Dramaets gudeløse mørke

Publisert 3. oktober 2020 av

Ideen om Guds vilje svekker dramaet. Tragediens styrke ligger nettopp i at mennesket balanserer skjebnen i sine egne, skjelvende hender. 

Med en forlenget arm til filmen har teateret levet i beste velgående inntil nylig. Noe tilsvarende har derimot ikke vært særlig tilstedeværende innen skulptur og maleri. Men det finnes en gruppe malere i dag som skildrer fortellinger i sine bilder. I nyere tid har Odd Nerdrum gjenopptatt det dramatiske maleriet, som man i realiteten ikke hadde sett siden Barokken. Derfor er det en positiv tendens å se at hans elever — for eksempel Sebastian Salvo — med dyktighet følger opp med bilder som The Outcast.


Det er viktig å påpeke at det er tragedien og ikke komedien som er blitt omfavnet av blant andre Nerdrum, Camie Davies, Bruno Passos, og Salvo. Det med god grunn.

Tar man for eksempel en kikk på de skuespill skrevet under navnet Shakespeare som fortsetter å høste begeistring inn i vår tid, er disse nesten utelukkende tragedier — selv om forfatteren skrev langt flere lystspill.

Altså er det noe ved den tragiske menneskeskjebnen som går sterkere inn på tilskueren enn synet av et narrefjes. Dette trenger en nærmere forklaring.

Menneskeliggjøring av helgenlegender

I nyere tids historie kan man spore tragediens gjenfødsel tilbake til Renessansen. Dette var en avmaktstid for kirken, og tragedieformen så sin tilbakekomst på mer enn bare teaterscenen.

Tiziano Vecellio er et interessant tilfelle fordi han gikk fra å være en maler av storslåtte scener og lystige motiver — til en skildrer av intime tragedier. Den tyske historikeren Thomas Puttfarken har tatt tak i dette i sin interessante bok Titian and Tragic Painting (2005). Her fremlegger han teorien om at den aldrende Tizian var inspirert av Aristoteles’ filosofi og hovedsakelig Poetikken.

For å illustrere dette, peker Puttfarken på Tizians motiv av St. Margaret og Dragen. 

Jacobus de Voragine, som nedtegnet legenden om St. Margaret fra Antioch på 1200-tallet, beskriver helgenen som fryktløs i møte med Satan (i form av en drage), på grunn av hennes ufravikelige gudstro.

Som oftest viser fremstillingene St. Margaret som følelsesløs idet hun tråkker skråsikkert på uhyret — gjerne med et overdimensjonert gullkors i hånden.

Til venstre: «St. Margaret og dragen» (1559) av Tizian. I midten: Juan Rexach (c. 1456). Til høyre: Benvenuto Tisi (16. århundre)

Tizian bryter med denne tradisjonen. I bakgrunnen på hans bilde stormer det over en by langt borte. Heltinnen befinner seg ved en fjellkant i nærheten av havet. Det er natt. Maktesløs forsøker hun å vri seg unna dragen. Frykten står ut av ansiktet hennes idet hun hever et simpelt trekors… men til ingen nytte.

Man kan kalle Tizians versjon en popularisering av det kristne motivet. Alle kan kjenne seg igjen i sårbarheten og frykten den portretterte utstråler. St. Margaret er ikke lenger en helgen, men et menneske.

Intensiteten i dramaet er den avgjørende forskjellen

I Poetikken vektlegges det at skildringen av et drama må være troverdig. En drage er i utgangspunktet usannsynlig, men skal man først fremstille motivet så kan man gjøre som Tizian; plassere den i mørket. Aristoteles påpeker dessuten at det er bedre å sannsynliggjøre det uvirkelige, enn å uvirkeliggjøre det sannsynlige.

I Tizians maleri ledes oppmerksomheten til St. Margarets ansikt, for det er frykten det handler om og troverdigheten dette tillegger bildet. De færreste ville vel vært fryktløse i møte med en drage?

Til venstre: «St. Sebastian» (1570) av Tizian. Til høyre: av Michiel von Coxies (1575)

De samme tendensene ses i Tizians bilde av St. Sebastian. Igjen er det dramaet som understrekes, ikke den religiøse helgenfortellingen. Sammenligner man Tizians versjon med for eksempel Michael von Coxies så kommer det tydelig frem at det ikke er historiefortelling, men intensiteten i dramaet som utgjør forskjellen.

Puttfarken nevner også at bildene til den aldrende Tizian minner om den siste av de fire typene tragedier Aristoteles gjør rede for: fortellinger fra underverdenen.

Poetikkens innflydelse på Renessansen

Det finnes ingen direkte bevis for at Tizian noensinne leste Poetikken, men det er en kjensgjerning at boken ble oversatt fra latin til italiensk på 1540-tallet og raskt ble et samtaleemnene blant intellektuelle i Venezia. Også innen åndslivet var det flere enn Tizian som synes å ha latt seg påvirke av interessen for den lille boken.

I Poetikken fremhever Aristoteles tragedien som en mer opphøyd form enn komedien, som først og fremst gjør narr av mennesket. Slik sett er det nærliggende å påpeke at Tizians venn, komediedikteren Pietro Aretino, akkurat på den tiden skrev sin første tragedie, Orazia, og at Lodovico Dolce debuterte kort tid senere i samme sjanger. Også Tizians kolleger gikk fra å avbilde bibelske fortellinger til greske myter — med drama og pathos — særlig inspirert av Ovids Metamorfoser.

Endog Shakespeare lot seg inspirere av Ovid. Romeo og Julie (1597) har for eksempel mange påfallende likheter med den korte fortellingen om Pyramus og Thisbe fra nettopp Metamorfoser. Familiedramaet anses forøvrig av Aristoteles for å være dét utgangspunktet for implikasjoner som griper publikum mer enn noe annet — nettopp fordi det er så gjenkjennelig.

Og gjenkjennelighet er et sentralt punkt. Det kan godt tenkes at det var vanskelig for barokkmaleren Caravaggio å relatere til alle de butte englefigurene som dukket opp i hytt og pine hos de som tråkket opp stien efter Rafael og Michelangelo.

Til venstre: «Pauli omvendelse» (1601) av Caravaggio. Til høyre: av Michelangelo (1542-45).

Der hans kolleger lavet himmelstrebende malerier og kun anså modellen for å være et springbrett til den ideale form, skapte Caravaggio en slags revolusjon med sine jordnære motiver og sin grunnregel om å male efter modell gjennom hele arbeidsprosessen. Sannsynlighetsprinsippet til Aristoteles er således til stede i omtrent alle hans arbeider. Selv i Paulus åpenbaring utenfor Damaskus har han skildret himmelen som et mørkt tomrom.

Finnes det ingenting der oppe?

Blottet for guddommelig inngripen, blir endemålet for all dramatikk å gjøre tilskueren til et bedre menneske. Kanskje blir bøddelen konfrontert med sine ofre efter å ha sett teaterstykker som Robert Bolts En mann fremfor alt (1960) eller malerier som Ivan den Grusomme av Ilja Repin. Og kanskje tenker dødbringeren seg om to ganger før han gjør ende på et enda et menneskeliv idet han returnerer til den virkelige verden.

Det mest siviliserte av alle ting er å bli konfrontert med det usiviliserte. Det er da tårene kommer. Tårene som gjør at man erkjenner hvor sårbart livet er, og at selv en fremmed mann er et menneske.

Samenes språk og kultur har en annen posisjon i Norge
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Ved Akerselvens utløp dufter det atter av tjære. Det første