Store mennesker gjennom tidene som har utrettet en positiv forskjell – enten det er Sokrates eller Gallileo – har ofte det til felles at de i sin samtid ble oppfattet som grenseoverskridende og uromakere av myndighetene. Facebook og X gjør helt rett i å åpne opp kanelene, da de med sensurering tok fatt på en umulig oppgave med svært uheldige følger, skriver ansvarlig redaktør Carl Korsnes.
Det er menneskelig å feile. Det er menneskelig å være fordomsfull. Det er menneskelig å lyve. Å late som om man kan skape en arena renvasket for disse sidene av ethvert liv er i beste fall naivt, og er uansett dømt til å hemme dialog og innskrenke meningsmangfoldet.
Da Facebook-eier og -gründer Mark Zuckerberg i vinter snudde på flisen og gikk fra å skrenke inn til å åpne opp ytringsrommet, var reaksjonene mildt sagt delte. Skalaen gikk fra jubel og lettelse til frustrasjon og vantro.
Bakteppet for avgjørelsen er et sosialt medium som de senere årene i stadig økende grad har innført strengere sensur, enten i form av at visse utsagn merkes som uriktige av nettstedets egne faktasjekkere eller i form av at sider eller profiler stenges ned.
Sivilisasjonen har selv opplevd at vår egen Facebook-side ble stengt ned ved to anledninger. Hvorvidt dette skyldes at vi har publisert artikler med kontroversielt innhold, eller at vi ofte som illustrasjonsbilde til artikler bruker malerier som inneholder litt for mye naken hud for Facebooks algoritmer aner jeg ikke, ettersom en nedstengning ikke inkluderer noen forklaring.
Jeg er følgelig ingen uinteressert part i denne saken, men det får så være. Også fanger bør kunne få uttale seg om fengselsvesenet.
De to hovedargumentene for sensur i sosiale medier
Da Elon Musk kjøpte det som før het Twitter og nå lyder navnet X, gjorde han det i ytringsfrihetens navn: Tidligere nedstengte kontoer ble åpnet og praksisen med å fjerne innlegg som tilsynelatende spredte desinformasjon eller hatefulle ytringer ble mer eller mindre avsluttet.
Kritikken mot både Musks X og nå Zuckerbergs Facebook er hovedsakelig todelt. Den første typen kritikk problematiserer at man tillater hets og trakassering av andre mennesker på nett. Det andre argumentet går ut på at desinformasjon først og fremst er en fare for demokratiet og hele samfunnsstrukturen.
Hverken hets eller feilaktigheter er noe som er særlig ønskelig. Spørsmålet er hvorvidt sensur er riktig kur.
Kravet om ytringstrygghet
Mange som er frustrert over fjerningen av sensurens trygge hånd, har krysset ut fanene for X og Facebook og flyttet aktiviteten sin over til konkurrenten Blue Sky, som tilbyr en plattform fri for desinformasjon og hatprat. Det er i hvert fall det plattformen selv skilter med. Et sentralt argument til de som ønsker kontrollering av innlegg, er at det øker ytringsrommet.
Som meningsbærer kan man i BlueSky forholde seg til «ryddige forhold» og risikerer i mindre grad å bli utsatt for feilaktige og krenkende ytringer, argumenteres det. Ytringsfrihet som begrep er her byttet ut med ytringstrygghet. Har dette noe for seg, eller er det kun resultat av oversensitivitet?
Henrik Ibsens spissformulering om Norge som «et fritt land befolket av ufrie mennesker» står seg fremdeles. Man får ikke et fritt folk av ytringsfrihet alene. For at mennesker skal ytre seg nogenlunde fritt, trenger man at forholdene legges til rette for det. Således er det i prinsippet et poeng i visjonen om å fjerne hets og hatefulle ytringer; problemet er bare at man er like langt når man forbyr visse ytringer med formål om å tilrettelegge for andre ytringer. Eller, rettere sagt, man har gått to skritt tilbake.
Ytringstrygghet handler dessuten om langt mer enn å unngå den synlige hetsen. Før det amerikanske presidentvalget i 2024 publiserte NRK en sjokkerende undersøkelse som viste at halvparten av unge menn i Norge ville stemt på Donald Trump. Dette er i et land der ikke bare en god overvekt, men nærmest all mediedekning om Trump er av negativ art. Hvor er disse unge mennenes stemme? Hvis dette var et segment av befolkningen som opplevde fullstendig trygghet til å ytre egne politiske meninger, ville ikke resultatet slått ned som en sjokkbombe.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Makten til å bestemme sannheten
I etterkant av at X og Facebook har åpnet sensurens dører og tillatt et større mangfold av meninger og påstander, hagler kritikken med jevne mellomrom. Og kritikken kommer fra alt fra EU-kommisærer til forskere. Et kjerneargument går ut på at desinformasjon kan misbrukes.
Da handler ikke om den rare tanten som sprer konspirasjonsteorier i hytt og vær, men nasjoner eller interesseorganisasjoner som benytter roboter til systematisk å spre usanne budskap med det formål å oppnå ulike politiske resultater. Få vil påstå at prinsippet er noe nytt fenomen, men spillereglene har til en viss grad endret seg. Sosiale medier representerer en direkte tilgang til å påvirke ulike opinioner – uten å måtte gå gjennom en redaksjons eller nasjons nåløye.
Utfordringen med å ha såkalte faktasjekkere som markerer eller fjerner påstander de mener er usanne – altså, det å praktisere sensur – er spørsmålet om hvem som bestemmer hva sannheten er. Spørsmålet er ikke av relativistisk art, i den forstand at «hvert menneske har sin sannhet», men er snarere et uttrykk for en ganske sikker omstendighet: Hva som til enhver tid anses som faktum avhenger av en rekke omstendigheter – fra maktforhold til hvilken informasjon som er tilgjengelig på gitte tidspunkt.
Åpner man for aktiv bruk av sensur på sosiale medier, er man dømt til å slå ned på ytringer som viser seg å stemme. Det er like sikkert som at mennesket er feilbarlig. I jussens verden het det en gang at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. (Dessverre har rettspraksisen i stor grad gått bort fra uskyldspresumpsjonen, men det er en annen sak). Prinsippet er overførbart: Det er bedre at ti uriktige påstander ytres enn at én påstand med snev av sannhet sensureres.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Et kritisk punkt for fremtidens meningsutveksling
Debatten om sensur og ytringsklima på sosiale medier koker ned til hva slags meningsutveksling vi ønsker oss i samfunnet. Myndigheters tiltro til egen befolkning kan måles på hvordan de behandler uønsket informasjon. Et sunt samfunn skal tåle desinformasjon. Slår man hardt ned på uriktigheter og ufinheter, undergraver man folkets evne til å tenke selv. Kanskje får man et samfunn med litt ryddigere forhold, men jeg er overbevist om at man får stagnasjon med på kjøpet.
Å forby noe bare fordi man misliker det, er stort sett en lite bærekraftig løsning. Hvor blir det av den sunne uenigheten hvis alle må uttrykke seg på en viss måte, eller formidle et bestemt verdenssyn? Store mennesker gjennom tidene som har utrettet en positiv forskjell – enten det er Sokrates eller Gallileo – har ofte det til felles at de i sin samtid ble oppfattet som grenseoverskridende og uromakere av myndighetene.
Facebook og X gjør helt rett i å åpne opp kanelene, da de med sensurering tok fatt på en umulig oppgave med svært uheldige følger. La lovens lange arm ta seg av hets og direkte trusler. La seriøse redaksjoner og forskere ta seg av å spre godt underbygget informasjon i et evig uregjerlig hav av påstander og teorier – et hav som uansett er umulig å stilne.
Nå som sosiale medier fortsatt er i en oppstartsfase har vi en ypperlig anledning til å spille på lag med fremtidens Sokrates-er og Gallileo-er.
