Kvanterevolusjonen – og hvordan danne mening i kaoset

Skrevet av | 23. mai 2023

«Idet sirkelen av vår viten utvides, utvides også omkretsen av mørket rundt den», poengterte Albert Einstein. Verdens natur har således et påfallende likhetstrekk med kvinnens: Jo mer i dybden av den man går, desto mer mystisk vil den fortone seg.

En utdannet gentleman skulle etter opplysningstidens ideal mestre hele naturfilosofien. Ettersom vår kunnskap om den fysiske verden har ekspandert som et nyfødt univers, er ikke lenger det idealet holdbart. For det er simpelthen encyklopedien for lang, menneskelivet for kort. 

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Æraen til det fargesprakende universalgeniet er så avgjort forbi. Den er avløst av epoken til de musegrå spesialistene, som slaver unna på mer og mer detaljerte problemer, innen mer og mer avgrensede disipliner, under mer og mer adskilte fakulteter.

De er så opphengt i bindingen til immobiliserte TiO2-mesokrystaller, eller spektralegenskapene til multiplikative Toeplitz-operatorer, eller N-terminale acetyltransferaser med bisubstratanaloger, at helheten ikke lenger opptar dem. Virkeligheten er rett og slett for omfattende, for komplisert.

Det var ikke bestandig slik. Verden var en gang et ordnet sted, med jorden stasjonert i sentrum av et forstadelig ptolemeisk univers. Gud våket faderlig over skaperverket, som en kosmisk urmaker. Rett over hodene våre svevde Hans himmelske hærskare, med helvetes flammer glødende og knitrende like under våre føtter.  

Så skjedde noe høyst uventet, hva som vitterlig ikke skulle skje: I takt med avansementene innen den moderne vitenskapen skrumpet vi inn til et lite frø, som hjelpeløst driftet omkring i en endeløs tåke. Åndeverdenen gikk opp i røyk, forduftet rundt oss som en fjern drøm.

Lenge var atomet noe solid vi kunne stå på, som en sten, eller erten under alle lag med madrasser prinsessen ligger på i H. C. Andersens eventyr. Nå har vi mistet selv dette fotfestet. Vi sklir og faller gjennom skyene, uvitende om det er ned eller opp i rommet vi daler. Om det overhodet gir mening å tale om noe «rom» eller «bevegelse» eller «oss» til å begynne med.

«Begynne»? Er ikke tiden også en illusjon? «Mening»? Hva er vel det? Konseptet er i hvert fall ikke å finne i de fysiske konstantene eller ligningene. Den slags hører hjemme i det evolusjonære spillet av formålsrettede biologiske organismer, ikke den kaotiske materien de har vokst ut av.

Bokstavene som stirrer mot deg fra denne siden tappes for betydning. En kunne like så godt ha stokket dem om og stykket dem opp, slik at de ble oppløst i et virvar av tilfeldighet. Først da kunne de i det hele tatt begynne å ligne på realitetens kjerne.     

For i øyet av all denne forvirringen finner man kvantemekanismen. Den er som et hull av durende, hvit støy. Det er som om vi har skrapet bort lag på lag på lag av verdensinteriøret, kun for å avdekke den mest vanvittige spøk gjemt bak fasaden. Men denne spøken frembringer ingen latter, kanskje annet enn Nietzsches psykotiske flir idet han så den piskede hesten. Den fyller en med forvirring, vantro, svimmelhet – med en snikende følelse av forferdelse.

Selv de fremste eksperter på feltet – eller kanskje de mer enn noen – fremstår aldeles perplekse. «Hvis du tror du forstår kvantemekanikk, forstår du ikke kvantemekanikk», går det kjente apokryfiske sitatet tillagt Richard Feynmann, en av de fremste teoretiske fysikerne av det 20. århundret.

Kvantemekanismen – lettfattelig forklart

For å forstå hvor omveltende kvantemekanismen er som teori, kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i dobbeltspalteeksperimentet.

I 1801 utførte Thomas Young den første versjonen av eksperimentet. Han satte opp en plate med to åpninger som han skinte en lysstråle gjennom, med den hensikt å observere hvordan lyset ville fordele seg på veggen bak. Lyset gav det samme stripete mønsteret som når to bølger i vannet slår mot hverandre. Dermed hadde Young demonstrert at lys opptrer som bølger. Så langt, så enkelt.   

På 1920-tallet ble eksperimentet derimot gjentatt, bare at man denne gangen skjøt inn én lyspartikkel, et foton, gjennom åpningene ad gangen. Hva forskerne forventet å se, var dermed to separate lysklynger registrert på hver side av fotoplaten bak, siden halvparten av fotonene formodentligvis ville vandre gjennom den ene åpningen, mens den andre halvparten ville bevege seg gjennom den andre. Slik gikk det altså ikke til: Gradvis kom utrolig nok det samme stripete inferensmønsteret til syne, demonstrerende at selv individuelle partikler opptrer som om de var bølger. Man har siden funnet ut at bølgefunksjonen er en egenskap delt av alle partikler og grupper av partikler i universet.

Illustrasjon: Dobbeltspalteeksperimentet om man skyter inn ett foton om gangen, et av de mest rystende funnene i all vitenskap.

Det var ikke den eneste overraskelsen eksperimentet hadde å by på. For å undersøke nærmere hva som foregikk, ble det utplassert detektorer for å fange opp partiklenes bevegelser. I samme øyeblikk som detektorene kom på plass, kollapset imidlertid bølgefunksjonen, og fotonene som ble sendt gjennom hullene fordelte seg straks i to separate klynger. Fjern detektorene, og partiklene oppfører seg med det samme som en bølge igjen.

Heisenbergs usikkerhetsrelasjon ble som følger formulert i 1927: Det er ikke mulig å avgjøre en kvantepartikkels eksakte posisjon og dens bevegelsesmengde på samme tid, siden den vil endre sin tilstand som følge av at den observeres.

Så hva i alle dager foregår her? Vel, om du har en god forklaring på det, venter en Nobelpris i fysikk på deg.  

Undertegnede testet en fysikervenn med Hawthorne-effekten fra sosiologien, navngitt etter en serie av studier av produktiviteten ved den elektriske fabrikken Hawthorne Works i Illinois på 1920-tallet. Til forskernes store forbauselse økte produktiviteten hver gang arbeidsforholdene ble forverret ved fabrikken, eksempelvis ved at lysforholdene ble redusert eller pauser fjernet. Forklaringen viste seg til slutt å være at arbeiderne la ned en større innsats fordi de ble observert. Forskerne var ikke bare passive observatører, men selv variabler som påvirket observasjonsobjektene. På samme vis finnes vel ingen passiv detektor? Detektorer sender da selv ut lys, som kan tenkes å påvirke eventuelle fotoner de måtte fange opp?

Men jeg ble som ventet fortalt at jeg var høyst naiv. For det første er det ingen grunn til å tro at detektorene innvirker direkte på fotonet som foreslått, siden disse visstnok ikke absorberer fotonet, men snarere fungerer som filtre som markerer det. For det andre gir ikke dobbeltspalteeksperimentet bare dette utslaget på fotoner, men selv på elektroner. For det tredje er det malplassert å anvende klassisk logikk på kvantemekanismen.

Av dette følger den ortodokse København-tolkningen av kvantefysikk, der det heter at partiklene interfererer med seg selv i dobbeltspalteeksperimentet. Som følge av partiklenes bølgefunksjon, vil de oppsiktsvekkende nok også befinne seg i superposisjon. Det betyr at de i teorien vil okkupere flere punkter i rommet på samme tid. I det øyeblikket man kikker, vil de derimot bestandig befinne seg på bare ett av dem.

På toppen av dette har man den bisarre atferden til kvantesammenfiltrede partikler, hva Einstein refererte til som «spooky action at a distance.» Disse samhandler uansett hvor stor avstand man måtte skille dem med. Spinnes den ene av dem med klokken i London, vil den andre umiddelbart spinne mot klokken i Firenze. Kinesiske forskere har selv demonstrert at samhandlingen vedvarer om en sender en av partiklene langt ut i verdensrommet.

Det kanskje aller mest utrolige med kvantemekanismen, er at den er høyst reell. Den er hva som får mobiltelefonen, datamaskinen, kjernekraftverket, laseren, MRI-skanneren, transitoren og selv vaskemaskinen din til å virke. Den har sammenhengende blitt bevist korrekt i snart et århundre.

Reaksjonære

En som var dypt ukomfortabel med idéen om at virkeligheten i bunnen er indeterministisk (er vi ikke alle?) var Albert Einstein. Han bemerket famøst at «Gud kaster ikke terninger» (hvorpå Bohr vittig parerte at Einstein måtte slutte å fortelle Gud hva han skulle gjøre). Einstein prøvde i stedet å forklare fenomenet med en teori om «skjulte variabler», også kalt «lokal realisme». Dette innebærer at systemet egentlig er deterministisk, og med det beskrivelig på en klassisk måte, bare at vi enda har til gode å oppdage de underliggende deterministiske variablene.

Eksistensen av slike lokale variabler ble motbevist av den nordirske fysikeren John Bell i 1962. Han utviklet det såkalte Bell-teoremet, som fant en øvre mulig grense for korrelasjonen mellom kvantesammenfiltrede fotoner og skjulte lokale variabler. Teoremet har blitt brutt eksperimentelt gang på gang siden, som innebærer at spådommene til kvantemekanismen har mer for seg enn teorier med slike skjulte variabler.

Det viser seg at Gud virkelig kaster terninger. Verre: Om man kjente til alle fysiske faktorer ved et terningkast – mer eller mindre kalkulerte dem med de newtonske bevegelseslovene – kunne man beregne nøyaktig hvordan terningen ville lande. Ikke med kvantemekanismen, hvor en stor dose usikkerhet er bygget inn. Gud kaster altså ikke bare terninger, men noen helt spesielle terninger av den indeterministiske sorten.

En annen motreaksjon kom fra den fremragende østerrikeren Erwin Schrödinger, som yppet seg frempå med at elektronet til syvende og sist bare er en bølge. Men noe ved forklaringen skurret: En bølge beveger seg utover, det gjør ikke et elektron, som hver gang den observeres er å finne på ett bestemt punkt i komplett form. «Jeg finner det vanskelig å tro at elektronet hopper omkring som en flue!» forsøkte Schrödinger å latterliggjøre sine rivaler med, til liten nytte.

Et langt mer sofistikert forsøk på å parodiere den ortodokse København-tolkningen formulerte han med sitt kjente tankeeksperiment med katten («Schrödingers katt»). Eksperimentet går som følger: En katt plasseres i en boks. Tilknyttet boksen er en radioaktiv kilde som med femti prosents sannsynlighet vil utløse en giftgass slik at katten dør. Overfører man logikken om superposisjon fra kvantemekanismen, vil katten i teorien være levende og død på én og samme tid. Det er inntil man åpner kassen, og observerer den i kun en av disse tilstandene.   

Schrödinger hadde lyktes med å demonstrere at kvantemekanismen var absurd etter klassisk logikk. Hva han på den andre siden feilet med å demonstrere, var at den dermed var falsk. Til slutt så selv han seg nødt til å heise det hvite flagget og innrømme nederlag.

Universet skylder oss ikke å samsvare med våre fordommer. At kvantefysikken er grunnleggende kontraintuitiv bør heller ikke komme spesielt overraskende på oss, tenker man grundig gjennom saken. Vi er tross alt evolvert for en verden av mellomstore objekter som beveger seg i mellomstore hastigheter. Dette er verdenen vi som biologiske systemer har utviklet oss for å sanse og forstå, og som alle våre erfaringer er hentet fra. Erfaringer som ikke nødvendigvis lar seg overføre ned til kvantenivå, der helt andre fysiske modeller må til.

Det var mer eller mindre hva som hendte når fysikken beveget seg utover i universet, og det newtonske verdensbildet ble detronisert av Einsteins generelle relativitetsteori. Isaac Newton hadde presentert en matematisk beskrivelse av tyngdekraften i Principia Mathematica (1687), men innrømmet å være fullstendig ignorant om hva fenomenet faktisk var for noe. Einsteins teori måtte til – og den gav oss forståelsen av at planetenes masse danner krumninger i rommet (lik en ball som triller over et laken).

Teoriene om hva som foregår i dobbeltspalteeksperimentet er selvfølgelig mange. En av de mer moteriktige er «mange verdener»-tolkningen, som skal ha det til at universet ustanselig splittes i to: Et der katten er død og et annet der katten er levende. Motargumentet går at dette er en høyst sensasjonalistisk teori (typisk holdt av populærvitenskapelige skikkelser) som insisterer å betrakte kvantemekanismen gjennom en klassisk linse.

En kan muligens også innvende at det er litt av en ekstrapolering å postulere et evig antall usynlige verdener for å forklare hva som foregår i eksperimentet. Det vitenskapsfilosofiske konseptet «Ockhams barberkniv» ber oss om å favorisere hypotesen med færrest mulig antagelser, et kriterium «mange verdener»-tolkningen krenker på det groveste.  

«Helgoland» (2021) av Carlo Rovelli

Eksplosjonen på Helgoland

En som har forsøkt å dechiffrere kvantemysteriet for offentligheten en gang for alle, er den italienske teoretiske fysikeren Carlo Rovelli, forfatteren bak bestselgeren Seven Brief Lessons on Physics (2015). Etter å ha forsøkt å gjøre unna med eksistensen av tid i The Order of Time (2018), er det den uavhengige eksistensen av objekter Rovelli har funnet tiden til å betvile i Helgoland: Making Sense of the Quantum Revolution (2020).

Innledningen av boken forløper som en øvelse mellom to menn – Rovelli og hans fysikervenn Časlav – om å overgå hverandre i radikal skepsis. Når samtalen mellom de to har kommet til en forløsning, synes begge å være skjønt enige om at den andre ikke eksisterer.

Det høres ut som noe som kunne ha funnet sted i en av humorromanene til den britiske forfatteren P. G. Woodhouse (1881–1975). Hva som kunne fått oss andre tvangsinnlagt om vi foreslo det til sidemannen på bussen, går derimot for helt alminnelig konversasjon på konferanser om teoretisk fysikk. Det er så man i sin naivitet undrer seg hvorfor de i det hele tatt tar seg bryet. Siden det bokstavelig talt er ingen å diskutere med på disse konferansene, hvorfor ikke like så godt slå av en prat med duene i parken?

Et sted skildrer Rovelli hvordan «fiolette og oransje former danser i peisen» som han stirrer inn i, mens han taster unna på boken ved skrivebordet. «Men», legger han tankefullt til, «jeg er ikke lenger der.»

Likefullt har navnet hans funnet veien til bokomslaget av Helgoland. Boktittelen har han forresten lånt fra den steinete og vindfulle øyen i Østersjøen. Det var dit den tjuetre år gamle tyskeren Werner Heisenberg innlosjerte seg i 1925. Det unge geniet hadde fått i lekse av sin danske læremester Niels Bohr å ta fatt på problemet med elektronets uforklarlige «sprang» mellom atombanene. 

Heisenberg opererte ut fra et strengt vitenskapelig prinsipp om kun å beskrive hva han kunne observere. Det betød ingen flere atombaner, ingen mer leting etter en ukjent kraft som beveget elektronet, ingen flere importer idéer av noe slag, og full konsentrasjon om å beskrive lyset avgitt av elektronene. 

Heisenberg kom fram til at den beste måten å beskrive elektronets atferd på matematisk, var å erstatte atombanene med en probabilistisk sky kalkulert med matriser, hvilket impliserte et indeterministisk system. Slik ble kvantemekanikken unnfanget, sparkende og skrikende.

Fra Heisenbergs private dagbok kan man lese:

«Klokken var rundt tre om morgenen da de endelige resultatene av beregningene mine lå fremfor meg. Jeg følte meg dypt rystet. Jeg var så opprørt at jeg ikke fikk sove. Jeg forlot huset og begynte å gå sakte i mørket. Jeg klatret opp på en sten med utsikt over havet på spissen av øyen, og ventet på at solen skulle komme opp.»

Rovelli undrer seg hva slags følelser som må ha fylt den unge Heisenberg i dette skjellsettende øyeblikket. Han skriver selv om episoden i høyst medrivende vendinger:

«18. april 1947, på den hellige øyen Helgoland, sprenger den britiske marinen tre tusen, ni hundre og nittisyv tonn dynamitt – det som var igjen av ammunisjon som ble forlatt av den tyske hæren der. Det er trolig den største sprengningen noensinne med konvensjonelle eksplosiver. Helgoland ble ødelagt. Det er nesten som om menneskeheten forsøkte å oppheve bruddet med virkeligheten som ble åpnet på øyen av en ung fysiker.

Men riften består. Den konseptuelle eksplosjonen utløst av ham er mer ødeleggende enn noe tusenvis av tonn TNT kunne produsere – det er selve rammen av virkeligheten slik vi kjente den som har blitt knust.»

Intet mindre.

Rovellis radikale relativisme

Rovelli avviser både teorier om «skjulte variabler» og «mange verdener». Tross alt tilfredsstiller ingen av dem det strenge vitenskapelige prinsippet adoptert av Heisenberg selv, siden de søker å forklare noe observerbart med noe uobserverbart. I stedet forfekter Rovelli en tredje populær teori, som kan betegnes som en form for radikal relativisme.

Da Einstein formulerte relativitetsteorien, baserte han seg på innsikten at når vi beveger oss på en elvebåt, beveger vi oss i én hastighet relativt til båten, en annen hastighet relativt til elven, en tredje hastighet relativt til jorden, en fjerde relativt til solen, en femte relativt til galaksen – og slik kan en fortsette ad infinitum. Fysiske posisjoner som «opp», «ned», «venstre» eller «høyre» er tilsvarende av relativ art, siden de står i relasjon til en annen fysisk posisjon som tjener som referansepunkt. Tenker man over det, vil hvert atom faktisk kunne posisjoneres annerledes relativt til hvert av de andre 1082 atomene i universet.

Da Pablo Picasso utviklet kubismen som kunstretning – hentende inspirasjon fra både relativismen og freudianismen – avbildet han mennesket fra flere perspektiver på ett lerret. Påstanden til den relativistiske tolkningen av kvantemekanismen, er at verden er som dette på et langt mer fundamentalt plan enn hva vi tidligere har antatt. Som Rovelli skriver: «Oppdagelsen av kvanteteorien er oppdagelsen at alle egenskaper (variabler) ved alle objekter er relasjonelle.»

Illustrasjon: The Weeping Woman (1937) av Pablo Picasso.

Rovelli foreslår at vi ikke lenger belærer verden hvordan den skal være, men heller lar den lære oss hvordan den virkelig er. En stol eller et fjell har ingen uavhengig eksistens fra resten av verden, argumenterer han, det er bare vi som deler opp og klassifiserer verden på denne måten etter vårt eget forgodtbefinnende.

Rovelli kommer dermed skremmende nære Schopenhauers forestilling av verden som én diger ting. Eller for å lene seg på ordene til en forhenværende norsk statsminister: Alt henger sammen med alt.

I et intervju illustrerer Rovelli teorien med et kunstverk: Kunstverket eksisterer ikke som et objekt uavhengig av observatøren. I stedet blir det realisert ved at observatøren former en idiosynkratisk relasjon med det. (En kan nærmest si at vi smelter inn i kunstverket og blir ett med det.) Slik forholder det seg angivelig også med kvantemekanismen – og med den fysiske naturen for øvrig. 

Hva vitenskapen befatter seg med er ikke observasjonen av objekter, insisterer Rovelli, men observasjonen av relasjoner. Et kjemisk stoff som ikke samhandler med sitt miljø, er ikke et kjemisk stoff som lar seg observere overhodet. Når elektronet ikke interagerer med noe, har det «ingen fysiske egenskaper, ingen posisjon, det har ingen hastighet.» Når en ting ikke har noen som helst interaksjon, er det rett og slett «som om den ikke finnes.» Rovelli fortsetter:

«Verden som avstedkommer fra disse betraktningene … er en verden hvor, snarere enn uavhengige entiteter med bestemte egenskaper, er entiteter som har egenskaper og karakteristikker kun i sammenheng med andre, og kun når de samhandler. En sten har ikke en posisjon i seg selv: Den har bare en posisjon i forhold til en annen stein som den kolliderer med. Himmelen i seg selv har ingen farge: Den har en farge i forhold til øynene mine når de betrakter den …

Hver interaksjon er en begivenhet … Livet til et elektron er ikke en linje i rommet: Det er en prikkete manifestasjon av begivenheter, en her og en annen der. Begivenheter er punktformede, diskontinuerlige, probabilistiske, relative.»

Schrödinger var selv inne på dette da han bemerket:

«Det er bedre å betrakte en partikkel ikke som en permanent enhet, men snarere som en øyeblikkelig hendelse. Noen ganger danner disse hendelsene kjeder som gir en illusjon av å være permanente, men bare i spesielle omstendigheter og kun for en ekstremt kort periode i hvert enkelt tilfelle.»

For Rovelli er verden altså et sted ikke av ting, ikke av elektroner, selv ikke av partikler, men av relasjoner.

Illustrasjon: I «Helgoland» tolker Carlo Rovelli tankeeksperimentet «Schrödingers katt» på relativistisk vis. Foto fra boken «Helgoland: Making Sense of the Quantum Revolution» (2020) av Carlo Rovelli.

Med dette som utgangspunkt, presenterer Rovelli sin egen relativistiske tolkning av tankeeksperimentet til Schrödinger: Fra perspektivet til katten på innsiden av boksen er giften enten sluppet ut eller ikke, det finnes ingen mellomting. Fra perspektivet til observatøren på utsiden av boksen – som hverken har noen pågående interaksjon med giften eller med katten – vil derimot katten befinne seg i limbo mellom de to tilstandene. Det fram til boksen åpnes og en av tilstandene realiseres for observatøren, som nå har formet en interaksjon med innholdet.   

Vi er ikke i stand til å observere kvantepartiklene fra utsiden, like lite som at vi kan lytte til et stykke av Brahms fullstendig objektivt. I kraft av å observere partiklene vil det nemlig oppstå en unik relasjon mellom dem og oss, en relasjon som i seg selv utgjør et distinkt fysisk fenomen.

Kvantefeltteori

«Å ta kvantemekanikken på alvor og reflektere over dens implikasjoner, er nærmest en psykedelisk opplevelse», forkynner Rovelli.

Psykedeliske opplevelser vet han litt av hvert om, etter å ha eksperimentert en god del med LSD i sin tid. Effekten av rusmiddelet har tilfeldigvis ganske så mye til felles med teorien han har satt sin lit til. Mange brukere rapporterer at distinksjonen mellom dem selv og fysiske objekter (som eksempelvis møbler) viskes ut idet man retter sin oppmerksomhet mot dem. Ikke sjeldent vil de føle seg ett med hele universet.

Det betyr selvsagt ikke at Rovelli nødvendigvis tar feil i sine antagelser, men det er lett å se hvor han kommer fra. På et punkt siterer han til og med fra den buddhistiske oldtidsteksten Nagarjuna, der selvet oppløses i et nett av relasjoner og forbindelser. Et annet sted spekulerer han i meningen av mening, som kan friste en til å høyne med utlegninger om meningen av meningen av mening.

For å avmystifisere kvantemekanismen for oss ordinære dødelige, kan det kanskje være behjelpelig å heller ta i betraktning utviklingen på andre felt innen fysikken.

Da Michael Faraday holdt et av sine tradisjonsrike juleforedrag ved Royal Institution på 1830-tallet, forbløffet han publikum ved å indusere et elektromagnetisk felt. Slik kunne han bevege en nål som lå på motsatt side av bordet. Også dette er en form for «spooky action at a distance», men en vi tilfeldigvis har blitt komfortable med, siden den er så integrert i teknologien som omgir oss til det daglige.

Hva kvantemekanismen lærer oss, er at resten av virkeligheten også er litt slik. Det klassiske bildet med den minste partikkelen på roten av universet, har blitt skjøvet til side av et bilde der partikler er ladninger av underliggende kvantefelt. Elektronet er her hverken en partikkel eller en bølge i klassisk forstand, men en probabilistisk fluktuasjon med egenskaper som bærer likhet med begge.

Selv om dette ikke gjør noe som helst for å tilnærme seg en løsning på kvantemysteriet, gjør det forhåpentligvis mysteriet litt mer intuitivt forståelig. Om man i mellomtiden ønsker å selge flest mulig bøker og bli invitert til flest mulig intervjuer, gjør man trolig klokt i å sverge til at et nytt univers genereres hver gang du velger mellom cola og pepsi, eller å slå i bordet med at ingen av delene har noen som helst objektiv eksistens.

Epilog

Det naturvitenskapelige prosjektet er i sin essens reduksjonismens. Man søker etter svar ved å grave seg dypere og dypere ned i materien, inntil alt kan forklares fra bunnen og opp. Litt som når man skrur fra hverandre en klokke for å undersøke hvordan den fungerer. Metoden har utvilsomt vært en gedigen suksesshistorie til nå, muligens vår arts aller største.

Forteller den hele historien?

Å redusere helheten til sine bestanddeler, ville være definisjonen på komposisjonsfeilslutningen. Den som er av en annen oppfatning, er velkommen til å overføre meg hele beløpet på bankkontoen sin, som man med enkelthet kan dele opp og dele opp på kalkulatoren til den viser bare noen skarve ører. Så snart transaksjonen er gjennomført, vil jeg kunne ringe banken og smilende få konstatert at hele beløpet fremdeles er der.       

Eksistensen av et lavere nivå motbeviser ikke eksistensen av et høyere. Selv om partikler kolliderer med hverandre på bunnen av universet, danner de sammen vår verden her oppe på overflaten. En høyst autentisk verden av planeter, mennesker, fugler, trær, fjell, elver og klokker, en verden av krig og kjærlighet, av mening.

Kun en galning ville trøste ukraineren som nettopp har mistet sin hustru og sine barn til en kryssermissil med at ingen av dem virkelig fantes. At de bare var skygger av noen partikler uadskillelige fra en hvilket som helst annen samling med partikler, som tilfeldigvis formet en lykkelig familie levende i trygghet i Norge. Og siden alt kan reduseres til partikler, hvilken rolle spiller det vel hvilket sett av indeterministiske partikler som seirer i partikkelklumpen vi tilfeldigvis kaller Bakhmut? Lever vi tross alt ikke bare i et skyggerike?

Vel, for noen skygger …

For noen partikler!

Når jeg skriver disse ordene, sitter jeg på balkongen min. Under meg eter et rådyr fredelig av de grønne grenene i førsommervarmen. Jeg reiser meg og betrakter den vakre skapningen en stund. Og jeg kommer til den stikk motsatte konklusjonen av de moderne mystikerne, utstyrt som de er ikke lenger med hellige tekster av gåtefull poesi, men med sine ligninger, formler og symboler: Dyret er virkelig der, som en uavhengig eksisterende entitet på vandring gjennom den samme verdenen som meg selv.

For kvanteverdenen er ikke vår verden. Ikke virkelig. Som matematikeren og filosofen David Berlinski så praktfullt har skrevet: 

«Vi forstår den fysiske verden først gjennom å strippe den til sin enkleste form, deretter ved å tømme den for sitt følelsesmessige innhold. Hva enn elementærpartiklene gjør, danner de ikke politiske allianser, eller ser på hverandre i stum usammenhengende lengsel, eller kaster et engstelig blikk på klokken, eller våkner med et rykk i de tidlige morgentimer, undrende hva det hele betyr, eller innser at de er skjebnesbestemt å falle som kronbladene på blomsten, uten å etterlate et spor.»

Etter utgivelsen av den religionskritiske bestselgeren The God Delusion (2006) sprang professor Richard Dawkins opp ...
Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over hva mennesket malte før Syndefloden(!). ...
Aristoteles skulle med sitt verk Poetikken sette selve standarden for hvordan de store forfattere i ...