Tiden er overmoden for fredsforhandlinger i Ukraina

Skrevet av | 2. august 2023

Om kommentarfeltene og sosiale medier er gode guider, noe de forhåpentlig ikke er, begynner det tilsynelatende å bli et populært forslag å mønstre en NATO-hær og invadere moder Russland. En stat med flere atomvåpen enn USA og hennes europeiske allierte kombinert. Mange synes altså at situasjonen i Ukraina er såpass nedslående, at de ønsker å drepe resten av oss også.

Om disse menneskene var russiske statsborgere, ville de etter alle solemerker ha vært invasjonens aller mest emosjonelt opphissede støttespillere. Kanskje ville de ha ropt etter å droppe en taktisk atombombe over Ukraina innen nå, som jo ikke står høyere på galskapsstigen enn en NATO-invasjon av Russland. Etter hva jeg kan bedømme, er dette tross alt de nøyaktig samme menneskene som synes at militære intervensjoner er et helt utmerket konsept så lenge det er deres egne stater eller allierte som står bak dem.

Vi har i årevis blitt bedt om å zippe igjen munnen og lytte til en håndplukket gruppe eksperter, men aldri tidligere i mitt liv har jeg sett en så stor avgrunn mellom den gjengse oppfatning og dem som vet noe som helst om emnet.

Forsøket på å ekspandere NATO inn i Ukraina har vært en så åpenlyst strategisk blemme, at det er det hittil eneste spørsmålet som har forent tungvektere fra Henry Kissinger til Noam Chomsky, to skikkelser som har vært uenige om mer eller mindre alt av betydning siden 1960-tallet. Selv den militante liberaleren Yeoghor Gaidar, som presset gjennom den Washington-dirigerte liberaløkonomiske «sjokkterapien» i Russland på 1990-tallet, advarte i krasse ordelag om følgene av ekspansjonen. Det samme gjelder bautaen George Kennan, arkitekten bak oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen under den kalde krigen, og derav fødselshjelperen til hele NATO-prosjektet.  

Vi hører til stadighet at garantiene om at NATO ikke skulle ekspandere østover aldri ble gitt, men George Washington-universitetet har publisert titalls primærkilder som forteller en helt annen historie. Om en leser den innsiktsfulle boken Not One Inch (2021) av M. E. Sarotte, går han i dybden av denne materien. Sarotte spinner på hundrevis av memoarer, brev og dokumenter, mange av dem hemmeligstemplede. Boken hans er for øvrig titulert etter lovnaden til den tidligere amerikanske utenriksministeren James Baker om at NATO ikke skulle vrikke seg «en tomme østover» om Russland lot Tyskland bli gjenforent. Om en tar i betraktning alle de titalls millioner mennesker i øst tyskerne hadde tatt livet av over det siste århundret, og hvor sentrale de var i å så kaos i Russland under revolusjonsåret 1917, var dette en gigantisk innrømmelse fra russernes side. For ikke å glemme detaljen med at de frivillig oppgav over fem millioner kvadratkilometer ved Sovjetunionens sammenbrudd.

Historiefornekternes comeback har vært at garantier som fremsettes muntlig ikke teller, en etos som hvis tatt på alvor ville gjøre mesteparten av internasjonalt diplomati avleggs. Et annet eiendommelig argument er at garantiene handlet om hvorvidt NATO-troppene skulle plasseres øst for Berlin etter gjenforeningen av Tyskland, og dermed ikke har noen som helst relevans for Ukraina. Med mindre mine geografikunnskaper svikter meg helt, ligger imidlertid Ukraina et godt stykke øst for Berlin. Hva skal man si om barnet som etter å ha blitt fersket i å tømme hele godteposen, unnskylder seg med at hun lovte ikke å spise én bit av den (som hun forresten også åt)? Hvordan er dette en unnskyldning?

Et annet tilbakevendende argument er at dersom Ukraina var NATO-medlem, så ville det ikke ha vært noen krig til å begynne med. Det kan meget godt være, men om en tenker sindig igjennom proposisjonen, får den kausaliteten opp-ned. For hvordan går man fra en tilstand der Ukraina står utenfor NATO til en tilstand der de står i NATO, uten at det ville utløse en russisk invasjon? Når Russland har gjort det klinkende klart overfor omverdenen at Ukraina konstituerer en tykk, rød linje for dem? Hvor lenge skal vi gi oksygen til vrangforestillingen om at å tråkke over snubletråden ikke utløser den påfølgende eksplosjonen?

Premisset til det rådende synet hviler på den fatalistiske antagelsen om at Russland ville ha invadert Ukraina uansett. Men som jeg har argumentert for til punktet av kjedsommelighet, er det særdeles gode grunner til å tro at Russland aldri ville ha invadert Ukraina om ikke Maidan-revolusjonen utløste en helt unngåelig borgerkrig i landet; om EU ikke gjorde seg avhengige av russisk gass; om byrdefordelingen i NATO ikke var så skjev i retning USA at Europa manglet avskrekkende kapabiliteter; om den politiske makten innad i Ukraina hadde blitt mer desentralisert for å få bukt med de boblende etniske spenningene; og om Ukrainas nøytralitet i det internasjonale systemet i større grad ble forsøkt ivaretatt.

Kanskje ville det være tilstrekkelig å endre bare to eller tre av disse betingelsene. Sannsynligvis ville det ha holdt om Vesten aldri støttet den blodige Maidan-revolusjonen, men i stedet arbeidet for at de demokratiske spillereglene i Ukraina ble overholdt og respektert. 

Invasjonen av Georgia i 2008 presenteres utrolig nok som et bevis på at Russland vil invadere sine naboland ut av det blå uavhengig av NATO-ekspansjonen. Det er en påstand som beror på sjokkerende overfladisk informasjon om hva som faktisk hendte. For Russlands invasjon av Georgia fant sted kun fire måneder etter Bukarest-konferansen der Georgia ble lovet et fremtidig NATO-medlemskap, noe Russlands politiske og militære ledere advarte kom til å få en umiddelbar respons. Som Marcel Van Herpen dokumenterer i sin grundige bok Putin’s Wars: The Rise of Russia’s New Imperialism (2014), begynte Russland planleggelsen av angrepet allerede dagen etter konferansen.

16. april 2008, kun et par uker etter NATO-møtet, dekreterte Putin at Russland skulle væpne og støtte separatistiske opprørere i utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossettia. Over de neste dagene skjøt Russland ned en georgisk overvåkningsdrone, fremsatte falske anklager om at Georgia planla en massakre mot den russiske minoriteten (en væpning av den russiske diasporaen hentet rett ut av Hitlers Sudetenland-verktøykasse), og sendte «fredsbevarende» tropper inn i landet. Alt dette kulminerte i invasjonen august senere det året. Det bør også påminnes om at alt dette fant sted året etter Putins infamøse tale i München, som etablerte at Russland ikke kom til å tolerere mer NATO-ekspansjon rettet mot dem.

Om en mener at millioner av menneskeliv bør destrueres over et prinsipp av nasjonal selvbestemmelse absolutt alle erkjenner ville være hinsides farlig og naivt i andre deler av verden – om det så gjelder plasseringen av ballistiske raketter på Cuba i 1962 eller den hypotetiske innlemmelsen av Taiwan i NATO i dag – så står det en naturligvis helt fritt. Det er tross alt svært lett å ofre andre mennesker på alteret av ens eget selvbilde som en modig, brølende løve, mens en befinner seg tusenvis av kilometer unna krigssonen. Det er kanskje heller ingen enkel kunst å se den tynne linjen mellom klok oppdemmingspolitikk – hva vi bør gjøre overfor stormakter som Russland og Kina – og dumdristig provokasjon.

Å påstå at NATO-ekspansjonen har vært en totalt irrelevant faktor hva Russlands aggressjon gjelder, grenser derimot til ren og skjær historieforfalskning. Det er på langt nær den eneste faktoren i opptakten til denne krigen, men det har helt klart vært en faktor. På høy tid at man slutter å late som noe annet.

Tiden er inne for fred

Selv om undertegnede ikke er i nærheten av å være noen militær ekspert, og knapt vet hvordan man lader en rifle, stilte jeg tidligere i år spørsmålstegn mot bedre vitende ved den ukrainske våroffensiven, som visstnok skulle pulverisere de ubrukelige russiske styrkene og bryte gjennom deres mange forsvarslinjer:

«Mens vi med rette avfeier tapstallene oppgitt av russerne som ren og skjær propaganda, er vi forbausende troende til å akseptere de vel så oppsiktsvekkende skjeve dødstallene fôret til oss av ukrainske kilder. Dette kan ha gitt en overdreven tro på ukrainernes evne til å gjenerobre alle tapte territorier. De lekkede etterretningsdokumentene, i den grad man kan stole på disse, antyder at den ukrainske krigsinnsatsen er langt mer haltende enn hva man hittil har gitt uttrykk for offentlig. Fremdeles stilles det ingen kritiske spørsmål ved hvor militært realistisk det er at Krim-halvøyen – hvor en overveldende majoritet av befolkningen for øvrig stemte for større uavhengighet fra Ukraina både i 1991 og 1994 – kommer til å bytte hender ved en ukrainsk offensiv.

Alt dette kan ha redusert den politiske viljen til å finne fram til en fredelig løsning på konflikten. Jo lenger krigen trekker ut, desto større blir ikke bare de allerede ubegripelige menneskelige lidelsene, men ditto faren for at den eskalerer eller sprer seg. Hvem hadde vel spådd at den politiske uroen i Balkan ville ende opp med å bli en nesten verdensomfattende konflikt i 1914? Men slik er altså krigens uforutsigbare natur.»

Når den store suksessen til våroffensiven aldri inntraff, kan en bare konkludere med at vestlige publikasjoner har falt for egen krigspropaganda. Den som skulle ha det til at invasjonsstyrken som fortærte en femtedel av Ukrainas landområder har tapt så godt som alle slag.

Vel, om det er ditt utgangspunkt, så ville selvfølgelig våroffensiven sparke den russiske papirbjørnen ut av hele Donbas og selv Krim-halvøyen. Om du derimot har levd noenlunde i den virkelige verden, ville du for lengst ha tatt innover deg at det aldri var noe særlig realisme i dette. Vi er nå i stedet tilbake til første verdenskrigs skyttergraver, der titusenvis av unge menn i bølge etter bølge kastes inn i sin visse død, over hva som i praksis er noen kilometer av ødemark og ruiner. Fremtidige vitenskapsmenn, lærere, musikere, kunstnere, gründere, forfattere og leger, fremtidige fedre og bestefedre. Det alle forstår var høyden av menneskelig stupiditet over hundre år i retrospektiv, evner de visst ikke å se det minste problem ved i sin egen tid.

Ukraina kollapser demografisk foran våre øyne. Siden Russlands invasjon har populasjonen deres falt fra 41 millioner til omkring 28 millioner i dag. Nasjonens blomst visner: Unge menn sendes ut i krig for å dø, mens unge kvinner strømmer ut av landet for å etablere et bedre liv annetsteds. Fruktbarhetstallene i Ukraina er fra før i en selvutslettende spiral. Deres populasjon er nærmest halvert siden Sovjetunionens oppløsning i 1991. Om denne krigen får hale ut i mange år til, vil med andre ord ikke Ukraina ha noen særlig fremtid å snakke om uansett.

Det er splittelser innad i NATO om hvordan man best kan håndtere konflikten. Den ikke helt irrasjonelle ungarske linjen er at Ukraina kan løpe tomme for soldater før Russland, som tross alt er et mye større land. Den ungarske regjeringen fordømmes naturligvis for dette tankeavviket, men ingen har foreløpig klart å påpeke hva som egentlig er logisk galt med resonnementet.

I så fall blir det neste naturlige steget at NATO må involveres direkte på slagmarken, som ville være det farligste som har inntruffet i verdenspolitikken siden annen verdenskrig. Selv om det amerikanske militæret er dimensjonert for å utkjempe to og en halv større kriger på samme tid, ville en NATO-krig mot Russland mangedoble sannsynligheten for at Kina opptrådte militaristisk i sine interessesfærer. Det krever da ikke lenger store fantasien å se konturene av tredje verdenskrig, med NATO stående mot blokken Kina-Russland-Iran-Syria-Nord-Korea. Og som Albert Einstein i sin tid kommenterte: Den fjerde vil utkjempes med stokker og sten.

Dissens og rasjonell meningsbrytning er vitalt for et velfungerende demokrati. Hva vi nå har, er gruppementalitet, trender, kampanjer, elektroniske mobber og nært karakterdrap av enhver som stiller det minste spørsmålstegn ved den offentlige linjen. De som fikk grovt feil om tidligere utenlandskriger og nå senest pandemien – der de behandlet alle som lå langt nærmere sannheten enn dem selv med den groveste intoleranse – durer frem med den samme selvsikkerheten som før. Men det forblir uansett et ubestridelig faktum at konflikter av denne typen før eller siden må ende i kompromiss. Å akseptere denne visdommen er ikke ensbetydende med å være en upatriotisk forræder og medløper for fienden – slik mennesker uten særlig til demokratisk sinnelag har for vane å omtale sine meningsmotstandere. Det betyr at du ønsker en snarlig ende på at kvinner, menn og barn forvandles til aske, og å styre unna enda større farer som driver i farvannet forut.

Å væpne Ukraina har vært helt avgjørende for å presse Moskva til forhandlingsbordet, og for Kyiv å kunne fremforhandle en gunstig fredsavtale. Disse betingelsene er nå til stede. Tiden er med det overmoden for å innlede samtaler, som vil skje i det øyeblikket NATO legger press på Ukraina. En avtale kommer for øvrig til å bli inngått før eller siden uansett, spørsmålet er om den skal inngås nå eller (flere?) hundre tusen lik senere.

Ingen av veivalgene er optimale, noe som ofte er en indikasjon på at alvorlige feiltrinn ble begått tidligere i årsakskjeden. Den tyske kansleren Otto von Bismarck var inne på noe da han sa at «det muliges, det oppnåeliges kunst, er kunsten å oppnå det nest beste.»

Dagens situasjon fremstår farligere og mer uforutsigbar enn Cuba-krisen. Bare uten de voksne rundt bordet denne gangen. Beslutningstakerne kaster heller kake på hverandre over det tilgrisede barnebordet, mens de fniser ukontrollert av advarsler om atomtrusselen. Det er vel hva man sitter igjen med i en politisk arena hvor seleksjon er basert på konformitet fremfor kompetanse.

Måtte Gud hjelpe oss alle, og hvis himmelen står tom, måtte vi heller finne styrken til å hjelpe oss selv. For det finnes ingen planet B å kjøre dette hodeløse eksperimentet på. Denne jorden er hva vi har, så la oss for all del ta vare på den etter beste evne. Om ikke for vår egen skyld, så for dem som kommer etter oss.

Dulce bellum inexpertis.

«Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv ...
«Til syvende og sist, mine samtidige: det beste er ikke å foreta seg noe! Best ...
Elon Musk sier at SpaceX muligens kan lande på Mars om så lite som tre ...