Oppslutningen om det norske monarkiet stuper. Rojalistene, som slett ikke er klare for en grunnlovsendring, håper selvsagt at det ikke dukker opp flere flasker gin eller ekser av Borg Høiby. Kongefamilien på sin side satser på at den kollektive minnet er kortlivet. Spørsmålet er hva som skal til for at folket glemmer sommerens hendelser, og igjen hegner om monarkiet.
Morsinstinkt, kvinnesak og internasjonale medier på tokt
Siden Lille-Marius ble kjønnsmoden har telefonen utrettelig kimt hos landets redaksjoner. Tips om høy føring av luksusartikler, piker, vin og sang, på gud vet hvem sine penger, kunne utvilsomt fått fart i det ellers trenge løssalget. Hvorfor et samlet pressekorps har vært lydig mot kronprinsessen, og lagt tips om Marius tilbakevendende eskapader i en skrivebordskuff, kan man undre seg over. Den redaksjonelle linjen har neppe vært ført av hensyn til egen bunnlinje.
Muligens kan forklaringen være at det ennu finnes folk med landsens bakgrunn i mediehusene. For enhver som har gått seg på en flokk halvville ammekyr på sommerbeite, vet at morsinstinkt er det siste man kødder med. Og når bjellekuen er fortrolig med mektige menn i både inn- og utland, har man det med å ligge lavt i terrenget. En annen forklaring kan være at den ellers så venstrevridde pressen her til lands er skap-monarkister, om enn kun av et langsiktig hensyn til eget livsgrunnlag. Uansett hva årsaken måtte være: Det å verne Marius fra det norske folk og seg selv, har utvilsomt hatt noe for seg. For i verste fall kunne den fiskale belastningen ved å fjerne ordet «Kongen» fra alt norsk lovverk, blitt så betydelig at det kunne gått på bekostning av pressestøtten.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Underrapporteringen fra Skaugum er imidlertid over, og med dét den hyggelige gesten fra pressens side. Lille-Marius har fått sitt har fått sitt diplomatpass påskrevet og sitt presseamesti opphevet. Fra å ha skjermet familiens livsløgner, har pressen nå fremprovosert viktige kvinnesaksspørsmål: Kan vi akseptere at et ukjent antall skattepenger indirekte går med på finansiere kvinneundertrykking? Er man skikket til å representere fedrelandet dersom man oppfostrer mannssjåvinister? Vi vil noen gang oppleve å få en kvinnelig monark, eller er huset Glüksburg avskiltet i god tid før HKH Ingrid Alexandra rekker å bestige tronen?
Hvordan allting vil utvikle seg, og ende, vil tiden som kommer, vise. Og pressen har i så måte betydelig makt. All den tid det norske folk opptrer unisont, vil monarkiets fremtid langt på vei bero på journalistenes vinklinger og avsløringer. Selv om det vrimler av bilder og meninger om Marius og kongehuset i landets magasiner, er norske redaksjoner fremdeles tilbakeholdne. Men som med så mye annet, er beslutningsmyndigheten flyttet ut av landet.
På kontinentet trykkes både informasjon og billedmateriale som norske redaksjoner fremdeles holder seg for god til. Europas kongelige fascinerer særlig tyskere, og sommerens begivenheter har utvilsomt fått fart i løssalget der til lands. Våger ikke norsk presse å titte ned i egne arkiver, vil noen andre gjøre det. Og har tyskerne først fått blod på tann, vil de neppe stoppe ved Lille-Marius – muligens står hele arvetavlen for tur. Det eneste som kan stoppe tyskerne fra å radbrekke det norske kongehus nå, er en real avledningsmanøver.
Mett av folkelighet, en kollektiv identitetskrise
Det norske folk synes å ha kommet i et dilemma, en konstitusjonell identitetskrise. For vi er monarkister, stort sett. Vi ønsker å ha en monark og et kongehus, og vi føler oss langt fra klare for å identifisere oss som republikk. Men på samme tid ønsker vi kan hende at det hele var annerledes: At de kongelige var høyverdige overmennesker, en klasse for seg selv, fylt til randen av selvkontroll og sannferdighet. Skuffelsen over at fanen ble holdt høyt for å skjule det som var bak den, har ikke vært videre behagelig for en rojalistisk nasjon å ta innover seg. Men enn så lenge er det ene, men så til de grader ubehagelige og konfronterende, spørsmål fremdeles tabu: Kan det være at de kongelige høyheter bare er vanlige folk?
Dersom de kongelige viser seg å bare være vanlig dødelige, har vi et problem. For mye kan tyde på at det norske folk er forsynt av folkelighet. Den gang kong Olav steg om bord på trikken gjorde det et uslettelig inntrykk. At deler av kongefamilien holder et nivå langt lavere enn russen, har ikke samme slagkraft. Det kongelige sirkus fascinerer og underholder, men vi er hverken stolt eller imponert. En følelse av at tilfeldige mennesker lever et privilegert liv på vår velvilje og skattepenger, begynner så smått å ta overhånd. Skal man unngå at folkets minne av Kong Haakons hedersreise gjennom landet i 1945 blekner i skyggen av Marius’ tatoverte brystkasse, må det skje noe som får oss til å glemme sommeren 2024. Spørsmålet er hvilket handlingsrom monarkiet har, og hva de kan gjøre for å innprente et nytt bilde i sine landsmenns underbevissthet.
Strategien til kongefamilien så langt har vært late som ingenting – å skyve det hele under teppet som om det var en bagatellmessig flause. Pressen spør seg, finnes det ingen PR-rådgivere ansatt hos det kongelige hoff? Kronprinsessens morsinnstinkt står fremdeles stødt: Hun har ingen kommentar å gi det norske folk. Forståelig nok, foreldregenerasjon X’ barn, gjør tross alt aldri noe galt. Kongehuset og hoffets taushet er like påtagelig. Men tausheten, som grenser mot arroganse, har sin pris. Det å overrekke blomsterbuketter, bukke, nikke, neie, og vente i spenning på et lite vink fra de kongelige på turné gjennom kommune-Norge, mister med ett sin sjarm – for hvem er disse menneskene egentlig? Ryktene sier at de har noe med Napoleonskrigen å gjøre, men forbindelsen synes uklar.
Skal kronprinsfamilien vinne det norske folks tillit, og den tyske pressens velvilje, tilbake, må det sterkere lut til enn noen sporadiske snorklipp og et par sedvanlige fylkesturer. Hvem som helst kan bruke dagene til å lytte til korpsmusikk og skryte av lokal dugnadsånd – de kongelige må tilby oss noe mer enn som så. Heldigvis for monarkiet og dets tilhengere, kan én enkelt hendelse gjøre kongehuset og monarkiet storslått og overmåte populært igjen. Løsningen kan synes forstokket, og for så vidt kontroversiell, men den kunne fungert som et trylleslag.
Harald den hårfagres svigerdatter, blodsbånd og mystikk
Monarki må sies å være et temmelig eksentrisk konsept. En idé som befinner seg langt over grensen for det irrasjonelle. Når flertallet av befolkningene i de statene som har monarkier, vil beholde institusjonene som i århundrer har herjet med og plyndret egen og andres befolkning, sier det seg selv at det ikke er venstre hjernehalvdel som har trukket det lengste strå. Hvor lite rasjonelt det er å arve titler og privilegier, illustreres ved at det knapt finnes et europeisk kongehus som klarer å holde seg i sjakk. Indre splittelse, bakvaskelser og skandaløse opptredener står mer eller mindre permanent på dagsordenen. Den hellige treenighet: Tradisjon, kontinuitet og nasjonalromantikk trumfer imidlertid enhver innvending. Få, hvis noen, regner monarkiet hjem. Hvorvidt vi får valuta for pengene, vites ikke, all den tid det å holde seg med en monark ikke handler om penger, men om dype uransakelige følelser – som slett ikke er til å kimse av.
De kongelige representerer etter alt å dømme en arketype, et overmenneske som gir oss en følelse av vedvarende nostalgi og samhold med hverandre og historien. Deres tilstedeværelse minner oss om alle de bragder, slit og tårer som måtte til for at dagens NAV og Vy kunne åpenbare seg. Men vi vet det nok, innerst inne: Kong Harald er ikke biologisk etterkommer av Harald Hårfagre. Helt sikre kan vi likevel ikke være; en viss tvil vil alltid være der.
Dronning Sonja på sin side, er i dag et respektert og yndet medlem av kongehuset – kan hende selve symbolet på kongelig dannelse og eleganse. Slik har det ikke alltid vært. Kong Olav var i sin tid minimalt begeistret over at hans potensielle svigerdatter ikke var prinsesse slik som hans kone, mor og samtlige formødre hadde vært. Og selv om mange syntes det var rørende at den unge kronprins fikk følge sitt hjerte, var deler av det norske pressekorps langt fra nådig. Visse journalister beskrev kronprinsens ekteskap med en borgerlig dame som første steg på veien til republikk. Og kan hende var bryllupet i 1968 nettopp et slikt steg. For siden har det ballet på seg med stadig mer borgerlighet, hvor kronen på verket er selve Borg Høiby. De folkelige damers insistering på at de kongelige prinser og prinsesser skal få følge sitt hjerte og sine lyster, kan ha gått på bekostning av monarkiets fremtid – for monarkiet er ikke grunnlagt på lyster og innfall, men på plikt, offer og lojalitet.
Vår higen og sult etter det mystiske og symbolske ved blodsbånd, dynastier og regalier, blir enn så lenge tildels tilfredsstilt av Europas kongehus. Men tilfredsstillelsen er ikke lenger like potent, og befolkningen har begynt å se seg om etter andre helter. Dronning Victorias genmaterial vannes ut, og blodet, dersom det en gang var blått, er nå blitt lilla, på grensen til rødt. Dagens kongehus har således to valg. De kan insistere på at monarki går overens med et moderne samfunnsliv, og at de selv, av uvisse årsaker, er best rustet til å representere nasjonene. Eller de kan velge å gi oss det vi egentlig vil ha fra dem: Eventyr!
Nordens dronningmor, en ekteskapelig personalunion
Vår vakre Ingrid Alexandra har så vidt vites enda ikke funnet sin gemal. Hvem hun velger som sin livsledsager, vil, enten man vil det eller ikke, utvilsomt påvirke det norske folks holdninger til monarkiet. Man kan trekke det så langt som å anta at den kommende kronprinsessens valg av ektefelle, sett hen til den siste tids meningsmålinger, direkte vil påvirke hvor lenge statsformen konstitusjonelt monarki består.
Selvfølgelig må ikke prinsessen finne på å gifte seg til sorg og ulykke, men dersom det står mellom ellers like kandidater, burde ingen klandre henne fra å la morsinnstinktet for enda ufødte barn, råde. For hvilken sensasjon ville det ikke vekket i Norge og verden over dersom den norske prinsessen hadde forlovet seg med en mann av en annen europeisk kongefamilie. Kritikken og skeptisen mot slik en tradisjonstung forbindelse ville kommet, men kritikken ville trolig bleknet i forhold til den interesse, entusiasme og fascinasjon det unge paret ville vekket i folkets dype emosjoner. Monarkiet ville atter gitt mening. Det ville igjen vært forankret og legitimert i de forestillinger vi innerst inne ikke klarer å legge fra oss: At noen mennesker har medfødte egenskaper, og at disse egenskapene fremelskes og herdes dersom en oppfostres omringet av banketter, regalier og karismatiske hoffnarrer.
I motsetning til den unge kronprins Harald, har prinsessen mye bedre forutsetninger for å få både i pose og sekk; både hjertet og plikten kan tilfredsstilles. En hel generasjon unge kavalerer av kongelig opphav er å finne spredt utover Europa. Utvalget består av alt fra nære og fjerne slektninger av sittende monarker til etterkommere av opphevede monarkier og fyrstehus. I aldersgruppen 18 til 35 finnes det en rekke sjarmører som både er spreke, foretaksomme og finskårne, og mange av dem lever ennå uten fast følge. Lister over single kongelige og høyadelige mannfolk finnes ved å spørre Google om saken.
Skulle prinsessen vært strategisk i så måte, ville valget falt på en tysk prins, en rettmessig arving av et av de historiske tyske fyrstehusene – som det er mange av. Med et slikt valg kunne den tyske sladrepressen blitt en livslang alliert av Slottsplassen 1. Det å tilfredsstille tyskerne, kan imidlertid være korttenkt, og på grensen til risikabelt. Er den kommende dronning eventyrtittelen verdig, vil hun velge langt klokere enn som så.
Det er konstisjonell sedvane å se til Danmark når det kniper som verst. Vår tidligere søsternasjon har vært vår redning før. En allianse mellom vår prinsesse og den ett år yngre danske kronprinsen, ville utvilsomt skutt champangekorken gjennom taket, og bragt med seg et historisk sus så høyt og brusende at Dureks vaginarens, Marius’ influenserkorps og Kong Fredriks spanske jaktutflukt umiddelbart ville fremstått som totalt irrelevant og uinteressant. Og hadde de to, kronprinsesse Ingrid av Norge og kronprins Christian av Danmark, fått to døtre, som senere ble henholdsvis dronning i Danmark og Norge, ville Dronning Ingrid Alexandra for alltid stått som dronningens mor, og med det sikret seg selv et myteomskunnet ettermæle, og monarkiets fremtid i både Danmark og Norge i generasjoner fremover.
Det skal bemerkes at en sådan union, hvor et statsoverhode er ekteskaplig forbundet med et annet, muligens vil påkreve noen justeringer av våre to lands grunnlover. For spørsmålet om hvilket kongerike som tilfaller deres førstefødte barn må avklares før hennes kongelige høyhet skal nedkomme. Slike detaljer ville imidlertid ikke vært noe hverken Se og Hør eller fjernsynstitterne hadde bekymret seg over, dersom vi som rojalistisk nasjon kunne fått planlagt og overvært kongelig dobbeltbryllup uten Netflix og hvite laken.
En slik dronning kunne med god samvittighet sagt: Alt for Norge.
