Richard Dawkins i storform om evolusjonen av flyvning

Publisert 23. august 2022 av

Etter utgivelsen av den religionskritiske bestselgeren The God Delusion (2006) sprang professor Richard Dawkins opp som en populærkulturell figur.

I likhet med de tre øvrige selverklærte «rytterne av den ateistiske apokalypsen», den avdøde forfatteren Christopher Hitchens, nevropsykologen Sam Harris og filosofen Daniel Dennett, turnerte Dawkins land og strand i anglosfæren for å kaste seg inn i intellektuell tvekamp med dedikerte religionsapologeter.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Det er derimot i Dawkins aller tre første publikasjoner, alle omhandlende hans eget fag evolusjonær biologi, at den intellektuelt kuriøse vil finne det aller møreste kjøttet å fortære.

I debuten The Selfish Gene (1976) presenterer han (foruten termen «mem») et gensentrert syn på evolusjon. Organismer fødes og dør, det er til syvende og sist genene som føres videre og som naturen selekterer mellom. Ergo er det genet Dawkins fremholder som det hensiktsmessige analysenivået for naturlig utvalg, ikke gruppen eller individet.

Med oppfølgeren The Extended Phenotype (1982) behandler Dawkins organismers manipulasjon av miljøet til sin fordel – ta en fugls reir eller en bevers demning – som en slags forlenget fenotype.

Først med The Blind Watchmaker (1986) ypper ateisten Dawkins seg frempå med sitt lenge etterlengtede frontalangrep på religion – og da i en langt mindre triviell form enn «det finnes like lite bevis for Gud som for hageféer»-nivået han ofte legger seg på i The God Delusion. Mer konkret er det designargumentet han går etter, som kortvarig hadde overbevist ham om Guds eksistens som barn. Dette var selvfølgelig før han verdsatte hva slags mektige forklaring på naturens prakt som var tilbudt av evolusjonsteorien.

The Blind Watchmaker åpner med en gjengivelse av William Paleys kjente designargument for Gud i Natural Theology (1802). Paley ber oss om å forestille oss et urverk med ukjent opprinnelse liggende på bakken. Han foreslår at urverkets detaljrike kompleksitet og funksjonelle målrettethet måtte ha tvunget oss til å slutte at det fantes en urmaker. Paley trekker så paralleller fra dette urverket til planter og dyr, som han på samme vis mener peker mot en designer, herunder Gud.

Dawkins kontrer med å beskrive hvordan naturlig seleksjon, «den blinde urmakeren», over hundrevis av millioner av år sakte har bygget opp alt levende vi ser omkring oss, fra det simple til det komplekse. Ettersom vi har opparbeidet oss en tilfredsstillende naturalistisk forklaring på høyst kompliserte biologiske fenomener som planter og dyr, som virker så åpenlyst mye mer designede enn «enklere» fysiske fenomener som steiner og himmellegemer, slår Dawkins triumferende fast at Charles Darwin har gjort det mulig å bli en «intellektuelt fullendt ateist».

På sett og vis rir Dawkins inn i et slag som ble vunnet for ganske lenge siden, som en slags admiral Nelson (1758-1805) seilende ut med skinnende kanoner for å senke den spanske armadaen, som har ligget på bunnen av Den engelske kanal siden 1588. Debatten mellom evolusjon og kreasjonisme fikk i utdannede kretser sin forløsning allerede i kjølvannet av den legendariske evolusjonsdebatten mellom presten Samuel Wilberforce og Thomas Huxley («Darwins bulldog») i Oxfords universitetsmuseum i 1860. Post-Darwin har designargumentene til seriøse teistiske filosofer heller konsentrert seg om eksistensen av naturlovene, de fysiske konstantenes fininnstilling, universets beskrivbarhet i et presist matematisk språk også videre.

Om disse type argumentene begrenser Dawkins seg til å si at fysikken enda ikke har hatt sin Darwin. Som i et ekko av sin naturalistiske våpendrager og felles Oxford-beboer, kjemikeren og vitenskapsformidleren Peter Atkins, bedyrer han at forklaringen «God did it!» uansett er en ikke-forklaring, som kun virker som en bremsekloss på videre vitenskapelig utforskning.

Øyet og musefellen

The Blind Watchmaker tar imidlertid også hånd om mer moderne argumenter mot evolusjonens nedenfra-og-opp-forklaring av livets kompleksitet, selv om Dawkins avstår fra å referere direkte til argumentenes marginaliserte arkitekter (hans forakt for intelligent design-miljøet er velkjent).

Mest sofistikert av disse er sannsynligvis professor Michael Behes konsept av «ikke-reduserbar kompleksitet». Behe kunne ha forklart idéen med en hvilken som helst menneskelig artefakt, men valgte for simplisitetens skyld å vise til en musefelle. Fjern bare én del av musefellen, og hele konstruksjonen bryter sporenstreks sammen. Dette antyder at musefellen ikke kunne være skapt fra bunnen av gjennom små, inkrementelle endringer, men ovenfra-og-ned av en designer. Intelligent design-proponentene foreslår at det må forholde seg likedan med noe så avansert som det menneskelige øyet.

Dawkins demonstrerer at så ikke er tilfellet, siden absolutt hele spekteret av øyets uvikling er representert i naturen, fra ormer med kun én enkelt lyssensitiv celle helt opp til ørnen, som fra luften kan spotte kadavere og byttedyr milevis unna. Dawkins skriver:  

«Et syn som er fem prosent av ditt eller mitt, er absolutt verdt å ha sammenlignet med ikke noe syn overhodet. Én prosent synsdyktighet er bedre enn fullstendig blindhet … Alle vet fra personlig erfaring at det på mørke netter er en kontinuitet fra total blindhet opp til et fullkomment syn, og at alle steg langs denne serien gir betydelige fordeler fra de foregående.»

Dawkins tar for seg noen øvrige caser ofte bragt opp av evolusjonsskeptikere. Et indre organ som lungen er eksempelvis inndelt i 300 millioner små kamre, som helt klart peker mot en stegvis oppbygning. Øret begynte for sin del med at en del av huden fanget opp vibrasjoner fra nære objekter i bevegelse, som en naturlig videreutvikling av berøringssansen.

Flights of Fancy – Dawkins tilbake i storform

Illustrasjon fra boken: Flyveekorn (Jana Lenzova)

Dawkins siste utgivelse, Flights of Fancy (2022), føles på mange måter som en verdig oppfølger til hans første bøker om evolusjon. Det er særlig velkomment etter en serie av mindre inspirerende bøker, inkluderende en noe langdryg selvbiografi i to volum, noen forglemmelige essaysamlinger og et par helt banale bøker rettet mot barn og tenåringer. Heller ikke den anti-religiøse dokumentarfilmen The Unbelievers (2013), hvor Dawkins slo seg sammen med den amerikanske astrofysikeren og notoriske pratmakeren Lawrence Krauss, var spesielt tankevekkende, blottet for seriøs substans som den var.

I Flights of Fancy er det evolusjonen av flyvning Dawkins vier sin hele og fulle oppmerksomhet. Det er en vakker liten bok, med de mange fargerike anekdotene nydelig illustrert av slovakeren Jana Lenzová. Det var en sann fornøyelse å lese den en het sommerkveld under en åpen himmel, med fugler fredelig seilende over meg, akkompagnert av Vaughan Williams, som i hvert fall aldri feiler i å bringe undertegnede nærmere naturen. Boken tjener ikke minst som en gledelig påminnelse om hvor mye begeistring, undring og kjærlighet for verden Dawkins på sitt beste er i stand til å fylle en med.

Gamle problemstillinger er kledd i ny drakt. «Hva er nytten til en halv vinge?» spør Dawkins i et av kapitteltitlene, før han går systematisk til verks med å besvare seg selv.

Utenfor balkongen min har jeg daglig utsikt til et større kull av ekorn. Siden de spiser fugleegg, later de til å ligge i permanent konflikt med fuglene i området. For å flykte fra disse naturlige fiendene, har ekorn evolvert en imponerende evne til å hoppe fra gren til gren og dempe fall fra større høyder. Dette er blant annet realisert av et tynt lag med løs hud hengende under armene og benene, fungerende som en slags fallskjerm. Jo større membranet av hengende hud under lemmene er, desto lenger blir rekkevidden deres, der hver centimeter kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Mest uttalt er dette utvidede membranet åpenlyst hos flyveekornet, som i likhet med flyvelemurer elegant svever gjennom luften med samme mekaniske innretning benyttet i menneskelige vingedrakter.  

Illustrasjon fra boken: Flyvefrosken (Jana Lenzova)

Hos flyvefrosken går den samme løsningen igjen, bare at hos denne er den løse huden lokalisert omkring fingrene. Det samme er tilfellet hos flaggermusen, som langs denne evolusjonære ruten har utviklet en full vinge. Selv flyveslangen glir fra gren og gren ved å presse seg selv sammen, nærmest som et trekkspill, til den blir halvparten så flat som hva den vanligvis er. Flyvefisken har på sin side forstørrede finner, som gradvis har økt lengden den kan sveve unna predatorer på havoverflaten.

Våre forfedre som levde oppe i trærne har sannsynligvis hatt flyvehud i en viss utstrekning, en grunn til at vi utvikler et nett av løs hud mellom fingrene tidlig i svangerskapet (i tillegg til gjeller og svømmehud, pekende mot vår evolusjonære fortid i havet). Grunnet fenomenet programmert celledød, apoptose, fjernes denne huden over tid i livmoren. (Dawkins har da tidligere også sammenlignet utviklingen vår i fosterstadiet med en skulptur som sakte hugges ut av en steinblokk.)

Dawkins ramser opp tre ulike måter en arm kan forvandles til en vinge. Den første av disse er spredningen av et membran rundt alle fingrene, slik som hos flaggermusen. Den andre er å få forstørret en finger, som var tilfellet med Ptserosauren. Den tredje er en forlengelse av fuglens fjær, som har sin egen stivhet, og som fra tidlig av spilte en rolle i temperaturregulering og balanse ved løping.  

Illustrasjon fra boken: Vingens utvikling hos (01) flaggermusen, (02) Ptserosauren og (03) ravnen (Jana Lenzova)

Evolusjonær økonomi

Fordelene av å fly er mange, fra å søke trygghet fra predatorer til å oppdage mat over store avstander. Desto mer overraskende er det muligens når arter mister egenskapen til å fly.

Et dramatisk eksempel gitt av Dawkins er dronningmauren, som faktisk biter av sine egne vinger. Vinger kommer kanskje godt med når dronningen skal finne et nytt hjem for kolonien, men så avgjort ikke under bakken, der de for det meste bare står i veien. Ikke minst reduserer vinger kapasiteten til å legge egg, årsaken til at de også har falt bort hos termittdronningen, en eggproduserende fabrikk på seks ben.

Dawkins er bestandig påpasselig med å understreke evolusjonens økonomiske logikk. Overflødige organer koster unødig mye energi, som totalt sett leder til en redusert overlevelsesevne. Vinger er spesielt kostbare å vedlikeholde, tatt i betraktning at de dekker et relativt stort kroppsareal. Dette er en grunn til at særlig øyhoppende fugler har en tendens til å miste flyvedyktigheten sin. Vinger er typisk en større ulempe enn fordel i mindre øysamfunn, der det er skralt både med mat og rovdyr. (Særlig sjarmerende finner Dawkins papegøyefuglen kakapoen, som har «glemt at den ikke lenger kan fly», og dermed strutter stolt med vingene sine før den krasjer ned i bakken.)

Illustrasjon fra boken: Dronningmaur som biter av sine egne vinger (Jana Lenzova)

Et våpenkappløp for historiebøkene

Dawkins forklarte i The Blind Watchmaker sentraliteten av artenes våpenkappløp for evolusjonens tilsynelatende teleologiske utvikling: 

«Eksistensen av et suksessfullt offensivt våpen, slik som Exocet-typen av overflatemissiler, har en tendens til å invitere til oppfinnelsen av et effektivt mottiltak, for eksempel en radioblokkeringsenhet for å forvirre missilens kontrollsystemer … Tendensen til progressiv forbedring hos gaseller ville stoppe opp hvis det ikke var for den parallelle tendensen til forbedring som ble vist hos rovdyrene deres. Den ene siden blir litt bedre fordi den andre siden har blitt det. Og vice versa. Prosessen går inn i en ond spiral, på en tidsskala på hundretusenvis av år …

Byttedyr kan ende opp med å bruke relativt mer av budsjettet deres på defensive våpen enn hva predatorene avsetter til offensive våpen. En årsak til dette er oppsummert i den Aesopiske moralen: Haren løper raskere enn reven, fordi haren løper for livet, mens reven bare løper for middag.»

I Flights of Fancy trekker Dawkins frem det aldeles forbløffende våpenkappløpet mellom møll og flaggermus:

«Et vakkert eksempel er våpenkappløpet mellom nattflyvende møll og flaggermusene som jakter på dem. Flaggermus analyserer ekko fra sine egne ultrasoniske (for høye til at vi kan høre dem) lydpulser. Idet en flaggermus kommer innenfor rekkevidden til en møll, øker den langsomme tikken… tikk … tikk … tikk-grunnfrekvensen for lydpulsene til en raskt ildende rat-a-tat-tat, deretter til en brrrrrrrrrrr i den siste angrepsfasen.»

Med flaggermus vilt flagrende over hodene våre, fikk jeg selv en oppvisning i dette av en naturkyndig venn for noen år tilbake. Hiver man småsten i luften, vil flaggermusenes ekkolokasjonssystem umiddelbart plukke opp bevegelsen. Innen en brøkdel av et sekund vil de aggressivt ha stupt ned mot den svevende stenen, som de forvekler med et byttedyr, et smått fascinerende syn.

Dawkins fortsetter:

«Samtidig drev møllene på den andre siden av våpenkappløpet sin egen smarte utvikling. De utviklet ører innstilt til akkurat den rette ultrahøye tonehøyden for å høre flaggermusskrik. De utviklet ubevisste, automatiske unnvikende taktikker som spiller inn hver gang de hører en flaggermus: Sveipe, dykke, unnvike. Og flaggermusene svarte med å utvikle raskere reflekser og smidigere flyferdigheter. Det vi ser i klimakset av våpenkappløpet minner om de legendariske luftkampene mellom Spitfires og Messerschmitts fra andre verdenskrig.»

Hva Dawkins unnlater å nevne, er at tigermøllen (Bertholdia trigona) ufattelig nok har evolvert egenskapen til å produsere sine egne høyfrekvente ultralyder. Dersom timet riktig, kan disse kortvarig sette flaggermusenes radar ut av spill, et slags naturens motstykke til høymoderne stealth-militærteknologi. Om flaggermusene kommer til å utvikle et mottrekk til denne høyst uventede nyvinningen, gjenstår å se.

Fugler med kart og kompass

Hvert år tilbakelegger jordens trekkfugler enorme strekninger. De trives best langs faste ruter, og følger som regel større elver og annet terreng som er enkelt å orientere seg etter. Forbausende nok flyr de i likhet med menneskelige militærskvadroner dessuten i strategiske V-formasjoner. Slik drar de fordeler av slippstrøm, kolliderer ikke like lett med hverandre, og kan mer effektivt speide etter mat. Siden fuglen i front ikke får utbytte av slippstrøm, rulleres denne posisjonen.

Det er også gjort noen særdeles oppsiktsvekkende funn om fuglers navigasjonssystem. Da ornitologene S. T. og J. T. Emlen på midten av 1960-tallet fikk låne et planetarium, omgjorde de det til et laboratorium for fugler, kalt en Emlen-trakt. Fuglene ble fostret opp under en kunstig natthimmel som dreide rundt Polarstjernen. Uavhengig av hvor forskerne stasjonerte Polaris, behandlet fuglene den bestandig som nord.

En annen gruppe fugler ble satt til å vokse opp under en alternativ stjernehimmel, manipulert til å rotere rundt stjernen Betelgeuse i stedet. Disse fløy som om det var Betelgeuse, og ikke lenger Polarstjernen, som var det sanne nord – et direkte eksperimentelt bevis for at i det minste noen arter av fugler navigerer ved å lese stjernehimmelen som et kart.

Forskere har også tuklet med det elektromagnetiske feltet i Elmen-trakten, som virker å slå fuglene drastisk ut av kurs. Det foreligger dermed gode grunner til å tro at fugler fanger opp jordens magnetfelt, som de på sine reiser utnytter som et slags kompass. Nøyaktig hvordan de får til dette, er foreløpig ikke riktig forstått.

Dawkins kunne med fordel ha nevnt bienes fascinerende navigasjonssystem. Med en kort dans i luften gir bier hverandre de helt eksakte koordinatene til næringskilder fjernt fra kuben. Dansens avstand og hastighet kommuniserer distansen til maten, mens retningen signaliseres ved at danseren justerer kroppen i retning av maten i forhold til solen. GPS er tilsynelatende ikke bare forbeholdt mennesker!

Flights of Fancy har naturligvis langt mer å by på – fra luftkrigen mellom britiske brevduer og tyske hauker som utspilte seg under annen verdenskrig, til fugler som både sover og kopulerer i luften, til blomster og bier som induserer elektromagnetiske felt mellom seg, slik at bien kan veiledes til pollenet. Boken er varmt anbefalt for enhver det minste interessert i natur og vitenskap – eller rett og slett bare er på utkikk etter en bedre leseropplevelse.

Det er i alle fall meget gledelig å kunne melde at Dawkins fremstår like skarp som før, i en alder av 81 år og med et hjerneslag bak seg. Her er det bare å krysse fingrene for en oppfølger om svømming, som hintet om i et intervju nylig.

Illustrasjon fra boken: Med et vingespenn på opp mot 14 meter er flyveøglen Quetzalcoatlus (65-88 millioner år siden) den største bevingede skapningen som noen sinne har levd  på jorden (Jana Lenzova)

I streken og i sorgen møtes to av det forrige århundrets mest ekspressive grafikere på ...
Sannheten kommer visst på løpende bånd i disse dager, og aller helst i form av ...
«Å bekymre seg for at AI skal overta verden, er som å bekymre seg for ...