«Hva het novellen, sa du?» spør bokhandleren som driver antikvariatet i Oslo, mens han blar gjennom sin samling av russisk litteratur.
«Det mystiske portrettet.»
Den gamle mannen titter opp blant stabler av bøker og rister på hodet med et skjevt smil i munnviken.
«Den får du ikke tak i, og får jeg den først inn, forsvinner den like fort ut igjen.»
Er man på jakt efter en novelle av Nikolaj Gogol, skal man lete lenge, spesielt når fortellingen omhandler den unge maleren som gir seg hen til djevelen selv. Den eneste filmatiseringen av Portrettet så lyset på kinolerretet før revolusjonen i Russland, og bare et fragment har overlevet. Jeg hadde tidligere slukt romanen Døde sjeler, men nysgjerrigheten ble vekket da min far fortalte meg at Portrettet var det farligste han noensinne hadde lest.
Snart kom jeg i kontakt med en dame som var villig til å selge et sjeldent eksemplar mot at jeg kjøpte hele boksamlingen. Her var Dostojevskij, Tolstoj, Leskov, Turgenjev, samt Gogols novelle, som jeg nu var begynt å sikle efter som en blodtørstig veganer. Men i siste øyeblikk ombestemte hun seg og refunderte pengene. Det viste seg at hun hadde arvet samlingen av svigerfaren, og at enken var blitt bedrøvet da hun fikk vite at den var blitt solgt. Dermed var jeg like langt.
Til slutt fikk jeg endelig tak i en eldre utgivelse som hadde overlevet brannen på det lokale biblioteket. Det ble høytlesning samme kveld med min hustru, og vi slukte fortellingen med oppspilte øyne.
Et sammendrag av Gogols novelle
I en brukthandel i St. Petersburg bruker den fattige maleren Tjartkov sine aller siste penger på et portrett av en bronsefarvet, gammel mann. Bildet er uferdig, men øynene er malt med pinlig nøyaktighet og borrer seg inn i den unge mannens sjel så han grøsser innvendig.
Hjemme i sin rotete loftsleilighet får han beskjed om at han blir kastet ut ved morgengry om han ikke betaler husleien. Den natten stiger bronsemannen ut av rammen og skremmer vettet av maleren som ikke klarer å skille mellom drøm og virkelighet. Neste morgen braser utleieren inn med lovens lange arm på slep. Konstabelen kommer ved et uhell til å dunke borti det mystiske portrettet og vipps faller tusen gulldukater ut av et hulrom bak gullrammen.
Tjartkov bruker pengene på å etablere seg som fasjonabel maler i det fineste distriktet i byen og bestikker redaktøren for et velrenommert tidsskrift. Portrettoppdragene strømmer inn og i sosieteten snakker alle om det lovende talentet. Med årenes løp blir arbeidene hans stadig mer farvet av den lettvinte veien til suksess. Han utvikler en svisj-svasj-metode for å fullføre bestillinger i en rasende fart, snakker nedlatende om de gamle mestere og erklærer at «strev og slit er håndverk, ikke kunst.»
Han begynte allerede å gå trett av å male de samme portrettene om og om igjen med en teknikk han for lengst hadde lært utenat. Nu arbeidet han uten større interesse for det han gjorde. Som regel skisserte han opp et slags hode og lot elevene fullføre bildet.
Mange år senere får Tjartkov se en storslått komposisjon malt av en kollega som i det stille har viet seg helt til renessansemaleriet. Verket lamslår ham, tårene begynner å trille og han iler tilbake til sitt atelier for å lete frem sine ungdomsverker. Når han får se dem, går det opp for ham at han har kastet bort sine evner på å masseprodusere livløse sosietetsportretter. Han stenger seg inne og bestemmer seg for å innhente sin fordums begavelse, men alt han tar i med penselen blir stivt og usammenhengende.
Han hadde lært den grusomme lidelsen å kjenne som en sjelden gang kan dukke opp når et svakt talent streber efter å nå utover seg selv, men ikke makter det.
Plutselig får djevelen tak i ham. Hans øyne oser av misunnelse på alt som er bedre enn ham selv og han pønsker ut den mest djevelske plan som noensinne har entret en manns hode.
*
Fortsettelsen på novellen er dessverre så forferdelig at jeg ikke kan komme nærmere inn på den her. Det jeg kan si er at Tjartkov lider en smertefull død efter å ha gjort ubotelig skade på sine omgivelser.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Den djevelske modernismen
Efter å ha lest ferdig Det mystiske portrettet den vinternatten, var det nesten som om jeg hadde fått tittet inn i hodet på mange kjenninger i mitt eget liv. Som Odd Nerdrums sønn har jeg alltid vært omgitt av unge, talentfulle malere. Helt fra jeg lå i krybben har de stått og malt ved siden av min far og gjør det den dag i dag.
Flere av Odds elever har endt opp som skikkelsen Gogol beskriver i Portrettet. Jeg kaller dem for «kameleonene». De begynner ofte sin bane på Nerdrumskolen med oppriktige forsøk på å tangere de gamle mestere. Senere drar de ut i verden for å gjøre karriere og det er da tragedien inntreffer: De begynner å vanke i de «riktige» kretsene og tar avstand fra Nerdrum. Noen begynner også å snakke nedsettende om sin læremester og fornekter å noensinne ha vært hans elev. De føler seg lurt og skylder på alle andre enn seg selv. Efter et par år er de ikke til å kjenne igjen. Deres desperate forsøk på å vinne verden har gjort dem apatiske og evnene deres slukner i en lapskaus av interesseløshet og mystiske forestillinger.
Det har vært mange slike skjebner av forskjellige temperamenter og livsanskuelser, men én ting har kameleonene til felles: De er ufilosofiske. Kanskje var det derfor min far begynte å holde filosofiske møter hver morgen med sine elever. Han hadde sett nok talenter skusle bort sine ferdigheter og ville ta tak i roten på problemet. Konklusjonen han har kommet til er at hodet vårt trenger en gjennomransakelse, at våre tanker er plassert der av andre og at dette viruset tar knekken på begavelsen.
På tradisjonelt vis kalte Gogol dette for «djevelen». Nerdrum kaller det for «det tyske marerittet», med pekefingeren rettet mot Immanuel Kant og den tyske idealismens virkelighetsfjerne idéer.
Selv om han aldri refererer til Gogol, er det mye som tyder på at Oscar Wilde var sterkt påvirket av Portrettet da han seksti år efter utgivelsen av Petersburg-novellene skrev Bildet av Dorian Gray (1891). I romanen til Oscar Wilde er forholdet mellom modell og portrett snudd på hodet: Portrettet råtner opp bak stengte dører, mens Herr Gray bevarer sin ungdommelige skjønnhet. For å holde på hemmeligheten, begår han et mord før han til slutt ender sitt eget liv i forsøk på å destruere portrettet.
Evig liv er et tema som dukker opp i begge fortellingene med referanser til sagnet om Doktor Faustus. Både Wildes roman og Gogols novelle kan sies å være mer aktuelle i dag enn da de ble skrevet på 1800-tallet. Modernismen eksisterte ikke som et allment fenomen, men det var nok av malere som gjorde hva de kunne for å yte minst mulig, tross det klassiske formsproget.
– Jeg malte ham med avsky
Budskapet i fortellingen til Gogol er enkelt nok: Skygg unna kortsiktige fristelser og konsentrer deg om det samvittighetsfulle arbeidet. Det var dette dilemmaet Tjartkov befant seg i da han plutselig satt med en pose gullmynter i fanget, men dessverre var hans ambisjoner større enn hans kjærlighet til maleriet.
Efter gjensynet med ungdomsverkene og kjærligheten for arbeidet som han hadde mistet, beordret Tjartkov at portrettet av bronsemannen skulle fjernes fra hans atelier. Som vi får vite i annen del av Gogols fortelling, havner bildet på auksjon, der budrunden blir avbrutt av en ung herre som mener å ha krav på maleriet. Han bretter ut historien om hvordan faren hans endte opp med å male portrettet av en eldgammel ågerkarl som ønsket å leve videre gjennom maleriet. Mange år senere betror maleren seg til sønnen:
La meg bare si at jeg malte ham med avsky, arbeidet gav meg ingen glede. Jeg ville undertvinge meg selv, og døv for alt følelsene ville si meg, prøvde jeg å være naturen tro. Det ble ikke et poetisk verk, og derfor er det opprørske og urovekkende følelser som griper folk når de får se det – ikke en dikters følelser, for hos en ekte dikternaturs følelser ånder selv uroen av fred. Det blir meg fortalt at dette portrettet går fra hånd til hånd og sprer uhygge, inngir malere med misunnelse, svart hat til sine brødre og en ondskapsfull tørst efter å forfølge og plage andre. Må den Allmektige bevare deg for slike lidenskaper! Det finnes ikke noe verre. Det er bedre selv å være offer for den bitreste forfølgelse enn å medvirke det aller minste til å forfølge en annen.
Mange kan gjenkjenne følelsen av å gjøre et arbeid som ikke gjør dem lykkelige. De venter bare på at fredagen skal komme slik at de kan drikke bort sine sorger i helgen. Det er denne livsstilen Gogol advarer mot; det å virke i avsky og gledesløshet – der ligger djevelen. Men talen til den gamle mannen har et sentralt sluttpoeng:
Den som er begavet, plikter mer enn andre å være ren i sjel og sinn.
Å være poetisk anlagt er et stort ansvar. Man holder så å si kulturens sjel i sine hender, og er en rettesnor for resten av samfunnet. Men i en verden hvor det å arbeide med hendene blir sett på som bakstreversk, hvor maskinens hjerteløse perfeksjon får boltre seg og hvor det er lønnsomt å svindle sin neste – hva skjer da med menneskene?
I djevelens tjeneste begynte Tjartkov å forakte håndverket, som til alle tider har gitt menneskene så mye glede og mening med tilværelsen. I dag er nesten alle kulturens støtter blitt små Tjartkover. Djevelen har fått hvetebrødsdager og behøver ikke lenger skjule seg — han blir hyllet for å drive destruktivt arbeid i stor skala.
Integritet og talent går ikke alltid hånd i hånd. Noen strever med middelmådige evner uten å oppgi den klassiske formen, mens andre kaster bort sin naturbegavelse for å tilfredsstille sitt ærgjerrige ego. Gogols budskap om den begavedes ansvar er derfor essensielt for å sikre at kulturen fremmer de oppbyggelige kreftene.
Tidlig i livet må man ta et valg mellom å erobre samtiden eller besynge evigheten. Mange tror de kan favne begge to og feiler grovt, slik som Tjartkov gjorde. Gjør man en bestemmelse allerede i ungdomsårene, skåner man seg selv og andre for mye lidelse.
Til sitater fra Det mystiske portrettet av Gogol har forfatteren tatt utgangspunkt i Berit Hoffs og Marit Bjerkengs respektive oversettelser.
