Prolog
La meg ta deg med til et forjettet land, hvor den lunefulle middelhavsvinden møter den brennende ørkenvinden fra øst.
Her ligger hus i beige sten blant gressflekker, palmetrær og olivenlunder. Ved foten av de rullende åsene flakser en spurv lystig mellom farverike sitrusfrukter. En dorkasgaselle hviler døsig i skyggen under det varme fikentreet og jager bort svermer av fluer ved å flagre med ørene.
På en buet gren sitter en ung kvinne, vakker som landskapet, med kullsort hår, solgyllen hud, og øyne blå som Dødehavet. Evigheten er innrisset i hennes blikk, for den som er dristig nok til å møte det.
Minareten kaller den trofaste flokk til fredagsbønn. En jødisk storfamilie bryter brød i sabbaten. Bjellene ringer fra en eldgammel kirke i solid sten, hvor det flakker fra stearinlysene i glassmaleriene.
Et maskingevær gråter i det fjerne. Det dundrer og buldrer fra raketter som slår ned, så jorden indignert rister. Tykke skyer av røyk driver langsomt opp mot himmelhvelvingen. Ettermiddagssolen kveles, og et mørke legger seg over landet.
Slik tilber menneskene her sin Gud.
Nesten morgen stiger ørkensolen atter over «havnebyen på evighetens kyst», som Jerusalem så praktfullt har blitt kalt. Bymurene farves røde – og ikke for første gang. Det er nærmest så man kan høre rustningene fra arméer som taktfast marsjerer mot dem, etterfulgt av sverd klirrende mot sverd.
Det hellige land har vært holdt av jebusitter, jøder, babylonere, hellenere, romere, bysantinere, persere, omayyader, korsfarere, mamelukker, ottomanere, briter, og jøder igjen. Hver sten på dette stedet har sin egen utrolige historie å fortelle, kunne de bare uttrykke seg. Tiden er i sannhet en underlig ting.
Den engelske poeten William Blake (1757–1827) foreslo at selve «Himmelens Port» var bygget inn i Jerusalems murer. «Bring meg mitt spyd, O spredende skyer, bring meg min ildvogn», diktet han drømmende i hymnen. «Sverdet skal ikke sove i min hånd, før vi har bygget Jerusalem, i Englands grønne og trivelige land.»
For den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (1874–1880) legemliggjorde ikke Jerusalem bare verdens historie, men også historien om jorden og om Himmelen. Troen selv svevde over dens prektige tårn.
Sionistene har gjort krav på Israel som jødenes evige hjem, som det bankende hjertet til deres historie, kultur og religion.
Fant da ikke hendelsene i Toraen sted her, etter at Moses ledet israelittene ut av Egypt? Trasker ikke jødene atter i fotsporene til kong David? Var det ikke her det første tempelet ble reist mot skyene av kong Salomo, på den samme høyden der deres stamfar Abraham ble bedt om å ofre sin sønn Isak, før den babylonske kong Nebukadnesar II brant det til grunne i 586 f.Kr.? Var det ikke på den eksakt samme grunn at også det andre tempelet ble bygget, før romerne rev alt utenom Vestmuren i år 70? Hvor hellig er vel denne jorden for muslimene, som vender seg mot Mekka når de ber?
Muslimene kan på sin side berette om hvordan deres profets følgesvenn og den andre kalifen, Umar I, inntok byen med sine styrker i 638, og drev perserne på flukt over hals og hode. Under den femte omayyadekalifen, Abd al-Malik, ble to av islams største helligdommer påbegynt på Tempelhøyden: Klippedomen og Al-Aqsa-moskéen. I slaget ved Hattin i 1187 ledet Saladin muslimene til en storslagen seier over korsfarerne, og gjenerobret kongedømmet Jerusalem. Han forbød hevnangrep på de kristne, og Den hellige by ble igjen åpnet for alle «bokens folk».
Da Israel ble forsøkt bygget på ruinene av det ottomanske imperiet, med jødiske bosettere strømmende til fra fjerne himmelstrøk, hadde de muslimske araberne allerede vært tilhørende der i århundrer. Kun noen få tusen gjenværende jøder dvelte i området i 1800, blant 250 000 muslimer og 22 000 kristne arabere.
Jerusalem er ikke minst åsted for en eiendommelig episode i de islamske skriftene. Profeten Muhammad påstod å ha foretatt en mirakuløs nattreise dit, etter å ha blitt vekket av engelen Gabriel og båret over ørkenen på vingene til det enestående fabeldyret Buraq. Muhammad skildret dyret som «større enn et esel, men mindre enn et muldyr.» I Jerusalem møtte han Abraham, Moses og Jesus, som han ledet i forbønn. Så, fra der Al-Aqsa-moskéens gullkuppel i dag kaster sin glans, gjorde han sin himmelfart.
Siden Jesus, Maria og disiplinene holdt til i Judea, har landet åpenlyst en helt spesiell betydning også for kristenheten. Noen av de eldste kristne trossamfunnene er å finne her, i tillegg til stedene der Jesus ble korsfestet og gravlagt. Keiser Konstantin forvandlet på 300-tallet Jerusalem til et skinnende pilegrimsmål for de kristne, ved å utsmykke byen med så mange vakre helligdommer og kirker at en skulle tro den var et speilbilde av Himmelriket selv. Det første korstoget ble ansporet av pave Urban II først i 1095, etter mange århundrer med islamske erobringer, massakrer og plyndringer av de tidligere kristne territoriene.
De ikke-troende har vært tilbøyelig til latterliggjøring. 1700-tallsradikaleren Thomas Paine, som utrettelig agiterte mot de geistliges legitimitet, skrev at den religiøse kompleksiteten til den moderne verden stod i takknemlighetsgjeld til Jerusalems mangel på et galehjem. Den karismatiske antiteistiske forfatteren Christopher Hitchens gjengav fortellingen om Moses og jødenes førti år lange utferd fra Egypt – en vandring full av prøvelser og lidelser – for hånlig å konkludere med at Gud hadde veiledet dem til det eneste stedet i Midtøsten uten olje. (En vits riktignok fortalt før ham av den kvinnelige sionistlederen og israelske statsministeren Golda Meir i 1973.)
Andre har vært fulle av medynk. Blant dem er Robert Fisk, den avdøde utenrikskorrespondenten til den britiske sosialistavisen The Independent, som også var en langvarig kritiker av den israelske okkupasjonen. I Gaza, lød hans dom, rådet «tragedie og farse – dette er Shakespeare, Scott Fitzgerald og Pantomime rullet inn i ett.»
Når skal verden forstå? Det er ikke landet som er hellig. Det er menneskene.
Jødestaten
Drømmen om et jødisk hjemland ble født ut av dypt ulykkelige omstendigheter. Overalt ble jødene behandlet som «de andre». Som et stereotypisk «rotløst» og «utspekulert» folkeslag, falt de ikke sjelden under mistanke for undergravende konspirasjoner.
I kjølvannet av attentatet på tsar Aleksander II i 1881, ble en pogrom mot jødene oppildnet i Det russiske keiserdømmet. Fjorten jøder ble drept i volden. Den påtroppende tsaren, Aleksander III, innførte de såkalte «mai-lovene», som la begrensninger på jødenes bevegelsesfrihet innad i riket. Forfølgelsen førte til en emigrasjonsbølge av jøder til området vi i dag kjenner som Palestina, der de opprettet den første moderne jødiske bosetningen.
Idéen om en egen jødisk stat ble skissert i Theodor Herzls Der Judenstaat (1896). For å slippe unna antisemittismen i Europa, foreslo han å kjøpe opp store arealer i jødenes historiske hjemland i Palestina (også Argentina ble foreslått som en mulighet). Boken viste seg raskt innflytelsesrik, og gav utslag i den første sionistiske kongressen i Basel året etter. Det er vel verdt å nevne at de første sionistene slettes ikke var religiøse fundamentalister, slik den utbredte misoppfatningen tilsier, men sekulære nasjonalister. Herzl var selv ateist.
I 1903 ble det på ny blåst på hatets glør i Russland, med sirkulasjonen av den fabrikkerte teksten Sions vises protokoller. Forfalskningen ble fremstilt som et hemmelig møtedokument fra den første sionistiske kongressen, som angivelig avdekket en internasjonal jødisk sammensvergelse om å ta kontroll over politikk, finans og presse. 2500 jøder ble slått i hjel. Samme år bøtte 49 jøder med livet i Kisjinev-pogromen i dagens Moldova.
Disse begivenhetene utløste den andre bølgen av askenasiske jødiske migranter til dagens Palestina, den gang Syria-distriktet i Det ottomanske riket. Også de var for det meste sekulære, ofte marinert i marxistisk tankegods. De ønsket å forlate sine borgerlige vaner i Sentral- og Øst-Europa, og gjennom kjøp av landområder opprette utopiske arbeidersamfunn i Midtøsten. I 1910 fikk Palestina sin aller første «kibbutz» – et mindre kollektivistisk jordbrukssamfunn styrt etter egalitære prinsipper.
Grunnet den sosialistiske karakteren til de selvproletariserende jødiske nybyggerne, fikk disse i radikale kretser ry på seg for å være den sosialistiske revolusjonens fanebærere i Midtøsten. Våpen strømmet snart inn fra kommunistpartier i både Europa og Sør-Asia. Disse historiske kjensgjerningene står i skarp kontrast til den moderne venstresidens fordømmelse av sionismen som et klassisk kolonialistisk prosjekt.
Mens jødene i Europa ble pålagt arbeidsrestriksjoner, nektet å eie land, stuet sammen i ghettoer, baktalt som griske og smittebærende «Jesusmordere», og utsatt for forferdelige pogromer, har det i enkelte lærebøker vært hevdet at de ble behandlet med eksemplarisk gjestmildhet i den arabiske verden. Selv om mange av jødene som ble utvist fra Spania og Portugal riktignok søkte tilflukt i Det ottomanske riket, er dette i stor grad en myte. Også på arabisk jord var det tilbakevendende jødeforfølgelser, som sett for eksempel ved den blodige tvangskonverteringen under det nordafrikanske Almohad-kalifatet, Allahdad-pogromen i 1839, eller de gjentatte massakrene av jødene i Hebron.
For å illustrere skalaen av forfølgelsen, kan byen Safed trekkes frem. Der forekom utrenskninger av den jødiske populasjonen i henholdsvis 1517, 1660 og 1834 (mange jøder ble også massakrert under urolighetene der i 1933). Under Damaskusaffæren i 1840 anklaget katolikker i Det ottomanske riket jødene for ritualmord, som pisket opp et antijødisk hysteri på tvers av imperiet.
I den arabiske verdenen ble dessuten jødene, i likhet med de kristne, de jure klassifisert som «dhimmier», som vil si ikke-muslimer boende under sharia. De måtte dermed akseptere status som annenrangs borgere. Blant de mange formene for ydmykende forskjellsbehandling, var de pent nødt til å betale en helt spesiell skatt, jizya, til de muslimske styresmaktene. Over århundrene førte diskrimineringen til en gradvis islamisering av samfunnet, fordi man ved å konvertere til islam fikk bedre rettssikkerhet, karrieremuligheter og økonomiske kår.
Selv i det islamske Andalusia – ofte omtalt som en oase av toleranse i en ørken av høymiddelaldersk kristen intoleranse – ble jødene påtvunget status som dhimmier. For å sette ting i perspektiv, ble 4000 jøder slaktet i 1066-pogromen i Granada alene – flere enn de 3000 jødene dømt til døden under hele den spanske inkvisisjonen, som varte i nærmere tre hundre år etter den kristne reconquista av Spania.
Britisk mandatområde
Første verdenskrig ble aldri «krigen som endte alle kriger», slik entusiastene håpet, men den endte en del imperier. Blant dem var Det ottomanske riket, som ble grunnlagt så tidlig som i 1299, og på høyden hadde strukket seg fra dagens Ungarn og Marokko i vest til irakiske Basra i øst. Sultanens sabel hamret til og med på Wiens porter under den mislykkede beleiringen i 1683.
Det falne imperiet ble av det nyopprettede Folkeforbundet delt mellom Storbritannia, Frankrike og den nye nasjonalstaten Tyrkia, hvorav Palestina ble et britisk mandatområde fra 1922. For å avverge en ny verdenskrig, innstiftet Folkeforbundet som et førende prinsipp retten til nasjonal selvbestemmelse, som gav vind i seilene til det sionistiske prosjektet.
Britene flørtet lenge med idéen om opprettelsen av en jødisk stat i Uganda, et forslag som ble resolutt avvist av den syvende sionistiske kongressen i 1905. Heller ikke Madagaskar falt sionistene i smak. Ettersom den jødiske tilstedeværelsen ble sterkere i Midtøsten, lovet i stedet den britiske utenriksministeren Arthur Balfour å sikre et jødisk hjemland i Palestina. Løftet ble servert til den fransk-britiske sionisten Lord Emund de Rotschild i 1917, i et brev som av ettertiden har blitt kjent som «Balfour-erklæringen».
Rotschild hadde på 1880-tallet sikret den ottomanske sultanens velsignelse til å finansiere en jødisk bosetning i Palestina. For Rotschild var Palestina som et «land uten folk» velegnet for et «folk uten land». Den jødiske tenkeren Ascher Ginzburg kunne på sine reiser derimot rapportere at Palestina slettes ikke var noen ødemark fremfor sionistenes føtter. I Sannheten fra Palestina (1891) korresponderte han: «I utlandet er vi vant til å tro at dagens Palestina er helt øde, en ørken uten vegetasjon der alle som ønsker det, kan kjøpe all den jorden de måtte begjære. Det er egentlig ikke tilfellet. I hele arealet er det vanskelig å finne dyrkbar jord som ikke allerede er under plogen … Skulle den tid komme da livet til våre folk i Palestina utvikler seg så mye at det mer eller mindre skyver urbefolkningen ut av landet, vil de ikke gi fra seg området så lett.»
Rett som det var ble forholdet mellom den arabiske lokalbefolkningen og de jødiske nybyggerne gradvis tilspisset, særlig ettersom bosetningene spredte seg fra landsbygden og innover i mer bebodde områder. Utover 1920-årene utartet det seg til en eskalerende voldsspiral mellom dem. Den arabiske misnøyen med de britiske mandatmyndighetene – som tilrettela for en jødisk stat gjennom målrettet masseinnvandring – nådde kokepunktet i «det store opprøret» i perioden 1936-1939. Da britene knuste opprøret forsommeren 1939, var 5000 arabere, 500 jøder og 262 briter blitt drept i tumultene.
Den sionistiske lederskikkelsen David Ben-Gurion, som skulle bli Israels første statsminister, håndterte krisen med en strategi av selvbeherskelse. Jødene hadde å avstå fra hevnangrep på araberne, og kun ty til defensiv vold. Men ikke alle var lydhøre for Ben-Gurions formaninger om tilbakeholdenhet. Udiskriminerende angrep på arabere ble med jevne mellomrom utført av sionistiske terrorgrupper som Irgun og den beryktede Stern-gjengen.
Den arabiske misnøyen fikk den konservative britiske regjeringen, ledet av Neville Chamberlain, til å legge om Palestina-politikken. I mai 1939 stemte parlamentet igjennom «The White Paper», som staket ut en ny kurs for Palestina. Det skulle legges begrensninger på jødisk immigrasjon og kjøp av landområder, og dannes en selvstendig palestinsk stat med en arabisk majoritet innen ti år. Irgun, som hittil hadde rammet arabere i de borgerkrigslignende tilstandene, rettet umiddelbart skytset mot de britiske mandatmyndighetene. Mest kjent er bombingen av det britiske hovedkvarteret King David Hotel i Jerusalem 22. juli 1946, som tok livet av 91 mennesker og såret 46.
Det har en tendens til å bli glemt, men sionismen var lenge dypt upopulær blant mange jøder, som ikke så behovet for noen nasjonalstat. Et brått stemningsskifte fant sted etter åpningen av Auschwitz, Bergen-Belsen, Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen i 1945, da rekkevidden av det industrielle massedrapet på seks millioner europeiske jøder ble gjort smertefullt klart for verdenssamfunnet. Vi kaller det Holocaust, avledet fra det greske ordet for brennoffer, jødene foretrekker Shoa, som er det hebraiske uttrykket for katastrofe. Forbrytelsen var uansett kulmineringen av det jødehatet som lenge hadde brygget i Europa, og som særlig var så innprentet i den tyske «blut und boden»-nasjonalismen.
Regningen for Det tredje rikets koldtbord av sadistiske ugjerninger ble sendt – rekommandert og med renter – til araberne i Palestina.
Selv om jødehatet nådde et klimaks med nazistene, var fenomenet slettes ikke unikt for nazismen i det tyvende århundrets Europa. Det politiske Frankrike var rundt århundreskiftet blitt rystet av Dreyfusaffæren, et antisemittisk justismord på den profilerte kaptein Alfred Dreyfus. Under den russiske borgerkrigen (1917-1923) ble 100 000 jøder massakrert i dagens Ukraina, i all hovedsak av de hvite styrkene, men også av avdelinger under Den røde armé. Før nazistenes og kommunistenes overgrep på Polen i 1939, var landet styrt av det åpent jødefiendtlige militærdiktaturet til Józef Piłsudski. Også i Sovjetunionen stod antisemittismen sterkt, særlig under Stalin-æraen. «Doktorplottet» (1950-1953) anklaget jødiske doktorer for en konspirasjon om å forgifte det sovjetiske politbyrået. Med dette som påskudd planla Stalin en massedeportasjon av de russiske jødene, som ved et nødskrik ble reddet av diktatorens betimelige fatale hjerneslag.
Selv den britiske støtten til sionismen bunnet delvis i et ønske om å finne en løsning på hva også de betegnet som «jødeproblemet» i England. Arthur Balfour kunne personlig styre sin begeistring for de jødiske flyktningene fra Øst-Europa, som han anså som et uønsket fremmedelement. Faktisk motarbeidet det eneste jødiske kabinettmedlemmet, Edwin Montagu, Balfour-erklæringen, som han betegnet som klart antisemittisk. Det var ikke minst under Det tredje rikets forfølgelser at britene skalket lukene i Palestina for desperate jødiske flyktninger (i motsetning til hva mange har fått for seg, var det aldri et krigsmål for de allierte å redde jødene). Man skal heller ikke glemme at rasehygiene var en fanesak for den progressive venstresiden i mellomkrigstiden, også i det sosialdemokratiske Skandinavia, som fortsatte eugeniske programmer helt frem til 1970-tallet. Antisemittismen stod helt sentralt for denne bevegelsen.
I kjølvannet av andre verdenskrig skjøt den jødiske innvandringen til Palestina fart. Sekterismen i landet gjæret. Etter hvert fant de britiske okkupasjonsmyndighetene stedet mer eller mindre uregjerlig. På den ene siden tok araberne del i antisionistiske opptøyer, mens en arabisk geriljagruppe ledet av sjeik Izz ed-Din al-Qassam prøvde å drive både britene og jødene ut av landet. På den andre siden stod Stern-gjengen og Irgun. Det hjalp ikke akkurat på relasjonene mellom araberne og jødene at den palestinske stormuftien, Haj Amin al-Husseini, hadde vært en nær og betrodd alliert av Hitlers regime under Holocaust.
Et krigstrett Storbritannia overrakk den palestinske kruttønnen til FNs generalforsamling, som 29. november 1947 vedtok en delingsplan. Det skulle opprettes en jødisk stat på 56 prosent av mandatområdet, mens 43 prosent skulle tilfalle en arabisk stat. Den siste prosenten, Jerusalem, skulle skilles ut som et internasjonal corpus separatum, som sikret de troende tilgang til sine hellige steder og pilegrimsmål.
Den arabiske liga så ikke blidt på planen, som innrømmet jødene én prosent av de tidligere ottomanske territoriene syd for Tyrkia. De så også ut til å ha glemt at Winston Churchill overdrog mer enn halvparten av det opprinnelige mandatet til den arabiske staten Transjordan i 1921. Etter at det britiske mandatet opphørte og Israel erklærte sin selvstendighet 14. mai 1948, ble den nyfødte staten som følger umiddelbart invadert av Egypt, Irak, Libanon, Syria og Jordan. Allerede sitt første døgn stod Israel overfor en eksistensiell trussel. Befolkningen ble grepet av frykt for at et nytt Shoa kunne stå på trappene.
I hva som betegnes som den første arabisk-israelske krig (1948-1949), maktet Israel mot alle odds å bekjempe de overveldende kreftene som ønsket å viske dem fra verdenskartet. Israelerne omtaler flerfrontkrigen som «frigjøringskrigen», araberne husker den bare som «al-Nakba» – katastrofen.
De militære seirene ble etterfulgt av flere brutale israelske angrep på palestinske landsbyer, deriblant massakren av 120 palestinere i Deir Yassin. Hele 700 000 arabere flyktet fra sine hjem. Som bladene på kamilleblomsten ble de blåst for alle vinder, før de landet i flyktningleirer i Jordan, Libanon, Syria og på Gazastripen. Israel innlemmet 60 prosent av delingsplanens arabiske territorium, Jordan annekterte Vestbredden og Øst-Jerusalem, mens Egypt tok kontroll over Gazastripen. Den palestinske staten lå allerede med brukket rygg.
Krigen ble etterfulgt også av en eksodus av jøder fra den arabisktalende verden. Den irakiske statsministeren Nuri al-Said fastslo at «alvorlige tiltak vil treffes mot alle jøder boende i arabiske land.» Den egyptiske delegaten til FN, Muhammad Hussein Heykal Pasha, advarte at «livene til én million jøder i den muslimske verden settes på spill av Israel.» Mellom 1948 og 2018 falt den algeriske jødiske populasjonen fra 140 000 til under 50; den egyptiske fra 75 000 til under 100; den irakiske fra 135 000 til under 10; den libanesiske fra 5000 til under 100; den libyske fra 38 000 til 0; den marokkanske fra 265 000 til 2000; den syriske fra 30 000 til 100; den tunisiske fra 105 000 til 1000; og den jemenittiske fra 60 000 til under 50. Mange av disse fant et nytt hjem i Israel, som styrket statens eksistensgrunnlag.
Seksdagerskrigen og den ulovlige okkupasjonen
Den andre arabisk-israelske krigen utspilte seg etter at den egyptiske kuppmakeren, offiser Gamal Abdel Nasser, nasjonaliserte den vitale internasjonale handelsruten Suez-kanalen i 1958. Som mottrekk utarbeidet Storbritannia, Frankrike og Israel en hemmelig plan: Israel skulle invadere Sinaihalvøyen fra øst helt frem til kanalen. Under dekket av en fredsbevarende operasjon, skulle de europeiske stormaktene så lande sine styrker ved kanalen og opprette en sikkerhetssone rundt den.
Planen gikk som smurt inntil verdens to nye supermakter, USA og Sovjetunionen, kom på banen og i konsert truet ut trioen. Suez-krisen var øyeblikket da det ble klart som glass at de europeiske kolonimaktene tilhørte «den gamle verden», som hadde å adlyde kremtet til sine nye overherrer.
Om ikke lenge ble det rørt i krigens glør igjen. Den tredje arabisk-israelske krigen, også kalt seksdagerskrigen, ble utkjempet mellom 5. og 10. juni 1967. Nasser mobiliserte store styrker på Sinaihalvøyen og stengte for israelsk skipstrafikk i Akabagulfen. Disse provokasjonene ble møtt av lynraske israelske forkjøpsangrep på Egypt, som igjen utløste angrep fra Jordan og Syria. Israel knuste sine fiender på alle fronter. De tok Gaza og Sinaihalvøyen fra Egypt, Golanhøydene fra Syria, og Øst-Jerusalem og Vestbredden fra Jordan. I prosessen ble hundretusener flere arabere fordrevet fra sine hjem, en kraftig forverrelse av en allerede uutholdelig humanitær krise.
Samme år styrket Israel sin hånd ytterligere, da de ble verdens sjette atommakt. Siden 1950-tallet hadde Frankrike i all hemmelighet overført dem store mengder atommateriale. Israels atomdoktrine har siden vært tuftet på hverken å bekrefte eller avkrefte sine kjernefysiske kapabiliteter, men man regner med at de i dag er i besittelse av mellom 80 og 400 atomstridshoder.
Etter seksdagerskrigen etablerte Israel jødiske bosetninger i de okkuperte områdene, for å sikre seg en permanent tilstedeværelse i dem. Bosetningene har blitt oppmuntret gjennom skattemessige insentiver og statlig orkestrerte sikkerhetsarrangementer.
Her inntreffer også selve symbolet på den israelske okkupasjonens urettferdighet: IDF-soldater med paddehatter som hiver røykgranater og skyter skarpt mot stenkastende arabiske ungdom på Vestbredden, mens bulldoseren rydder vekk et palestinsk hjem i bakgrunnen for å etablere et sikkerhetsperimeter rundt de jødiske bosetterne.
22. november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig Resolusjon 242, som krevde at Israel tilbakeførte de okkuperte territoriene. Resolusjonen har siden vært grunnlag for fordømmelsen av Israels ulovlige okkupasjon. Det er ikke minst etter okkupasjonen av 1967 at vi ser et markant holdningsskifte til Israel hos den europeiske venstresiden. Hva som tidligere ble ansett for å være en liten og sårbar jødisk minoritet i Midtøsten, ble nå i praksis omtalt som et nytt Sør-Afrika.
Alan Dershowitz, professor emeritus i jus ved Harvard, har engasjert seg som en intellektuell forsvarsadvokat for Israel. I The Case for Israel (2003) prosederer han at den israelske okkupasjonen etter seksdagerskrigen i 1967 er utfallet av en helt legitim forsvarskrig, og ipso facto fullt ut lovlig. Hans intellektuelle bête noire, Norman Finkelstein, kan derimot vise til at FNs sikkerhetsråd er den høyeste rettsinstansen i det internasjonale systemet. Som den palestinsk-amerikanske forfatteren Edward Said også bemerket i sin tid: Å fordrive uskyldige mennesker fra sine hjem, slik de israelske nybyggerne har gjort i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, ville være et klart brudd på Folkeretten selv i krigstid.
Israel har blitt stemplet som en apartheidstat av Amnesty International, Human Rights Watch og de israelske menneskerettighetsorganisasjonene Yesh Din og B’Teselem. Anklagen beror på at palestinerne i de okkuperte territoriene har fått sin bevegelsesfrihet kraftig innskrenket, utsettes for urettmessige ekspederinger og arrester av den israelske staten, og risikerer vilkårlig ekspropriering av sin eiendom. Professor Noam Chomsky – som i likhet med både Dershowitz og Finkelstein er av jødisk avstamning – har beskyldt Israel for å være verre enn Sør-Afrika under apartheid. I det minste ble de sorte i Sør-Afrika forsøkt integrert. Mange palestinere oppfatter seg ikke som annenrangs borgere, selv ikke som tredjerangs, fjerderangs eller femterangs borgere, men som ikke-borgere, totalt uønsket av Israel.
På samme tid nyter araberne på innsiden av Israel tale- og trosfrihet, likhet for loven, stemmerett, retten til å sitte i Knesset, domstolene og Høyesterett. De har tilgang til både arbeidsmarkedet og universitetene, og Israel har innført arabisk som et obligatorisk fremmedspråk. Israel er det eneste fullverdige demokratiet i Midtøsten, og et fyrtårn av individuelle friheter i et bekmørkt hav av totalitære og despotiske arabiske stater.
Jøder under arabisk styre lever i motsetning i overhengende fare, en viktig årsak til at disse statenes jødiske minoritetssamfunn mer eller mindre har opphørt å eksistere. Selv i Jordan, regjert av den forholdsvis opplyste kong Abdullah II, nektes jøder muligheter til arbeid og eiendom. Det er blitt risikosport å bære kipa i flere vesteuropeiske storbyer, mens jødiske tilstelninger forstemmende ofte fordrer politibeskyttelse. «Jøde» opptrer igjen som et skjellsord i skolegårdene, og jødiske barn sendes regelmessig til egne privatskoler for å kunne gis en trygg oppvekst. Er ikke dette apartheid?
Når man ser TV-bilder av barn som kaster sten på godt utstyrte IDF-soldater med pansrede kjøretøy ved Israels sikkerhetsgjerder, er det lett å tenke på den unge Davids kamp mot kjempen Goliat. Selv om et slikt bilde overser detaljen med at de syv millioner israelske jødene er omringet av mange hundretalls millioner arabere, forklarer det langt på vei den moderne sosialistiske solidariteten med den palestinske saken.
Som øvrige ideologier har sosialismen en tendens til å tegne et forenklet kart av det ulendte terrenget vi kaller virkeligheten. Siden det sosialistiske kartet fremstiller en verden av maktrelasjoner, vil sosialisten som ryggmargsrefleks ta side med den antatt svake part i enhver konflikt – om denne så er av sosial, økonomisk, kulturell, religiøs eller politisk karakter. Konsekvensialistiske hensyn – i dette tilfellet hva som ville ha skjedd om styrkeforholdet ble snudd i favør Israels fiender – synes å være noe av en blindsone.
Terrorens sjokkbølger
Den fjerde arabisk-israelske krigen av 1973 startet med et overraskelsesangrep av Egypt og Syria på den jødiske helligdagen Jom Kippur, med mål om å vinne tilbake territoriene tapt seks år tidligere. Til tross for å ha blitt tatt fullstendig på sengen og lidd tidlige nederlag i tofrontskrigen, slo Israel etter hvert sine fiender tilbake også denne gangen.
Utover 1970-tallet støttet Israel de kristne falangistene, som kjempet mot PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) i Libanon. Israel ble mer og mer viklet inn i borgerkrigen, som eskalerte i en fullskala invasjon i 1982. Etter tre år med stridigheter trakk både Israel og PLO seg ut, og en FN-kontrollert buffersone implementert syd i landet.
Som følger av invasjonen ble den sjiamuslimske, islamistiske og Israel-fiendtlige militsen Hizbollah grunnlagt. Hizbollah har på mange måter utviklet seg til en stat i den libanesiske staten. I likhet med den egyptiske islamistorganisasjonen Det muslimske brorskap og dets avkom Hamas, er de kløktige politikere, som forsyner borgerne med velferd, sosiale tjenester og utdanningstilbud. Den paramilitære og sosiale organisasjonen er ikke minst å anse som Irans viktigste utenrikspolitiske brikke i regionen, i et større realpolitisk sjakkspill mellom dem og deres sunnimuslimske stormaktrival Saudi-Arabia.
Over tiårene har det også forekommet mange rystende palestinske terroranslag mot sivile israelere. Man har sett groteske massakrer av menn, kvinner og barn på busser, restauranter, kaféer, flyplasser, synagoger, universiteter, gater og torg, og attpåtil mot Israels olympiske lag i München i 1972.
Under terrorbølgen på 1970-tallet ble en nordmann arrestert i Beirut med sprengstoff i ryggsekken, etter å ha knyttet forbindelser til Den demokratiske fronten for frigjøringen av Palestina (DFLP) – en terrororganisasjon bemerket for å trenge seg inn i skolebusser og myrde gråtende småbarn etter tur. Vedkommende har siden vært generalsekretær for Human-Etisk Forbund, NRKs yndede terrorekspert, og undervist ved OsloMet til støtte for politisk vold. Om man faller på den rette siden politisk i Norge, finnes tilsynelatende ingen nedre moralsk grense.
Som protest mot den israelske okkupasjonen blusset den første palestinske intifadaen (den arabiske termen for opprør) opp i en flyktningleir i Gaza desember 1987. Den desperate volden rettet seg mot israelske patruljer, bosettere og palestinske «kollaboratører», og spredte seg som ild i tørt gress i de okkuperte områdene. Intifadaen drepte rundt 1000 palestinere og 160 israelere. Det israelske forsvaret svarte med å drepe ytterligere 1000 palestinere.
Fredsprosessens tiår
1990-tallet ble fredsforhandlingenes tid. USA regisserte PLO-lederen Yasir Arafat og Israels statsministre Shimon Peresog Yithak Rabin i hovedrollene, mens Norge arbeidet i kulissene som megler.
Oslo-prosessen fulgte den berømmelige «land for fred»-oppskriften. Denne hadde allerede båret frukter med fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Den gang var det USAs president Jimmy Carter som initierte de hemmelige Camp David-forhandlingene mellom Israels statsminister Menachem Begin og Egypts president Anwar Sadat. Egypt fikk hele Sinaihalvøyen tilbake, i bytte mot varig fred og demilitarisering av halvøyen. Det var «land mot fred» i praksis. Sadat skulle senere bli ekspedert av en islamistisk ekstremist for sitt «svik».
I henhold til Oslo II-avtalen av 1995 – som var en mer detaljert versjon av Oslo I fra to år tidligere – skulle terrorgruppen PLO legge ned våpnene og opprette den palestinske selvstyremyndigheten i Gaza og Jeriko. Arafats regjering skulle deretter ta over flere byer i takt med israelske tilbaketrekninger. De okkuperte områdene skulle i en overgangsfase omgjøres til et «kartografisk sjakkbrett» av tre soner: Sone A skulle falle under eksklusiv palestinsk kontroll, og omfattet Gaza og 1,1 prosent av Vestbredden; sone B skulle være under israelsk militær okkupasjon i samarbeid med de palestinske selvstyremyndighetene; mens Sone C, som omfattet 60 prosent av Vestbredden, skulle forbli under israelsk okkupasjon.
Den forsiktige optimismen gled over i mistroiskhet. Rabin ble i november 1995 skutt og drept av en ultrasionistisk ekstremist. Under Benjamin Netanyahus nasjonalistiske administrasjon i perioden 1996-1999 fortsatte utbyggingen av de israelske bosetningene med uforminsket styrke, som var et klart brudd på intensjonen i Oslo-avtalen og ordlyden i Resolusjon 242. Israel tolket nå tilsynelatende «land for fred» som «land og fred».Wye-avtalen av 1998 drenerte prosessen ytterligere med formelen «land for sikkerhet», som fremsatte en lang liste av krav om sikkerhetstiltak fra palestinernes side. Plutselig ble palestinerne lovet kun 40 prosent av deres territorium, fremfor Oslo-avtalens opprinnelige 90 prosent.
Den venstrevridde regjeringen til Ehud Barak viste seg mer medgjørlig under Camp David-forhandlingene i 2000. Det var tale om at Arafat skulle få 92 prosent av Vestbredden, hele Gaza og mesteparten av Øst-Jerusalem. Selv om den konvensjonelle visdom i Vesten er at Arafat avslo et generøst tilbud av denne typen, ble i virkeligheten ingen konkret avtale lagt på bordet. Forhandlingene ble gjenopptatt i Taba på nyåret, men havarerte med valget av den gamle hauken Ariel Sharon som Israels statsminister.
Hjemme på Vestbredden hisset en aldrende og desillusjonert Arafat opp til den andre intifadaen. Israel svarte på blodsutgytelsen med den militære «Operasjon Forsvarsskjold» på Vestbredden. Rundt 5000 palestinere og 1000 israelere ble drept. Alt syntes å være tilbake ved det normale.
Det kan late til at Likud, det høyreorienterte partiet Netanyahu tilhører, arbeider i retning av et Stor-Israel. For dem er det i Israels nasjonale interesse å sabotere alle forsøk på en tostatsløsning, som de mener ville resultere i en helt uakseptabel sikkerhetssituasjon.
For å forstå et slikt synspunkt, må en ta innover seg følgende realitet: Mens Norge sendte styrker til Afghanistan for å bekjempe en fiende 5000 kilometer unna, lever Israels fiender 5 kilometer unna. Norge var aldri direkte truet av Taliban-regimet – eller de andre regimene vi intervenerte mot for den saks skyld – mens israelernes blodsfiender konstant forsøker å drepe så mange jøder som overhodet mulig, og presse Israel ut i havet.
Dersom Israel lot seg omringe av en selvstendig palestinsk stat under kontrollen av Hamas, skilt kanskje med et lite grensegjerde mot Vest-Jerusalem, ville dette invitere til et jødisk blodbad av bibelske proporsjoner. Dette er forresten ikke bare et problem i Jerusalem: De folkerike israelske landområdene mellom Gazastripen og Vestbredden kan tilbakelegges av en stridsvogn på en halvtime.
Det foregår for tiden et drastisk demografisk skift på innsiden av Israel, som vil dreie deres politiske landskap kraftig mot høyre. Mens fruktbarheten til de sekulære, venstreorienterte israelerne ligger på et standard europeisk nivå, får de ultraortodokse jødene i snitt over syv barn hver. En tostatsløsning kommer med årene dermed til å falle lenger og lenger utenfor rekkevidde.
Hamas kommer til makten
Israel invaderte kortvarig Sør-Libanon i 2006, som svar på en serie av Hizbollah-angrep i nord. Den krigen rakk knapt å bli over før nye problemer begynte å hope seg opp for israelerne, nå i Gaza. I 2007 vant nemlig den islamistiske terrororganisasjonen Hamas det demokratiske valget mot den sekulære PLO-organisasjonen Fatah på Gazastripen (mens PLO beholdt makten på Vestbredden). Det betød slutten på både demokratiet og Fatah på Gaza.
I det grunnleggende charteret til Hamas heter det at Allah vil destruere Israel. De har utført utallige terrorangrep mot uskyldige israelere, og deres titusenvis av rakettangrep har fått Israel til å utvikle det mobile luftvernsystemet «Iron Dome». På deres egenproduserte barne-TV har en jihadistisk versjon av Mikke Mus indoktrinert unger til å bli selvmordsbombere og drepe jøder.
Hamas har også lite til overs for de kristne, særlig av den misjonerende typen. Siden jødene og de kristne i det minste er «bokens folk», har islamistene enda lavere følelser om ikke-religiøse og polyteister, et fiendskap som i alle fall delvis forklarer det historisk sterke båndet mellom Israel og India. (Siden Hamas finansieres av de sjiamuslimske ayatollahene i Iran, er også de sekulære opposisjonskreftene i Iran svært pro-israelske.)
LHBT-aktivister i Vesten demonstrerer ofte i sympati med palestinerne. Deres varme følelser er så absolutt ikke gjensidig. På Wikitravels-siden om Gaza advares det om at homoseksuelle umiddelbart risikerer å bli myrdet, og at politiet mest sannsynlig vil bistå i dette. Hamas har ved flere anledninger kastet homoseksuelle fra høye bygninger.
Gazastripen omtales som verdens største fengsel. Stedet er definitivt tett befolket: 5500 innbyggere per kvadratkilometer, som er på høyde med Hong Kong. Området er satt under en militær blokade av Israel, og en vesentlig andel av de over 2 millioner innbyggerne er uten hverken jobb eller fremtid. Det virker i det hele tatt som det perfekte drivhus for ekstremisme.
Fra tid til annen bombes Gaza by av Israel som svar på angrepene fra Hamas. Det var hva som hendte mellom desember 2008 og januar 2009, da Israel utførte en større militær operasjon for å sette en stopper for de endeløse rakettangrepene. Israel ble kritisert for sin uforholdsmessige respons, som drepte til sammen 9000 palestinere, mens Hamas ble anklaget for å bruke sivile som levende skjold. De skjøt raketter fra boligfelt og lagret våpen i barnehager. Konflikten satte også sine spor i Norge, hvor propalestinske motdemonstranter gikk berserk i Oslos gater.
Forestillingen om Gaza som et åpent fengsel, er ved nærmere undersøkelse noe av en overdrivelse. Israel trakk seg unilateralt fra hele Gazastripen i 2005, som siden har vært utenfor deres jurisdiksjon. Myndighetene på Gaza har nytt politisk autonomi og mottatt en stri strøm av bistandspenger fra utlandet, som meget godt kan ha tjent som deres livslinje. (Bruce Bueno de Mesquita beskrev i kultklassikeren Dictators handbook (2011) hvordan autoritære regimer klorer seg fast til makten ved å betale for lojaliteten til en sirkel av «indre kraftmeglere», ofte med bistandsmidler som valuta.)
Det største holdepunktet til menneskerettighetsgrupper mot Israels militære blokade av Gaza, har vært kvotene på importen av sement. Hva slags militær trussel utgjør vel sement? Nå vet vi at Hamas har brukt sementen ikke til å forbedre livene til egne borgere, men til å lage et komplekst og 500 kilometer langt tunnelsystem 30 meter under jorden som de kan smugle våpen gjennom og utføre terrorangrep mot Israel fra. På flere steder er disse tunnelene romslige nok til at lastebiler kan kjøre gjennom dem. Selv vannrør har de gravd opp for å produsere flere raketter.
Når IDF har gitt palestinske sivile evakueringsordre før rakettangrep, har Hamas beordret dem til å bli værende. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn overlagt massedrap av egne borgere for å skåre propagandapoeng i den internasjonale pressen. Hamas har dessuten blitt anklaget både av Washington Post og IDF for å ha brukt Al-Shifa-sykehuset som et operasjonelt hovedkvarter.
Samtidig som befolkningen på Gaza lider, svetter Hamas-ledelsen gull ut av alle porer på overdådige luksushoteller i Qatar.
Gaza deler for øvrig ikke bare grense med Israel, men også med Egypt. Om Gaza virkelig er et fengsel, har de med andre ord også arabiske fangevoktere. Ingenting har hindret araberstatene i å komme sine brødre og søstre på Gaza til unnsetning. De kunne ha forvandlet hele stripen til Dubai om de ønsket, men fremfor å investere i Gaza by, Rafah eller Jabalia, foretrekker de å plassere pengene sine i lukrative bydeler i London. De gjødsler bort penger på fotballklubber i Premier League, kunstige øyer, og ekstravagante byggeprosjekter.
Hva angår den palestinske flyktningsituasjonen, er det noe absurd over denne: Millioner av etterkommere til de 700 000 arabiske flyktningene fra 1948-krigen er fremdeles spredt omkring i flyktningleirer, 75 år etter faktumet. Med FNs hjelp har disse flyktningleirene blitt vedlikeholdt i generasjoner. Mennesker har blitt født og dødd av alderdom i dem. Dette er omtrent like bisart som at etterkommerne av de 3,1 millioner tyskerne fordrevet fra Polen etter annen verdenskrig fremdeles skulle være stuet sammen i flyktningleirer, og fyrte av raketter mot Warszawa, Wroclav og Gdansk, og fra tid til annen storme markedsplassen på Krakow med kalasjnikover. I motsetning til araberstatene har imidlertid Tyskland – og Israel etter den jødiske masseflukten fra den arabiske verden – tatt hånd om sine egne, fremfor å bruke dem som levende brikker i et kynisk geopolitisk spill.
En mer utfyllende forklaring, er at det er særdeles mange islamistiske ekstremister blant de palestinske flyktningene. Da Jordan tok dem imot, ledet dette derav til den jordanske borgerkrigen av 1970. Da Libanon huset dem, var takken den sekteriske libanesiske borgerkrigen mot de maronittiske kristne mellom 1975 og 1990, og oppløsningen av «Midtøstens Paris» i et dysfunksjonelt kaos. Da Egypt hjalp dem, ble de rammet av 150 selvmordsbombinger i året, og fikk den uhyggelige fremveksten av Det muslimske brorskap, som nesten kastet landet ut i borgerkrig. Attpåtil Kuwait har de mistet godviljen til, etter å ha støttet den irakiske brutaliseringen av det vesle landet under Gulfkrigen i 1990.
Resultatet er at araberne sympatiserer lidenskapelig med palestinernes kamp, men selv ikke vil ha stort med dem å gjøre. De stenger sine grenser for dem. De løfter dem ikke ut av flyktningleirene og inn i sine samfunn. De tar seg ikke bryet med å nevneverdig forbedre den økonomiske situasjonen på Gazastripen. Hvilket reiser følgende harde spørsmål: Om araberne er ute av stand til å innpasse palestinerne, hvordan skal Israel få det til? Og hvis ikke palestinerne engang makter å leve i fred med sine arabiske brødre og søstre, hvordan skal de da klare å leve i fred med de israelske jødene?
Den harde sannheten er at det ønsker de ikke. Meningsmålinger gjengitt av den amerikanske avisen The Hill antyder at palestinerne overveldende foretrekker Hamas over Fatah. 76 prosent av dem ønsker ikke en enstatsløsning med like rettigheter for arabere og jøder. 70 prosent av palestinere er selv imot en tostatsløsning. En majoritet av dem støtter væpnet kamp og terror. Hvordan oppnå fred så lenge den ene parten aldri vil stanse før de har utradert den andre?
Den religiøse skisma
Man hører til stadighet at konflikten har sine røtter i nasjonalisme, ikke religion. Imidlertid klinger det noe hult å benekte den religiøse dimensjonen av konflikten, så lenge den sentrerer seg om tilgangen til flerfoldige hellige steder, fra Abrahams grav og Al-Ibrahimi-moskéen i Hebron til Klagemuren og Klippedomen i Jerusalem. Skillelinjene er trukket av religion: Konflikten ville blitt løst over natten om alle araberne i Palestina var jøder eller alle jødene i Israel konverterte til islam. Konflikten kan når som helst antennes av krenkede religiøse følelser, som da IDF-soldater stormet Al-Aqsa-moskéen på vårparten 2023.
Det er de ortodokse jødene som er mest ivrige på å opprette bosetninger og drive arabere fra sine hjem på Vestbredden. «Guds utvalgte» finner hjemmel for denne kolonivirksomheten i Toraen (de fem Mosebøkene), som kan oppsummeres med at Gud er en eiendomsmegler som griper direkte inn i historien for å støtte israelittenes imperialisme. I Fjerde Mosebok beordrer Moses israelittene: «Når dere går over Jordan og kommer inn i Kanaan, skal dere drive ut alle som bor i landet … Så skal dere ta landet i eie og bosette dere der; for jeg har gitt dere det til odel og eie … Men dersom dere ikke driver ut innbyggerne i landet, da vil de dere lar være tilbake, bli som torner i øynene og brodder i sidene på dere.» Israelittenes folkemord på alt fra midjanitter til amalekitter er omhyggelig så vel som uhyggelig detaljert.
Bosetterne har de kristne evangelistene i USA i ryggen, en politisk maktfaktor av omkring 80 millioner velgere. Disse ser på gjenskapelsen av et Stor-Israel som oppfyllelsen av bibelsk profeti. Slik skal Jesu tilbakekomst og tusenårsriket fremskyndes, før den lenge etterlengtede dommedag. De statsvitenskapelige nestorene John Mearsheimer og Stephen Walt dokumenterte i The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy (2007) hvordan den israelske lobbyen, med AIPAC som den viktigste interesseorganisasjonen, i praksis har hindret USA fra å drive en pragmatisk utenrikspolitikk i spørsmålet.
På den andre siden maner Koranen til kamp mot de «vantro», hvorav jøder forvandles av Allah til griser og aper. Til og med stenene og trærne konspirerer mot dem, ifølge hadithen: «O, slave av Allah!» angir de. «Det er en jøde som gjemmer seg bak meg, så kom og drep ham!» Profeten Muhammad, Allahs fullkomne representant på jorden, som den troende har å modellere seg etter, var først og fremst en krigsherre som spredte troen nådeløst med sverdet. Etter å ha grepet makten i Medina, beordret han den jødiske stammen Banu Qurayza massakrert. «La ikke to religioner eksistere på den arabiske halvøyen», falt hans siste ønske. Dermed ble jødene i regionen etnisk rensket av hans etterfølgere.
Den islamske rettsvitenskapen deler verden i islams hus, dar al-islam, og krigens hus, dar al-harb, som forklarer observasjonen til statsviteren Samuel P. Huntington i klassikeren The Clash of Civilizations (1996) om at «islam har blodige grenser». Mønsteret enhver avisleser av en viss intelligens må ha fanget opp innen nå, er at islamistene ligger i konstant krig med sine «vantro» naboer i alle verdens regioner. De er i permanent krig i Midtøsten, Sør-Asia, Sentral-Asia, Øst-Asia og Afrika. Om du så er en svenske som ikke har gjort annet enn å overøse dem med asyl, bolig, velferd, trosfrihet og endeløs toleranse, vil de uunngåelig søke konfrontasjon med deg. Israel-konflikten er i så måte intet unntak, men helt i overensstemmelse med regelen. Som Hamas-lederen Mahmoud al-Zahar usjenert uttalte på egyptisk fjernsyn i 2022: «Israel er kun det første målet. Hele planeten vil falle under vår lov.» Med islamister finnes ingen varig fred, kun midlertidig våpenhvile.
Den tysk-amerikanske statsviteren Hans Morgenthau påpekte hvordan Sovjetunionen under den kalde krigen fordekte sin imperialisme som antiimperialisme. Nyttige idioter i Vesten løper i dag samme ærend for islamistene, ved å forkle deres imperialistiske bestrebelser etter et verdensomspennende kalifat som antikolonialisme.
07.10.23-pogromen
7. oktober 2023, på 50 årsdagen for Jom Kippur-krigen, ble Israel igjen overrumplet. Ikke av Egypt og Syria denne gangen, men av Hamas. Angrepet avslørte at et av verdens beste etterretningsapparater, Mossad, stod impotent overfor en fiende som ikke etterlater digitale spor.
I løpet av én dag myrdet Hamas over 1400 mennesker, de aller fleste av dem sivile. Det var den blodigste dagen i Israels 75 års lange historie, og det største globale terroranslaget siden 11. september 2001.
Det var en påminnelse om at den mest kritiske distinksjonen mellom Israel og Hamas ligger i intensjonen: Israel kan utslette palestinerne når de vil, men gjør det ikke. Hamas ønsker å utslette jødene, men kan det ikke. Derav det populære omkvedet: «Hvis Hamas legger ned våpnene blir det fred, dersom Israel legger ned våpnene blir de utryddet.»
Blant målene terroristene angrep 7. oktober, var en internasjonal musikkfestival dedikert til et budskap av kjærlighet og fred. Unge konsertgjengere gjemte seg bak de få trærne de kunne finne ute i ørkenen. Mange tryglet for sine liv, men ble summarisk henrettet. Gjennom Gaza paraderte Hamas en naken og mishandlet tysk kvinne mens de spyttet på henne. Rundt henne stod jublende folkemasser. Hun ble senere halshugget. Det fins trolig hundrevis av slike skjebner.
Andre steder gikk Hamas-terroristene fra dør til dør og drepte alle de kom over. Med et tykt smil om munnen filmet de seg selv mens de slaktet jødiske familier, nepalske utvekslingsstudenter, thailendere, europeere, latinamerikanere og Røde Kors-arbeidere på makabert vis. Ikke nødvendigvis fordi de var okkupanter, eller selv jøder, men fordi de var vantro. Dette er og forblir essensen i deres verdensbilde. Der nazistene i det minste skammet seg over hva de gjorde, og prøvde å holde utrydningsleirene skjult for omverdenen, kringkastet Hamas-terroristene stolt sine udåder, vel vitende om at deres innspillinger ville bli feiret verden over av millioner av likesinnede.
Deres belønning vil ikke bli jomfruer i himmelen, men enker på jorden.
Selv før Israel rakk å reagere på terroren, strømmet imidlertid folkemasser ut i gatene også i flere vestlige land. Ikke for å fordømme det morbide terrorangrepet. Ikke for å legge press på Qatar om å utlevere Hamas-ledelsen, slik at denne kunne stilles for den internasjonale domstolen i Haag. Selv ikke for å kreve løslatelse av de hundrevis av gislene, mange av dem barn. I stedet fant de dette et passende øyeblikk å demonstrere mot Israel.
Masken kom av. Det ble ropt slagord som kalte for utslettelsen av Israel, deriblant «gas the jews!» og «from the river to the sea, Palestine will be free!» Noen av demonstrantene bar plakater av hakekors eller som avbildet Hamas-terrorister i fallskjerm. BBC nektet å betegne Hamas som en terrorgruppe, siden de ikke ønsket å «ta side» i konflikten. Syv av deres ansatte har kommet under etterforskning for å være blant de mange som støttet terrorangrepet på sosiale medier.
Vi lever i en tid av moralsk panikk, der absolutt alt sammenlignes med nazisme. Vi hører om rasistiske benker, joikakaker eller radioprogrammer som heter Jungeltelegrafen. Den eneste parallellen som ikke blir dratt, tilsynelatende, er den mellom dem som ønsker å utrydde jødene og dem som ønsker å utrydde jødene.
Det påpekes at det er forskjell mellom antisemittisme og Israel-kritikk. Er ikke mange av Israels argeste kritikere jødiske, tross alt?
All den tid utsagnet har logisk stringens, er det forunderlig at mange av yrkesdemonstrantene mot Israel nær sagt aldri protesterer mot noen av de 50 muslimske majoritetsstatene. Man ser dem ikke samle seg utenfor ambassaden til Egypt eller Pakistan eller Algerie eller Somalia eller Saudi-Arabia, hvilket neppe kan tilskrives mangelen på kritikkverdige forhold. De griper ikke til armenske flagg etter Aserbajdsjans fordrivelse av 100 000 armenere i enklaven Nagorno-Karabakh. Folkemordene i Sudan, Etiopia og Jemen synes ikke å oppta dem nevneverdig. Den største statsløse folkegruppen i Midtøsten er forresten ikke palestinerne, men kurderne, som har utholdt betydelig mer omfattende massakrer og overgrep fra sine naboer. Men deres skjebne vekker ingen sammenlignbart engasjement.
I stedet farer Israels motstandere opp med hvitsprengte knokler ved den minste forseelse av verdens eneste jødiske land, år ut og år inn. Av 28 FN-resolusjoner som fordømte et konkret land i 2022, var 15 av dem rettet mot Israel. Mellom Kina, Saudi-Arabia, Pakistan, Algerie, Tyrkia, Irak, Venezuela, Cuba og Hamas var det som vanlig ingen. Dette er helt symptomatisk.
Er det tenkelig at den påfallende selektive kritikken av Israel – som tidvis kan fremstå som noe av en besettelse – kan ha noe å gjøre med menneskene som bor der?
Selv om man mener grunnleggelsen av staten Israel var et alvorlig historisk feilgrep, og et kolonialistisk prosjekt rammende millioner av sakesløse arabere basert på over to tusen år gammel historie, er landet nå en politisk realitet. Mer enn syv millioner jøder lever sine liv innenfor dets grenser. De er omringet av fiender som feirer når deres barn brennes levende. Om man i denne pressede situasjonen lengter etter at staten Israel går til grunne, eller at jødene påtvinges en minoritetsstatus i en enstatsløsning, er det ikke urimelig å stille spørsmålstegn ved hva den tenkelige motivasjonen for dette kan være.
Israels statsterrorisme mot Gaza
«Israel må være det eneste landet i verden som ikke får lov til å forsvare seg», klages det fra pro-israelsk hold. «Selv etter å ha blitt beskutt med tusenvis av raketter, fått over 1400 mennesker massakrert på sin jord, og fått hundrevis av sine borgere tatt som gisler, nektes de denne retten.»
Den neokonservative britiske kommentatoren Douglas Murray har kritisert forestillingen om at Israel må respondere proporsjonalt: «[En proporsjonal respons] ville bety at som gjengjeldelse for det Hamas gjorde i Israel, skulle Israel forsøke å finne en musikkfestival i Gaza og voldta nøyaktig det antallet kvinner som Hamas voldtok, drepe nøyaktig det samme antallet unge mennesker som Hamas drepte. De bør finne en by av nøyaktig samme størrelse som Sderot, og sørge for at de går dør til dør og dreper nøyaktig det riktige antallet babyer som Hamas drepte i Sderot, og skyte nøyaktig like mange alderspensjonister.»
Om man forstår proporsjonalitet som likevekt i dødsfall, er dette naturligvis et absurd prinsipp. Napoleon beordret ikke sine soldater til å opphøre ilden inntil de hadde lidd like store tap som fienden. Det er fordi krigens regler åpenlyst ikke befatter seg med proporsjonalitet, men med å vinne.
Proporsjonalitet slik det forstås i internasjonal lov, refererer derimot til et ganske annet prinsipp: At den utilsiktede skade på sivile ikke skal være overdreven i forhold til den militære fordelen som forventes av å angripe et militært mål. Etter denne definisjonen går Israels militære respons langt hinsides krigsforbrytelser. Den har tatt steget over til statsterrorisme.
Israel har som bevisst militær strategi internt fordrevet 1,4 millioner innbyggere på Gaza, hvorav 40 prosent av dem er barn. De har holdt tilbake strøm, mat og vann, alt i klar strid med Genèvekonvensjonen. Selv om det ikke er noen som helst moralsk ekvivalens mellom IDF som gir evakueringsordre til sivile på den ene siden, og Hamas som målrettet steker jødiske spedbarn i komfyren og bruker sine egne barn som skjold på den andre, har IDF bombet militære mål som helt åpenlyst vil resultere i betydelig kollateral skade.
I motsetning til FN og den internasjonale pressen skal man ta informasjonen fra de palestinske helsemyndighetene med en stor bøsse salt. Man ville ikke ha lent seg på dødstall fra IS under den syriske borgerkrigen, så hvorfor lene seg på tall fra Hamas-terroristene, som endog skal ha det til at utelukkende sivile dør? Det er dog ikke til å komme utenom at blant de tusenvis av mennesker som har blitt drept av Israel, er etter alt å dømme uhyggelig mange av dem sivile.
Den som rettferdiggjør statsterrorismen til Israel med terrorismen til Hamas, bør meditere over Nietzsches veloverveide ord: «Den som kjemper mot monstre, må passe seg for ikke selv å bli et monster.» Man skal ikke bli så blindet av forakt etter hva som skjedde 7. oktober, at man ikke lenger evner å se menneskeheten til palestinerne.
«Når freden kommer, vil vi kanskje klare å tilgi araberne for å drepe våre sønner, men det vil bli vanskeligere for oss å tilgi dem for å tvinge oss til å drepe deres sønner», talte den forhenværende israelske statsministeren Golda Meir, som kunne legge til: «Fred vil komme når araberne vil elske sine barn mer enn de hater oss.»
Det er likevel grunn til å betvile premisset at hvis Hamas bruker sivile som skjold, så gir dette deg retten til å bombe skjoldene.
Selv om en Hamas-militant har søkt dekning blant sivile, er det en alvorlig krigsforbrytelse å bombe både han og flere titalls uskyldige mennesker. Som reiser et slags alternativ til det etiske sporvognsproblemet: Hvor mange uskyldige mennesker kan man bombe for å nøytralisere en Hamas-terrorist? For å gjøre det moralske dilemmaet enda mer interessant, kan vi se for oss at en av tunnelene til Hamas strakte seg under et israelsk boligområde. Hvor mange uskyldige israelske liv bør med overlegg bombes for å drepe terroristene? Fem? Femti? Fem hundre? For om svaret ditt er null, så bør det samme også gjelde for palestinerne.
Det finnes gode argumenter for at Israel ikke bare handler i strid med internasjonal lov, men også med sine egne nasjonale interesser.
For det første vil pogromen 7. oktober, og de selvutleverende reaksjonene fra antisemittene på denne, nå druknes ut i nyhetene om de umenneskelige lidelsene på Gaza. Israel har således gitt fra seg definisjonsmakten, og styrket narrativet om de undertrykte palestinerne.
Denne konflikten vinnes til syvende og sist ikke på slagmarken, men i den internasjonale pressen og hos den offentlige opinion i vestlige land, som Israel er helt avhengig av støtten til for å overleve. Nå vil mye av denne sympatien erodere.
For det andre kan operasjonen sabotere den pågående normaliseringsprosessen med de arabiske landene. Sannsynligvis var dette et av hovedmotivene for terrorangrepet til Hamas, som stod i reell fare for å bli internasjonalt isolert i sin kamp mot Israels eksistens. Strategien ser foreløpig ut til å virke: 14. oktober suspenderte Saudi-Arabia normaliseringssamtalene med Israel.
For det tredje kan andre aktører føle seg tvunget til å blande seg inn, skulle Israel opptre med for hard hånd i Gaza. Det er bestandig en ikke-triviell risiko for at Hizbollah eller selv Iran kan bli involvert på en seriøs måte. Det har allerede blitt avfyrt raketter mot Israel fra den sjiamuslimske Houthi-militsen i Jemen. Det aller siste Israel bør ønske seg nå er en ny tofrontskrig.
For det fjerde har det fra den amerikanske revolusjonskrigen til 11. september 2001 vært en velkjent strategi å fremprovosere en overdreven respons fra fienden, som får denne til å forstrekke seg. Israel har mye å lære av de feilskjærene amerikanerne begikk med krigen mot terror. På sikt svekket dette USAs stilling og anseelse i verden, og bidro til å ende deres «unipolare øyeblikk» på 1990-tallet.
For det femte vil Israel finne det særdeles vanskelig å utrydde Hamas. For hver Hamas-kriger de dreper med den tankeløse bombingen, vil de nemlig bare skape titalls flere.
Den militære strategiske eksperten Audrey Kurth Cronin gransket i How To Terrorism Ends (2009) livsløpet til460 terrorgrupper. Hva hun kom fram til, var at terrorgrupper i de aller fleste tilfeller ikke bekjempes militært, men at de typisk legger ned våpnene ved inngåelsen av politiske kompromiss. Mange vil sikkert mene at dette er naivt i tilfellet Hamas, men en skal huske at også PLO, som en gang bombet skolebusser i Israel, suksessfullt ble integrert i Oslo-prosessen.
Så hva skulle egentlig Israel ha foretatt seg etter 7. oktober?
Som sett er den massive militære gjengjeldelsen et alternativ med betydelige nedsider. Det er heller ikke et alternativ for Israel å gjøre ingenting, som ville innebære å vente på at Hamas massakrerer befolkningen deres enda en gang.
Et mer logisk alternativ ville kanskje være en avmålt militær respons, der man siktet seg inn på lederskapet og de operative avdelingene til Hamas i en langvarig presisjonskrig. Netanyahu kunne ha talt at livene til palestinske sivile betyr mer for Israel enn hva de gjør for Hamas, og at han ønsket å knekke det spinnende hjulet av vold. Han kunne aktivt ha høstet støtte og sympati i det internasjonale samfunnet. Han kunne ha pekt på 7. oktober-pogromen for å legge et tyngende diplomatisk press på Hamas og deres støttespillere, som mer eller mindre har avslørt seg selv som moderne nazister. Normaliseringsprosessen med araberstatene kunne ha blitt fremskyndet, slik at Hamas ble mer isolert på den internasjonale scenen. Antisemittene i Vesten ville stått med masken revet av, og fortjenestefullt tapt makt og innflytelse.
Nå som Israel heller har gått for en bakkeinvasjon av Gaza, står de overfor et meget tøft veiskille. Om de utrydder Hamas og trekker seg ut igjen, vil terrorgruppen bare rekonfigurere. Om de installerer en marionettregjering, må denne væpnes til tennene, for hvis ikke vil Hamas raskt styrte den. Men om de væpner Gaza, er det en betydelig risiko for at disse våpnene før eller siden vendes mot Israel. Det etterlater to sannsynlige valg, ingen av dem særlig tiltalende fra et humanitært ståsted: Å innsette en lojal regjering i Gaza støttet av en langvarig israelsk okkupasjon, eller en avfolkning av Gaza ved å presse flest mulig palestinerne sydover mot Sinai.
Enn så lenge er det bare å godta følgende brutale realiteter: Enstatsløsningen er død, tostatsløsningen er død, en fredelig modus vivendi mellom Israel og de statsløse palestinerne er død. Ønsker man å se Det hellige lands fremtid, må man nå se til dets blodige fortid.
