagget var aldri på sitt skjønneste når det blafret over en av våre statsbærende institusjoner, men fra en vimpel i en solfylt eplehave.

Når vi skal forestille oss hvor miserabelt livet var i Østblokken, er det sjelden halvtomme butikkhyller eller humorløse politikonstabler med tåpelige, runde hatter som først fester seg til netthinnen. Nei, det er deprimerende, forslitte og avskyelige blokklandskap som strekker seg ut i endeløsheten, og reduserer hva som skulle ha vært frie, selvstendige borgere til en koloni arbeidsmaur.

Ikke engang kunstverkene til den hollandske renessansemaleren Hieronymus Bosch, berømt for sine fremstillinger av skjærsilden, er i nærheten av like dystopiske.

Hvilken tragedie er det ikke da at vi som nasjon, snart førti år etter Berlinmurens fall, er i ferd med å ta etter sovjeternes feilslåtte boligeksperiment. Slik går samtidig mye av det som gjorde landet vårt til et så fortreffelig sted å bo tapt.

Fortetningen av Norge

Allerede som barn tok jeg i mitt indre beslutningen om å flytte ut av Oslo. Rettere bestemt ønsket jeg meg sydover til Oppegård, som den gang besto av idylliske eneboligstrøk.

På bare et par tiår har stedet endret seg dramatisk, og dessverre ikke til det bedre. Kjører man gjennom kommunen, vil en raskt oppdage at hvert eneste tettsted har blitt transformert til et sjelløst utstillingsvindu for nye, kullsvarte helvetesblokker som skyter opp mot himmelen og mørklegger omgivelsene. Mellom disse klasene av, praktisk talt, gettolignende bebyggelse står noen fortrengte hus, flankert av prospektskilt som varsler at også disse snart vil rives til fordel for enda flere fuglekasser.

Ytterligere sydover har en gang sjarmerende steder som Ski og Ås blitt kraftig fortettet. Også her meies vakre nabolag ned i industriell skala for å gjøre plass til de grufulle klossene, uten noe som helst måtehold eller omtanke for omgivelsene. I Indre Østfold er Askim enn så lenge en by av eneboliger, men rundt sentrum foreligger det storstilte planer om å rive flere kvartaler med hus for å bygge blokkleiligheter.

Det er vanskelig å tenke seg noe tristere enn et nydelig trehus, som det har blitt lagt mye kjærlighet og mange minner i, som skal jevnes med jorden og erstattes av en traurig boligblokk. Et nybygg som reises hverken med tanke på estetiske kvaliteter, fremtiden eller menneskene som skal leve i den, men først og fremst for kortsiktig profitt.

Massehærverket sydøst for Oslo er kun et miniatyrbilde av den kulturelle vandalismen som har bredt om seg over nesten hele landet. Faktisk er nå halvparten av alle nye boenheter i Norge leiligheter. Vi rett og slett drukner den norske drømmen i blokker, blokker og enda flere uhyrlige blokker.

Kulturelt skifte

Vi kjenner alle til de økonomiske og sosiale teoriene på boligkrisen: Høy innvandring, sentralisering, dyrere material- og byggekostnader, altfor mange reguleringer i byggebransjen, og et lånesystem som altfor lenge har fått løpe løpsk.

Disse variablene forteller en god del, men ikke nødvendigvis hele historien. Det som foregår reflekterer i høyeste grad også et kulturelt skifte. Om våre forfedre var i stand til å bygge et land med store, billedskjønne hjem, uten oljeformuen eller moderne teknologi til rådighet, fordi de forstod at dette var helt sentralt for et folks velstand og velvære, hvorfor kan ikke vi?

Desto tydeligere blir selvskadingen om man setter utviklingen i en internasjonal kontekst: På en global oversikt fra 2023 over medianstørrelsen på boliger i 72 hovedsteder, kom Oslo inn på en begredelig 56. plass. Det gjør hovedstaden vår nå til en av de mest trangbodde i hele Europa – bak blant andre Beograd, Athen, Sofia, Tirana, Sarajevo og Bratislava. Oslos gjennomsnittlige 68,1 kvadratmeter utgjør faktisk ikke engang halvparten av Brussels 151,8 kvadratmeter.

Arkitekturopprøret, eller TV-serier som Hans Olav Brenners Stygt?, har satt på dagsorden hvordan vi kan forskjønne monstrøsitetene. Det er et aldeles misforstått utgangspunkt. Faktum er at det kan vi ikke. Blokkbebyggelse er av natur en grotesk, menneskefiendtlig boform. Problemet med Sovjetunionens blokklandskap var aldri valget av farver eller materier, men strukturene i seg selv. Mal lag på lag med sminke på en gris, men den blir ingen svane av den grunn.

Forskningen på feltet kunne ikke ha vært tydeligere: Å bo i en blokkleilighet er knyttet til depresjon, angst og stress, og effekten synes å være mer uttalt desto høyere oppe i bygningen man bosetter seg. Bare å være i nærheten av høyhus er nok til å påføre mennesker en mental tilstand av ulykke og håpløshet.

Med en eksternalitet menes en utilsiktet konsekvens for tredjeparter, ofte i en økonomisk sammenheng. Eksempelvis når en stat bedriver overfiske, slik at fiskebestanden også drastisk reduseres for andre stater, eller når Kinas skyer av forurensning driver over til Japan. Negative konsekvenser for tredjeparter var selvfølgelig også et tungtveiende argument da røykeloven ble innført i 2004.

Det er på høy tid med en strengere regulering av blokkenes eksternaliteter: De skjemmer ut all omkringliggende bebyggelse, reduserer boligverdien og invaderer privatlivet til sine naboer, blokkerer for solen, himmelen og utsikten, og forringer den mentale helsen også til dem som ikke bor der.

Uverdige liv

Tenk et øyeblikk på hvordan en lykkelig slutt ser ut i fiksjonen. Typisk vil protagonisten leve ut resten av sine dager i et sjarmerende hus, bak et søtt, lite plankegjerde og grønne vekster. Heltens reise ender aldri i en toroms leilighet i syvende etasje i en eller annen sørgelig drabantby, hvor vedkommende hverken kan skimte solen bak nabobygningen eller høre seg selv tenke over den ustanselige bassduringen, smellingen, bjeffingen, trampingen og hamringen gjennom veggene.

Selv ikke en modernistisk arkitekts visjoner av himmelen vil minne det minste om den beryktede «sirkelblokken» på Rødtvet – som for åndsfriske mennesker fremstår mest som et uhyrlig sosialt eksperiment.

Den første plikten til enhver generasjon er å etterlate samfunnet i en litt bedre forfatning for den neste. Om vi lar dagens boligutvikling få fortsette, er det en fare for at vi vil mislykkes med det.

Innerst inne vet nok også beboerne i nybyggene dette, ser man på deres manglende villighet til å føde barn (overgangen fra hus til leiligheter er så klart også en katastrofe for fødselstallene). Når mange av dem i sin barndom selv lekte i haven til solnedgang, forstår de at å bo i en blokkoppgang neppe er oppskriften på en verdig barndom. Til og med våre firbente venner fortjener bedre.

Jeg er sikker på at politikerklassen heller ikke tror på sin egen propaganda på dette området. Det er fordi jeg – uten noe ønske om å fremstå truende – vet hvor de bor.

Keiserens nye klær

Når illusjonen en dag slår sprekker, vil nordmenn våkne opp til en ny og brutal virkelighet. En virkelighet der å bo i hus er forbeholdt en liten elite. Slik som for øvrig er normen i mesteparten av verden – og allerede er på god vei med å bli det i Oslo.

Da vil våre byer, tettsteder og nabolag være forvandlet til det komplett ugjenkjennelige. De bekmørke blokkene som i dag springer opp av jorden vil stå som tunge, triste gravstener over det gamle Norge, som vi i vårt vanvidd vendte ryggen til. For hva? For å bli mer som Latin-Amerika eller det tidligere Jugoslavia? Hva slags samfunn vil vi egentlig ha? Et der våre barn vokser opp i Hobsyssel, eller et der de lever som orkene i det høye, mørke tårnet Barad-dûr i Mordor?

Hos briter står klassebevisstheten så sterkt at de kan plassere seg på den sosioøkonomiske rangstigen med et nålhodes presisjon. Når George Orwell skriver i The Road to Wigan Pier (1937) at han ble født inn i «den nedre-øvre-middeklassen», er dette for en nordmann nærmest som tungetale å regne. Historisk har vi vært en eneste stor middelklasse, som er en vidunderlig ting. Nettopp våre universelt romslige eiendommer skal ha mye av æren for dette.

– Hva slags samfunn vil vi ha? spør artikkelforfatter. Til venstre: Blokklandskap fra sovjetæraen utenfor Moskva (ukjent fotograf). Til høyre: Frits Thaulows maleri «Fra Kragerø» (1882).

Så tidlig som i 1921 advarte den russiske forfatteren Jevgenij Zamjatin om kollektivistiske boforhold i den dystopiske fremtidsromanen Vi – det første betydningsfulle litterære verket sensurert av sovjetiske myndigheter.

Utrolig nok har dagens generasjon nordmenn falt for at det er status å bo på denne måten, og attpåtil vist seg villige til å betale dyre summer for en slik eksistens. Nye leiligheter er i mange tilfeller betydelig mer kostbare enn eldre hus, som bidrar til å endre hele eiendomsmønstret vårt (i en markedsøkonomi vil selvsagt etterspørselen være med på å forme tilbudet).

Nordmenn innbiller seg enn så lenge at de blir rikere, men dette kunne ikke ha vært fjernere fra sannheten. De går bare med på å bruke en uforholdsmessig stor andel av inntekten sin på å bo i en klaustrofobisk boks. Hva hjelper det vel at markedsverdien på boligen din stiger, om også verdien på alle andre boliger går opp? Vi trenger da alle et sted å bo.

Foreløpig maskerer prisveksten – og fasadene som ikke ble bygget for å vare, men enda ikke har gått i oppløsning – hva som virkelig foregår: Vår nasjons entusiastiske, kollektive reise fra middelklassen til arbeiderklassen.