Både leser og dikter vil få mer ut av poesien hvis man ser på dens ord som kjøtt. Det er da den virkelig lever, skriver Julian Tepfers.
I begynnelsen var ordet. Ordet ble til vers. Verset ble til dikt. Sånn kan en enkel skaperfortelling om all poesi se ut. Men den vil være for enkel. I poesien må ordene bli noe. Poesi er ikke noe deskriptivt vitnesbyrd av en følelse, tanke, eller idé. Poesi er ord legemliggjort. Både leser og dikter vil få mer ut av poesien hvis man ser på dens ord som kjøtt. Det er da den virkelig lever.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
T. S. Eliot mener at det er dette en av verdens fremste poeter ikke mestrer. I en kritikk av William Shakespeares Hamlet, introduserer Eliot begrepet «objective correlative». Følelsen som poeten ønsker å formidle må korrelere med et objekt. For Eliot er det objektene, situasjonen, eller summen av hendelser som skal være som en formel for den spesifikke følelsen som poeten vil overføre til publikum. Hamlet evner ikke denne overførselen av følelser nettopp fordi han er direkte deskriptiv av dem. Poeten bør heller formidle indirekte gjennom noe annet. Følelsen må kles i noe leseren kan føle med. Det er først her poesi blir genuin skapelse. Og hvordan kan det være noe annet? Ordet greske opprinnelse, poiesis, betyr nemlig «å skape». Poesi trenger derfor en mer omfattende skaperfortelling enn kun ord organisert i vers som dikt.
I Johannesevangeliet kan vi lese hvordan, «Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss». Læren fikk form i Jesus Kristus. Her har man, ifølge kristendommen, en man kan føle med for å tenke riktig. Dette er kanskje det fremste eksempelet på Eliots «objective correlative», for Ordet inkarnert i Jesus er selve «veien, sannheten, og livet.» Man kan følge Ordets legemliggjørelse til den største belønning. Denne akten av poiesis er det poeten bør følge i sin diktning. Det er her poeten gir leseren et konkret objekt å relatere til, å føle med, og å sanse. Dette er Ordets reise fra abstrakt idé til inkarnasjon iblant oss. For leseren blir veien den motsatte, fra sansbart objekt til abstrakt idé. Den veien må det være, for ifølge Aristoteles, den første og kanskje største kritikeren av poesi, så finner man ingenting med fornuften som ikke først var funnet i sansene. I Eliots kritikk er det akkurat her Hamlet feiler. Han forsøker å formidle sine følelser deskriptivt direkte til fornuften, men poesiens vei er en omvei via hjertet.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Poetens skapende akt er derfor en dobbel en. Følelsen som poeten vil kommunisere må både kunne kjennes av poeten og formidles til leseren. Den må kunne skrives og skapes samtidig. Denne doble akten finner vi i det greske ordet graphein. Graphein betyr «å skrive», men også «å male» (det er derfor man ofte sier at religiøse ikoner er «skrevet»). Der grekerne brukte samme ord for to handlinger, så må poetens handling være en enhetlig graphein der Ordet blir både skrevet og malt. Ordet blir her inkarnert og noe nytt blir skapt. Diktet vil dermed inneholde en dobbelthet, et motiv og et tema. Motivet leder leseren til temaet. Det er derfor vi gjennom hele Det Nye Testamentet finner de viktigste lærdommene fortalt gjennom lignelser. Dette er konkrete fortellinger om spirende frø og bortkomne sønner som man kan huske, tolke, og følge. Det er poesi som inkarnasjon som gjør at vi kan grunde på den i våre hjerter i lang tid.
Skaperfortellingen for poesi bør derfor heller gå slik: I begynnelsen var Ordet, og Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss. Poeten har en følelse, fanger den, og sender den så ut i verden. Derfra går diktet sine egne veier iblant oss, fordi det er legemliggjort. Det lever. Og det kan lede oss til de mest intense følelser og forunderlige idéer hvis vi velger å følge det.
