Axel Bojer er en norsk forfatter og foredragsholder. Han er utdannet Steinerpedagog, og har arbeidet ved Steinerskolen på Nesodden. Sivilisasjonens utsendte inviterte Bojer til et intervju om Rudolf Steiners tanke, antroposofien – en åndsretning som har påvirket personligheter som André Bjerke og Olav Aukrust – og Bojers eget ekspertiseområde, «akasjakrøniken».
Akasjas «krønike» er et bilde på hvordan alle historiens hendelser, store og små, lagres i en kosmisk hukommelse. På Steinerskolen møtte Bojer den nå avdøde akasjaforskeren Winfried Walther, som lærte ham å studere akasjakrøniken gjennom visse former for meditasjon. Nå redigerer Bojer Walthers etterlatte skrifter, hvorav han planlegger flere utgivelser, inkludert en bok om påsken forfattet av Bojer og Walther i fellesskap.
H: For det første – hva er akasjakrøniken, og hvordan muliggjør denne historisk forskning?
B: Alt som noensinne har funnet sted er nedfelt i det vi kaller «akasjakrøniken». «Akasja» betegner en eterisk, snarere enn fysisk, substans. Akasjakrøniken er en slags oversanselig historiebok. Men i motsetning til bøker, omfatter akasjakrøniken også smak, lukt, tanker, følelser, og i det hele tatt helheten i en menneskelig opplevelse.
H: Jeg ser da for meg svært subtile vibrasjoner som ikke antar fysisk form, altså en form for energi?
B: Ja, jeg foretrekker å kalle det livskraft, eller eterisk kraft, altså en formdannende kraft, eller energi, som også er knyttet til tanker og hukommelse.
H: Akasjakrøniken er altså en form for kosmisk hukommelse. Men hvordan er det mulig å huske noe man selv ikke har opplevd?
B: Avtrykkene i akasja kan «leses», eller skues, etterpå, omtrent som en CD, film eller et radioopptak. Sistnevnte er fysiske avtrykk, men prinsippet er det samme. Alle mennesker kan i prinsippet lære å lese slike avtrykk, men det er en ferdighet som alle andre, og må oppøves.
H: Men der fysiske avtrykk kan leses fysisk, med øyne, ører eller berøring, hvordan er det mulig å lese noe ikke-fysisk?
B: Dette er en slags oversanselig erkjennelse. Det vil si at man bruker sjelen, eller sjelelige sanseorganer, og ikke kroppen og de fysiske sansene. Innen psykologien – eller parapsykologien, om du vil – kalles dette også «oversanselig persepsjon» (ESP). Det kan virke mystisk, men oversanselig erkjennelse finner sted hele tiden. Matematiske og geometriske størrelser er for eksempel ikke fysiske, ei heller begreper og følelser, men de er likevel virkelige og tilgjengelige for vår oppfatningsevne. Vi vet ofte ikke selv hvor oversanselige vi er!
H: Er hukommelse en form for oversanselig erkjennelse?
B: Ja. Når jeg husker barndomshjemmet mitt, for eksempel, er det ikke fordi det fremdeles omgir meg, men fordi minnet er lagret i mitt eterlegeme. Eterlegemet, eller livslegemet, er det som holder det levende i live, gjenskaper formen ved skade, skaper vekst, helbredelse osv. Der lagres også mine egne tidligere liv. Når jeg forsker på akasja, henter jeg derimot erfaringene fra jordens eterlegeme.
H: Er dette – oversanselig erkjennelse, akasja og eterlegemer – noe folk har vanskelig for å tro på eller forstå?
B: Tja – det kommer an på hvem du mener. Skal vi tolke ut fra massemediene lever vi i en materialistisk tid. Der forkynnes det et materialistisk verdensbilde, og da vil verken oversanselig erkjennelse eller akasjaforskning virke troverdig. Men, som nevnt, finner oversanselig erkjennelse sted hele tiden, selv om mange ikke tolker det slik. Og heller ikke fysiske opplevelser er mulig uten sjelens medvirkning. Hvis jeg for eksempel ser et trafikklys, er det ikke tilstrekkelig at visse lysfrekvenser treffer øyet og gjenskapes på netthinnen. Om jeg var død kunne lyset fortsatt bli avspeilet der, rent fysisk. Men jeg ville ikke vært i stand til bevisst å erfare det øyet gjengir. Til en slik erfaring trengs en sjel og en ånd. Sjelen formidler følelsene, ånden skaper tankene, eller det vi kaller bevisstheten.
H: Så hva er den generelle stemningen omkring slike fenomener, hinsides det massemediene forteller?
B: For å ta et velkjent eksempel, har millioner av mennesker hatt nær døden-opplevelser. I etterkant beskriver de så at de gikk ut av kroppen, hva mennesker rundt dem sa, og kanskje leger som sa «han der er borte vekk – ham klarer vi ikke å redde». At sjelen i slike øyeblikk forlater kroppen, men er objektivt tilstede, er forresten verifiserbart. Én person beskriver, i en artikkel av nær døden-forskeren Kenneth Ring, at hun så en sko på sykehustaket, som senere ble funnet. Den var ikke synlig uten at man klatret opp dit, og det ble senere gjort. Dermed ble det bekreftet.
H: Er det i en slik tilstand du forsker i akasja, noe lignende en nær døden-opplevelse?
B: Nei. Man kan riktignok det, slik jeg forstår det, men ikke nødvendigvis. Akasja er kunnskapsforrådet, mens astralreiser – deriblant nær døden-opplevelser, eller hugferd som man har kalt det i Norge – er én måte, blant flere, å få tilgang til dette på. Jeg bruker derimot en meditativ metode der sjelen forblir i kroppen hele tiden, men bevisstheten vandrer. Akkurat hvilke teknikker Winfried og jeg har brukt vil jeg ikke avsløre her. Det er noe jeg lærer bort i egne kurs. Jeg er forsiktig fordi en slik kunnskap dessverre lett kan misbrukes.
H: La oss snakke om påskeboken – Påskens mysterier. Hvorfor ville du og Winfried Walther studere nettopp den historiske påsken?
B: Til å være den aller viktigste hendelsen innen kristen lære, står det meget lite om påsken i Bibelen. Vi ville vite hva som hendte bak kulissene – for eksempel: Hva var Judas’ intensjon med å angi Jesus? Hvorfor ble Maria Magdalena avvist av disiplene, og hva slags forhold var det mellom henne og Jesus?
H: Hva var Judas’ intensjon?
B: Nå skal jeg ikke gjenfortelle hele boken, men kort sagt ønsket Judas at Jesus skulle bli jødenes konge, i jordisk og politisk forstand. Ettersom Jesus ikke var interessert i dette, anga han Jesus for å fremprovosere en konflikt mellom Jesus og romerne. At Jesus skulle bli henrettet, var ikke hans intensjon, og han angret etterpå. Men han skjønte simpelthen ikke at «mitt rike er ikke av denne verden», slik det står i Johannesevangeliet. Han forventet en jordisk hersker, en som skulle befri jødene fra romernes overherredømme. Men det var ikke Jesu misjon!
H: Og hva slags forhold var det mellom Maria Magdalena og Jesus?
B: Noen, som Dan Brown, foreslår at de ble kjærester og fikk barn sammen. I lys av vår forskning hadde de riktignok stor kjærlighet for hverandre, men de levde ikke i noe slags ekteskap. Jesus Kristus var lite opptatt av det jordiske, og hadde et helt annet formål enn å skape privat familielykke. Så ja, han hjalp Maria Magdalena og var veldig glad i henne. Men han var også veldig glad i sine disipler, og egentlig i alle mennesker!
H: Dere forsket altså på nattverden, korsfestelsen og gjenoppstandelsen?
B: Ja. Vi fulgte Kristi åndelige vei ned i underverden, der han bragte lys inn i mørket og ga sjelene en mulighet til å oppleve dødsriket på en ny og lysfylt måte, ikke som det mørket som Homer beskriver gjennom Akillevs i Odysseen.
H: Hvordan gikk oppstandelsen for seg – rent fysisk?
B: Nei. Jesu fysiske legeme sto ikke opp, men snarere eterlegemet. Men ettersom hans bevissthet hadde fullt ut foredlet både sjel, ånd og kropp, fikk eterlegemet hans egenskapene til et fysisk legeme. Dermed kunne han gå fritt omkring, og var i den forstand gjenoppstått. Døden er jo «det neste store eventyret», som Humlesnurr sier til Harry Potter. Det er en overgang, ikke en slutt!
H: Én fordel ved akasjaforskning er jo å kunne studere ukjente deler av en kjent historie. Dertil kommer muligheten for å skue nær sagt ukjente tidsepoker, som ligger langt tilbake i tid. Hva kan akasjaforskningen lære oss om menneskehetens dypere historie?
B: Rudolf Steiner brukte akasjakrøniken for å studere nesten glemte tidsepoker, slik som Atlantis. De eneste eldre historiske beretningene om Atlantis jeg kjenner til, altså som ikke er kommet fram gjennom klarsyn, er to av Platons dialoger, Timaios og Kritias. Så nærmest alt vi i dag vet om Atlantis, skriver seg fra klarsynte opplevelser.
H: Hva fortalte Steiner om Atlantis?
B: Atlanterne hadde en helt annen bevissthet enn oss. De var i større grad ett med naturen, og behersket det vi i dag ville kalt magi. Med ordets makt kunne de få planter til å vokse, kalle til seg eller skremme bort ville dyr, og så videre. Siden antikken har vi i større grad utviklet en logisk og vitenskapelig tankeevne, og dermed mistet denne forbindelsen med naturen, og da, som menneskehet, også våre magiske krefter.
H: Hvordan fortrengte logikken denne nære forbindelsen med naturen, og utgjør dette en negativ historisk utvikling?
B: Jeg regner det som en nødvendig utvikling, der vi mistet noe for å få noe annet. Før den logiske tankeevnen spredte seg, var menneskene vanemennesker. Snarere enn å tilnærme seg naturen på en abstrakt måte, baserte de seg på sine erfaringer, det vil si, hukommelsen. Det er klart at menneskets hukommelse var mye sterkere før – ta for eksempel Vedaene, Edda, Iliaden eller Odysseen, som mange kunne utenat. De aller færreste ville forsøke noe slikt i dag.
H: Hvordan kom det til at nettopp grekerne innførte en ny naturanskuelse?
B: Før hellenismen ble tanken opplevd som en del av omverdenen, omtrent som vi i dag oppfatter syns- og hørselsinntrykk. Den var dermed ikke noe vi skapte, men noe som kom utenfra, nærmest som en gave fra høyere makter. Aristoteles’ brudd med Platons idélære er begynnelsen på en mer verdslig, jordisk, tenkemåte. Der Platon anså idéverden som den virkelige verden, lignet Aristoteles’ tanker mer på det moderne menneskets: Den «virkelige» verden ble det jordiske, og tankene noe som manifesteres i det fysiske.
H: Hvilken mer generell utvikling reflekteres i forholdet mellom Platon og Aristoteles?
B: Forholdet illustrerer menneskets inkarnasjoner på jorden. I steinalderen var vi jegere og sankere, og ikke engang opptatt av å bygge hus. Vi bodde i grotter eller gapahuker, og drev ennå ikke fast jordbruk. Men så oppsto jordbruket, og dermed nye samfunnsformer, og byer. Og så oppsto den jordiske tenkningen, der vi kom til å anse tankene som vår egen eiendom, løsrevet fra omverden.
H: Har du, i likhet med Rudolf Steiner, en kristen historieforståelse?
B: Absolutt. Jeg er en esoterisk kristen, i tradisjonen etter Steiner. Dette er en kristendom som rommer alver, englehierarkier og reinkarnasjon. Jeg tror tiden er kommet for å fordype og utvide kristendommen. Den er ikke ferdig én gang for alle, men er, som mennesket selv, i stadig utvikling.
H: Steiner omtalte kristendommen som en «mystisk kjensgjerning». Hva menes med det?
B: Det betyr at kristendommen er forbundet med andre mystiske strømninger, snarere enn å ha oppstått i et vakuum. Den viderefører og forvandler forutgående bevegelser.
H: Så hvor er det blitt av den mystiske kristendommen, som knytter seg mer til det tankemessige og åndelige, enn den mer utelukkende emosjonelt orienterte, nær sagt patetiske kristendommen som er utbredt i dag?
B: Opprinnelig hadde kristendommen en gnostisk side, som etter hvert ble undertrykt og fordrevet. De som trodde på reinkarnasjon, slik som katarene, ble henrettet på grusomme måter. Så den mentale siden – som hadde å gjøre med gnosis og innsikt – ble fordrevet, slik at man kun stod igjen med det emosjonelle. Samtidig ble «troen» noe irrasjonelt og uforklarlig, og et slags motbilde til forstanden. Men i dag opplever stadig flere mennesker åndelige fenomener, og det blir i større grad et spørsmål om erfaring snarere enn tro.
H: Hvilke mysterieskoler medvirket til at kristendommen oppsto?
A: Foruten en understrøm av egyptisk visdom, hadde esseerne en sterk påvirkning. Jesus var selv en periode hos esseerne.
H: Hvem var esseerne?
B: De var en asketisk jødisk bevegelse, som levde i delvis isolasjon fra andre jødiske samfunn. Vi ser av slektslinjene i Bibelen at Jesu fødsel var forutbestemt og planlagt i mange generasjoner. Men jeg vet ikke om Josef og Maria var esseere.
H: Rudolf Steiner, antroposofiens grunnlegger, synes å være en fellesnevner for det vi snakker om her. Mange er kanskje kjent med Steinerskolen. eller biodynamisk jordbruk. Men hva er selve Steiners hovedbudskap til vår tid?
B: Steiners budskap ville nok vært det samme i dag som i hans levetid: At mennesket er et guddommelig vesen, og trenger å gjenfinne kontakten med sitt åndelige opphav. Og dermed oppstår spørsmålene: Hvordan utvikle en pedagogikk der mennesket anerkjennes som et åndelig-sjelelig vesen som lever mange liv? Hvordan utvikle et biodynamisk jordbruk, som tar hensyn til plantenes forhold til kosmos?
H: Hva ble utslagsgivende for at du selv ble antroposof?
A: Jeg ble antroposof som attenåring, da jeg fikk låne og leste Steiners Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? og Goethes verdensanskuelse. Der den første handler om å skue den åndelige verden, om oversanselig erkjennelse, handler den siste om å se det åndelige i det fysiske, om de oversanselige formkreftene i naturen. At jeg kom over akkurat disse bøkene, ble et lykketreff.
H: Steiner regnet Goethe som en stor tenker. Hva var Goethes verdensanskuelse?
B: Goethe lærer oss å trenge fra tingenes utside til deres innside. Hvis du for eksempel ser en elefant, hjort eller gaupe, og møter dyret gjennom sansning og empati, kan dyrets vesen åpenbares for deg. Elefanten er, for eksempel, stor og tung, men har utrolig følsomme føtter. Den kan knekke en nøtt under foten, uten å ødelegge noe annet enn skallet, for så å spise nøtten med snabelen. Den har en enorm hukommelse, og er omsorgsfull mot andre i flokken. De er også lærenemme, selv i høy alder. Dette kan vi forsøke å ta inn over oss, åndelig og fysisk – hvordan er det å være en elefant? Dette kan vi tilnærme oss gjennom anskuelse, innlevelse, naturvitenskap og meditasjon – eller også diktning. Goethe kalte dette «eksakt sanserettet fantasi». Vi skaper oss indre bilder som ikke er vilkårlige, men som fører til dypere forståelse.
H: Du skriver jo også dikt selv. Hvor henter du inspirasjon?
B: For eksempel gjennom vennskap, musikk, møter med naturen, eller øyeblikksbilder. Det kan være både sanseerfaringer, følelser og tanker. Når jeg skriver dikt forsøker jeg, dels også meditativt, å erfare tingenes innside.
H: På din egen nettside skriver du om Goethe, Rilke og din egen oldefar, Johan Bojer. Har disse noe til felles?
B: Nei, ikke så mye – Johan Bojer er riktignok en god forteller, men det var jo slektskapet med ham som først fanget min interesse.
H: Hvem var Johan Bojer?
B: Han var en berømt forfatter i sin samtid, som ikke er så berømt lenger. Han utga omtrent én bok i året gjennom hele sitt forfatterliv, innen flere ulike sjangre: eventyr, skuespill, romaner og folkelivsskildringer. Min favoritt er Den siste viking, som handler om fiskerne på Rissa utenfor Trondheim, som seilte til og fra Lofotfisket hvert bidige år. Livene deres beskrives på en svært medrivende og autentisk måte, synes jeg.
H: Antroposofen André Bjerke så med bekymring på den modernistiske utviklingen i diktningen, der rim og rytme faller bort. Deler du hans syn?
B: Det Bjerke reagerte på, var diktere som overlater til leseren å avgjøre meningsinnholdet, og selv ikke aner hva de skriver, for å sette det på spissen. Det synes også jeg er en tilsnikelse – enten står du for det du vil fortelle, eller så kan du simpelthen la være. Det forstår jeg som Bjerkes poeng. Ellers mener jeg ikke at alle dikt må rime, ikke en gang følge et klassisk rim-mønster. Men jeg foretrekker at det iallfall er en slags rytme, halv-rim, bokstavrim eller lignende som skiller et dikt fra knekk-prosa, altså en helt vanlig fortelling brukket opp i linjer.
H: Har du selv et dikt du vil dele med Sivilisasjonens lesere?
B: Ja, her er et av mine egne dikt, som heter Hvis verden er musikk:
Det høres så riktig ut, jeg lytter
Ikke bare til fuglesangen
Eller nabobarnas kor
Eller bråbremsingen ved fotgjengerfeltet
Jeg lytter til lyden av et godt argument
Eller mislyden i en feilslutning
Kantaten i et smil, eller disharmonien i en grimase
Sollysets fanfare
Eller mørkets dempede moll
Kanskje hører jeg min egen tone der ute
Eller andre finner sin i meg?
Jeg endrer klangen i et stykke som allerede finnes
Jeg bor i en verden som lytter til seg selv
