En behagelig film om et ubehagelig tema | Anmeldelse av «Min vakre stjerne»

Skrevet av | 23. desember 2022

Det er sjelden man kommer over en film som får en til å ville lene seg tilbake i stolen sin og meditere over hvert øyeblikk som blir vist. Med alvorlige temaer som adopsjon, mord, menneskehandel og hva det vil si å være en familie, makter regissøren av filmen Min vakre stjerne å skildre en ellers ubehagelig historie med vakre, humane farger. 

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli en søyle – sammen bærer vi Sivilisasjonen!

En mors vanskelige veiskille 

«Min mor hadde nok også en eller annen unngåelig grunn til å forlate meg»

Dong-soo

Det er den japanske regissøren Hirokazu Koreeda som er hjernen bak Min vakre stjerne, som på engelsk kalles Broker. Er man bevandret innenfor Koreedas filmografi, vet man at mannen er glad i å tolke kriminelle på en menneskelig måte. Dette gjør han blant annet i Shoplifters (2018) som vant gullpalmen på filmfestivalen i Cannes. I tillegg til ulovligheter, har japaneren også vist stor interesse overfor de store spørsmålene som oppstår når mennesker må velge om de vil ta hånd om et barn eller ikke.

Med filmen Som far, som sønn (2013) gjorde han et sterkt inntrykk på publikum med historien om hva som kan skje når et foreldrepar plutselig oppdager at deres barn ble byttet ut med et annet på sykehuset– en åpenbaring de blir møtt med først seks år etter fødselen. I Min vakre stjerne har Koreeda kombinert disse to tabubelagte emnene og produsert en rar og vakker historie. 

Til forskjell fra Som far, som sønn retter denne filmen sitt søkelys mot alle unge mødre som av diverse grunner står overfor et veiskille der de må velge mellom å oppdra sitt barn i dårlige kår eller å overlate det til mer ansvarsfulle formyndere. Dette valget kan fremstå som spesielt vanskelig dersom barnet ble unnfanget på en uheldig måte, noe som er tilfellet i So-young sitt narrativ. Av åpenbare grunner vil filmen trolig berøre en del kvinners hjerter, samt minne flere på hvor altoppslukende og alvorlig det er å få barn. 

– I sentimentalitetens ånd, drister jeg meg til å sammenligne Koreedas historiefortellende evner med Walt Disneys. Måten han velger å skildre en rørende eller en katarsisk opplevelse på, via ansiktsuttrykk og bevegelser, kan minne om andre sterke scener fra blant annet Bambi (1942) og To gode venner (1981), skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Another World Entertainment

En merkelig ro over hele situasjonen 

Det er ikke bare adopsjon og uønskede familiemedlemmer som plasserer denne filmen i kategorien «alvorlig tematikk». Menneskehandel er også en del av det, men ikke av den skitne, groteske typen. Nå har det faktisk blitt mulig å være vitne til en gjengivelse av snille menneskehandlere på storskjermen. Det har i alle fall Koreeda bevist.

Med et lite ønske om å tjene svarte penger og et enda større ønske om å gi smårollinger på barnehjem et ordentlig familieliv, kjører de to vennene Sang-hyeon og Dong-soo rundt i en varebil og møter flere ufrivillig barnløse foreldrepar på veien. Moren So-young reiser sammen med dem for å forsikre seg om at hennes anonyme baby blir tjent med en lovende fremtid.

Mye av filmen foregår derfor i den nevnte varebilen, der det både spøkes og snakkes behersket om de forskjellige kjøperne og hvor mye de er villige til å betale. Med lett gitarmusikk i bakgrunnen, en utsikt som omfatter solfylte, koreanske skoger og en smilende baby i baksetet skapes det en merkelig ro over en situasjon som i utgangspunktet er ganske makaber.

Denne roen følger i grunn filmen fra begynnelse til slutt og former en virkningsfull kontrast mellom det håpløse og det håpefulle; et dramaturgisk grep som utvilsomt er regissørens beste ferdighet. 

Rørende scener i det stille

Koreeda viser også et talent for alt det som foregår når munnene er kneblet for ord. Ofte hender det at mennesker ikke tør å komme med høylytte, direkte erklæringer når de mest føler for det. Da kan de små hintene virke spesielt rørende, dersom de ytres i uberørt stillhet.

En scene som utmerker seg er når So-young og Dong-soo er oppi et pariserhjul sammen, der Dong-soo foreslår at de ikke adopterer bort babyen, men beholder den og oppdrar den som en familie. I de små pausene mellom linjene kan man både se og føle på mannens nervøsitet. Det er en dristig idé han kommer med, men samtidig er det så tydelig at han har utviklet en øm kjærlighet overfor den lille sjelen som hviler i armene hans. Dette er dog ord han aldri ville turt å blottlegge overfor moren.

I siste del av scenen løfter han armen og retter den mot So-youngs ansikt, som om han vil ta på henne. Dette skjer etter at hun har åpnet seg opp om sin uheldige situasjon, en liten monolog som får henne til å felle noen tårer i affekt. Man tror da at den undertrykte forelskelsen som Dong-soo har utviklet i løpet av reisen vil manifestere seg i virkeligheten. Men istedenfor å hvile hånden på kinnet hennes – noe han åpenbart egentlig vil – lar han håndflaten sin henge ut i luften, kun centimeter unna So-youngs øyne, som for å blinde henne for verdenen utenfor.

So-young adlyder gesten og lukker øynene. Så sier hun at det føles skumlere å ta pariserhjulet når man ikke kan se. I dét øyeblikket skal Dong-soo til å trekke armen tilbake, men hun stopper ham ved å feste et hardt grep om håndleddet hans. Han skaper seg ikke særlig i uttrykket når dette skjer, men man kan fortsatt skjønne at Dong-soo har smeltet helt innvendig.

Den koreanske filmmusikeren Jung Jae-il sitt sentimentale pianospill danser i takt med scenens sinnsro, og man får bare lyst til å stoppe innspillingen og meditere over det som nettopp har hendt. Lite blir sagt. Likevel skjer det så ufattelig mye. I sentimentalitetens ånd, drister jeg meg til å sammenligne Koreedas historiefortellende evner med Walt Disneys. Måten han velger å skildre en rørende eller en katarsisk opplevelse på, via ansiktsuttrykk og bevegelser, kan minne om andre sterke scener fra blant annet Bambi (1942) og To gode venner (1981). 

En rosenrød fremtid for den koreanske regissøren 

Alt i alt ser det ut til at Koreeda kan vende blikket mot sine fremtidsutsikter uten bekymring eller tvil. Dersom andre produksjoner som Min vakre stjerne er i emning, virker det også som at den japanske og sør-koreanske filmindustrien kan nå sin glansperiode i årene som kommer. Forhåpentlig får filmene oppmerksomhet nok til at de kan stå på linje med Hollywood hva gjelder omsetning og markedspopularitet.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for regissørens arbeidskraft. Koreeda har nemlig både regissert og skrevet de fleste av sine filmer, inkludert Min vakre stjerne. Som en Woody Allen- og Chaplin-tilhenger, synes jeg at denne formen for profesjonelt eierskap og «ørneblikk» ofte gir noe helt spesielt til det som vises på skjermen. Måtte han fortsette på akkurat samme måte. 

Min vakre stjerne har premiere på norske kinoer den 25. desember.

«Hvorfor male et bilde?» Det er et tilsynelatende opplagt, men viktig spørsmål som jeg har ...
Det er noe interessant som har skjedd i det offentlige ordskiftet under ødeleggelsesfesten av klassiske ...
Den 20. juni åpnes en salong à la le Salon fra 1800-tallets Paris, i Galleri ...