Fyll Nasjonalgalleriet med klassisk figurasjon, og la det nye museet dyrke woke og modernisme

Skrevet av | 20. februar 2023

Mange hytter med neven etter det ble kjent at sjefen ved det nye Nasjonalmuseet har gjemt bort Krohg og andre store malere i kjelleren. Noen endrer profilbilder på sosiale medier til støtte for de nedstuede nasjonalskattene, men det ser ut til å stoppe der. Noe fakkeltog blir det neppe. 

De som protesterer, virker noe resignerte. De minner om de livegne som sitter og klager over godsherren –  alle vet hvem som sitter med makten, men det gjør godt å klage litt likevel. 

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Jeg er overbevist om at denne resignasjonen i stor grad skyldes den unaturlige sammenblandingen av to ulike verdisyn – det klassiske og det modernistiske – der sistnevnte har fullstendig overherredømme blant de med makt til å bestemme. 

Woke-bevegelsen passer som hånd i hanske i modernismen, som verdsetter alt ved verket  foruten verket selv, være det seg originale idéer eller utførelse, kunstnerens kjønn, etnisitet eller motivasjon. Det klassiske verdisyn, derimot, verdsetter verket, og maleren er først og fremst en dyktig håndverker. Da er det bare naturlig at de klassiske verkene går på tvers av woke-manifestet. 

De to verdisynene stemmer ikke overens, og å tvinge dem sammen i ett (modernistisk utformet) museum er ikke oppskriften på et godt samliv. 

– Christian Krohgs «Leiv Eriksson oppdager Amerika» er laget etter et annet verdisyn enn det modernistiske. I stedet for å tigge om å få verket hengt tilbake på veggen i et modernistisk museum, bør det kreves at det klassiske får et eget museum, skriver Carl Korsnes. Illustrasjonsbilde: «Leiv Eriksson oppdager Amerika» (1893) av Christian Krohg.

Fyll det gamle Nasjonalgalleriet med ny og gammel klassisk figurasjon

For ganske nøyaktig et år siden tok jeg til orde for å gjøre det gamle og elskede Nasjonalgalleriet til et museum for klassisk figurasjon. Når sjefen for det nye museet gjemmer bort klassisk figurasjon i kjelleren, underbygger det argumentet om at det klassiske og modernistiske gjør seg best i adskilte museer. 

Vi læres opp til at begge deler – modernistisk og klassisk – er «kunst», og følgelig hører hjemme på samme museum. Maleres stadig mer modernistiske formspråk blir gjerne referert til som en «utvikling». Et riktigere bilde er at det er en overgang til et annet verdisystem. 

I sin bok The Invention of Art beskriver Larry Shiner hvordan det vi kaller «kunst» i dag er et modernistisk begrep som skiller seg tydelig fra det opprinnelige begrepet, som beskrev en type evne (som i «legekunsten»). Skillet mellom modernistisk og klassisk representasjon er også godt beskrevet i Stephen Halliwells The Aesthetics of Mimesis

Fra teori til praksis: Christian Krohgs «Leiv Eriksson oppdager Amerika» er laget etter et annet verdisyn enn det modernistiske. I stedet for å tigge om å få verket hengt tilbake på veggen i et modernistisk museum, bør det kreves at det klassiske får et eget museum. 

Og på Tullinløkken står et perfekt egnet bygg ledig. 

Popularitetsproblemet

Den siste tids engasjement for Krohgs maleri forsterker en mistanke jeg lenge har hatt, nemlig at et klassisk figurativt museum vil bli langt mer besøkt enn det modernistiske, som jeg på sin side tror vil appellere til spesielt interesserte. 

Kanskje er dette en underliggende årsak til at et klassisk museum ikke er opprettet ennå – at det ville tatt altfor mange besøkende fra det modernistiske museet. Det ville rett og slett blitt for populært. 

Men med et statsstøttet kulturliv skal da vel ikke slike overfladiskheter som besøkstall ha noe å si?

Ingen ny idé

Til tross for at vi læres opp til at både modernisme og det klassiske hører sammen under den samme «kunst»-paraplyen, er det ingen ny idé å skille ut det klassiske. Radiokanalen NRK Klassisk er et spor fra rikskringkastningens begynnelse, da Arbeiderpartiet ville gi dannelse til alle. 

Når jeg tar til orde for å fylle det gamle og elskede Nasjonalgalleriet med klassisk figurasjon, må det understrekes at det ikke menes kun gamle verker. Nei, i Norge skapes det en rekke klassiske mesterverker i dag som fortjener sin plass, side om side med både Krohg, tidlig Munch og Hertervig. 

Ethvert museum har plassbegrensninger, så også i det nye – klassisk figurative – Nasjonalgalleriet vil noen verker etter hvert måtte stues ned i kjelleren. Men da vil det skje fordi andre verker er av høyere kvalitet, og har større rett på  veggplassen – ikke fordi de kanselleres av en flyktig ideologi.

Det er på tide å slippe klassisk figurasjon fri fra den modernistiske mastodonten, og la den flytte inn der den hører hjemme, på Tullinløkken.

Debatten om hvorvidt umyndige mennesker som har et farlig høyt rusmisbruk skal møtes med tvang ...
Hvem gjør i dag bot ved å krype på sine knær opp mot alteret? Hvem ...
Alt du noensinne har vært vitne til i andre filmer, finnes sannsynligvis i Damien Chazelles ...