Det eneste som kan opprettholde høykulturens fremvekst blant vanlige folk er en troens gjenopplivning. Samtlige samfunn i verdenshistorien, utenom vårt eget i dag, har hatt et tilbedende forhold til det immaterielle, skriver Thomas Ruud som et motsvar til tidligere innlegg av Bork Nerdrum og Carl Korsnes.
I slutten av september skrev hr. Korsnes og hr. Nerdrum her i Sivilisasjonen hvert sitt motstridende innlegg om et av mine yndlingstemaer: Hva skjedde med høykulturen og hvordan kan den komme tilbake? Jeg frykter at jeg kommer til å være en fanebærer for tredjealternativer, men kanskje min kjærlighet til ting i tre åpenbarer seg utover denne teksten.
På den ene siden argumenterer hr. Nerdrum for at høykulturen historisk har blomstret under eneveldets og fyrstenes sterke hånd. Han forklarer at de han kaller for kommunister har overtatt definisjonsretten i samfunnet, som har medført den skarpe nedgangen i kultur og samfunn gjennom det Nerdrum kaller for pøbelveldet. Gjennom denne utviklingen befinner vi oss i dagens modernistiske galskap.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
På den andre siden svarer hr. Korsnes ved å forarge seg over den manglende innsikt at hvis en i dag skulle skrenket inn rommet for den alminnelige person å bidra til kulturen, ville vi ikke sett den konservative utviklingen som nå skjer. Om vi ser på vanlige folk i dag, er de mer interessert i klassisk arkitektur, figurativ billedkunst osv. Dermed vil det være mer gunstig å åpne opp for flere å bidra til den voksende interessen for høykultur.
Deres innspill er symptomatisk for diskursen som foregår i dag om og rundt den tradisjonelle og klassiske kulturen: hierarki versus meritokrati. Men de forsøker å ramme inn det gode, det sanne og det skjønne inn i disse materialistiske rammeverkene, og det blir ufullkomment. Jeg er ikke overrasket over denne tvedelingen; den er tross alt allmenn. Men for å kunne fullbyrde debatten og legitimere de verdier som er nødvendige for europeisk høykultur og skjønnhet er det en essensiell bestanddel som må til: Den treenige Gud.
Det øyeblikket Gud blir nevnt i en diskusjon kjenner jeg det rister med øyehimling gjennom skjermen.
Et vilkårlig hierarki?
I henhold til Nerdrums tanker om det hierarkiske syn på høykultur, og monarkier som dets redskap, er det flott at tematikken blir tatt opp. Spesielt verdien i hierarkiske strukturer, som ja, er naturlige, men hvordan kan de rettferdiggjøres? En rigid samfunnsstruktur kan sies å være sann kun hvis alt annet som den strukturen befinner seg i er ordnet med hensikt og med betydning av en skaperkraft. Hvis ikke en skaperkraft, med andre ord Gud, har ordnet verden på en velformet og strukturert måte, betyr det at en hvilken som helst struktur er vilkårlig.
Hvis den er vilkårlig, faller det hen til den materialistiske tankegang, som er modernismens kjerne: en kost-nytte-argumentasjon. Det Gode, Sanne og Skjønne blir relativt uten en universell, ikke-materialistisk ordning. Denne skaperen må òg være forståelig, slik at vi kan oppfatte hva hans sannhet, godhet og skjønnhet er.
Utvikling som har skjedd siden 1900, som Nerdrum poengterer, er korrekt, men hvordan kan vi rent materialistisk argumentere for mektige monarker som kan styre kulturen med sin nådefulle hånd? Vi kan ikke det, for monarki hviler på deres gudommelige råderett her på jorden. Monarki er Guds hellige misjon for å velsigne og ærverdiggjøre verden, for å gi vanlige mennesker et ideal å se opp til i våre elendige kår, noe de gjør gjennom Kristusbildet.
Likestilling på feil kurs
Nerdrum kritiserer en utviklingen fra hierarki til likestilling. Han og jeg kan være enig om at likestilling er en del av modernismens galskap ettersom tanken og praksisen om likestilling er veldig tydelig feilaktig. I den absolutte kjerne bygger den på ideen at vi alle har den samme gudommelige gnist i våre sjeler og dermed har en likeverd. Likestillingen har derimot utviklet seg langt utover det, dessverre.
Det er tydelig at vi ikke er like: noen er fornuftige, andre er ikke, noen er høye, tykke osv, vi er forskjellige. Når likestillingen forsøker å pakke oss alle inn i en identisk bås, skaper det intet annet enn bitterhet. Vårherre og Kristendom har sitt motsvar som forklart av den engelske journalisten Malcolm Muggeridge. Han beskriver det overnevnte og svarer at innen kristendom er vi alle søsken. Om alle menn er brødre så er det vilkårlig hvorvidt vi er forskjellige fordi vi skal ha kjærlighet til hverandre som brødre i troen.
Forgjengelig folkelig opprop
Kort om Korsnes, hans ros av diskursrommets behov for åpenhet er jeg helt enig i. Hans motsvar til Nerdrum brygges ned til et folkelig opprop mot modernismens vemmelighet. Dette er klart gledelig å se, men er i den materialistiske verden en argumentasjon bygget på sand, og gjør den midlertidig.
Det eneste som kan opprettholde høykulturens fremvekst blant vanlige folk er en troens gjenopplivning. Samtlige samfunn i verdenshistorien, utenom vårt eget i dag, har hatt et tilbedende forhold til det immaterielle, og vår mangel på den er råten i fundamentet.
Med blikk mot evigheten
For å oppsummere er det slik at hele skjønnhets-, sannhets- og godhetsdebatten ikke kan opprettholdes på et rent materialistisk plan. Den trenger og krever Gud og spesielt kristendommen. Høykulturen krever en ordnet, strukturert og skapt verden, hvor det finnes objektive sannheter.
Det ble kort nevnt at sivilisasjonens vugge finnes i Hellas, jeg vil heller si at vår høykultur, hvis arv vi bygger videre på blir født i Europa kort tid før Karl den store og den karolingiske renessanse. Alle de verdier og samfunnsstrukturer stammer derfra, ikke fra antikkens barbarisme. Jeg vil anmode alle som betviler behovet for Gud å stille seg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg argumentere for hierarki, skjønnhet, sannhet osv. på en måte hvor våre opponenter ikke lenger kan svare med «men jeg vil ikke ha det slik?»
Når menneskets blikk er rettet vekk fra den møkkete marken og opp mot evigheten og treenigheten, da og bare da kan høykulturen blomstre.
