Initiativet springer trolig ut av et ønske om å bevare og hegne om kulturarven. Men resultatet blir dessverre etter alt å dømme det motsatte av det man ønsker, skriver redaktør Carl Korsnes.
Denne artikkelen er også publisert i Nationen etter avtale.
Partiet Høyre foreslo før nyttår å utarbeide en norsk kulturkanon, men bedyrer at det ikke skal være noe kulturkonservativt prosjekt. Hvis dette prosjektet mot formodning skulle se dagens lys, spår jeg et sammensurium av ideologiske kjepphester og politisk korrekthet.
Ideen om å lave en kulturkanon er ikke ny. Det er i nær fortid blitt foreslått i Stortinget av Fremskrittspartiet i 2009 og da stemte samtlige andre partier ned forslaget. Senere ble det luftet av daværende kunnskapsminister fra Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, men ble stemt ned på Høyres landsmøte.
Nå blir det fremmet av Høyres nye kulturpolitiker på Stortinget, Haagen Poppe, og et knippe kolleger. Poppe er en kulturpolitiker som ikke er redd for å fremstå som kulturkonservativ – kanskje til og med litt nostalgisk. Det nye tilskuddet på Aust-Agder-benken har tidligere støttet gjenåpningen av kanalen i hjembyen Arendal, som en gang ble kalt «Nordens Venedig», og nasjonalt fremmet han et forslag om å bygge ut Nationaltheatret i klassisk stil. Dette er prosjekter han fortjener skryt for å løfte frem, da det er humane kulturprosjekter som setter innbyggernes ønsker og behov først.
Poppe har en god ryggmargsrefleks i kulturpolitikken, men akkurat når det kommer til forslaget om en statlig kulturkanon, mener jeg at utfallet kan gjøre mer skade enn nytte. En norsk kulturkanon gir ved første øyekast gjenklang i mang en nostalgikers ører, men det er en stor fare for at en norsk kulturkanon – lavet i dagens kulturklima av et offentlig utvalg – vil være alt annet enn nostalgisk.
En kanon uten konservering?
Ordet «kanon» kommer fra gresk og betyr som kjent «rettesnor» eller «målestokk». I kulturell sammenheng refererer det til en anerkjent samling av verk som anses som sentrale, innflytelsesrike og verdifulle for en sivilisasjon. En kanon handler i sin natur om å selektere, bevare og – ja, kanonisere – altså er det et konservativt anliggende.
Når Poppe og Høyre bedyrer at deres kanon ikke skal være konservativ, reiser det imidlertid et spørsmål: Hva er da prosjektets egentlige formål?
Hvis en kanon ikke skal være konservativ, hva blir den da? En samling verker som skal «representere» bredden i mangfoldet, i befolkningen og i tiden? Da frykter jeg vi ender opp med et tannløst kompromiss, et politisk korrekt sammensurium der representasjon trumfer kulturell kvalitet. Dette er en oppskrift på bortkastet tid og ressurser.
Uheldig med en statlig styrt kultur
Hvis initiativet med en statlig kulturkanon hadde vært et ærlig, konservativt prosjekt for å peke på varige verdier og mesterverk, uten å la seg diktere av skiftende ideologier, ville det kanskje ha gitt mer mening enn hva dagens forslag gjør. Men selv da ville det vært grunn til å være skeptisk, for hvorfor skal dette være en offentlig oppgave?
Før politikere vedtar opprettelsen av et offentlig utvalg bør de spørre seg om dette er noe som mer nærliggende aktører kan gjøre bedre. Det kan være lokalmiljø, interesseorganisasjoner, næringsliv eller andre aktører som er tettere på problemstillingen. I dette tilfellet blir spørsmålet: Kan kulturaktører sette sammen en bedre kulturkanon?
En norsk kulturkanon er et ypperlig eksempel på noe som med fordel kan defineres av de mange ulike interesser i norsk kulturliv. Ikke av ett samlet kulturliv, som er umulig, men av en rekke ulike aktører som tevler om å sette sammen den beste listen.
Nettopp dette utgjør kjernen av hvorfor jeg mener investerte aktører vil gjøre en bedre jobb: De har et tydelig verdigrunnlag. Når man som et offentlig utvalg er pålagt å favne alt, ender man ofte opp med intet.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Gode intensjoner er ikke nok
Som redaktør for Sivilisasjonen, Norges eneste kulturmagasin som ånder for å fremme klassiske verdier i kulturen, har jeg et positivt syn på å ta initiativ til rangeringer i kulturen. Det at noe er klassisk handler om en anerkjennelse av at noe er av høyere kvalitet eller håndverk enn noe annet. En motsats til relativisme.
Min kritikk handler ikke om at det tas initiativ til en rangering av norsk kultur. Det er en kritikk som retter seg mot avsenderen – staten. En offentlig utnevnt jury til en kulturkanon vil få et ullent og utydelig mandat om å plukke ut de «viktigste» norske verkene – som blir en salig blanding av vedtatte selvfølgeligheter, politisk korrekthet og flyktige trender.
Jeg anerkjenner at initiativet trolig springer ut av et godt sted – et ønske om å bevare og hegne om kulturarven. Men resultatet blir dessverre etter alt å dømme det motsatte av det man ønsker.
