Jeg er ikke den som hopper på farsotter så ofte, men angrer ikke på dette teaterbesøket, skriver Adara og Henrik Høeg om Prima Facie i sin anmeldelsen i dialog.
Hva:
Prima Facie av Suzie Miller
Produsert av Riksteateret, i samarbeid med Nationaltheatret
Spilles på ulike scener frem til 17. mars 2026
Regi: Maren Bjørseth
Dramaturg: Elin Grinaker
Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig
Koreograf: Magnus Myhr
Scenograf og lysdesigner: Norunn Standal
Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten
Adara: Riksteateret og Nationaltheatret henter Prima Facie til Norge, som et av over tredve land siden dets urpremiere i 2019. Jeg er ikke den som hopper på farsotter så ofte, men angrer ikke på dette teaterbesøket! Det hadde trolig heller ikke Georg Brandes, dersom han kunne tatt turen. For her settes særdeles tidsaktuelle problemer under debatt: Kvinnene som anmelder voldtekt – og spørsmålet om vi skal vi tro dem, eller ei?
Henrik: For meg blir Brandes for snever, all den tid han utelukker eksistensielle og åndelige problemer til fordel for det sosiale og politiske. Samfunnets problemer må gjerne opp på scenen, men det innebærer en betraktelig fallhøyde for det plumpt kjedelige, forutberegnelige og politisk belærende. Siden jeg på forhånd var kjent med handlingsgangen og tematikken, var jeg spent på hvordan man her ville håndtere denne utfordringen – både hva gjelder tekst og regi. Jeg må si at jeg ble positivt overrasket, og var fenget fra første til siste sekund.
Adara: Vi møter Tessa Ensler, en ung forsvarsadvokat som er blant de beste i sin generasjon. Gjennom tilbakeblikk til Tessas fortid, ser vi henne som en ung og formbar jusstudent, som på første studiedag føler seg nokså underlegen, og nesten ikke kan tro at hun er havnet blant «crème de la crème», som dekanen forteller studentene at de er. Men hun skal fortjene plassen, og ikke være blant de én av tre som forespeiles å droppe ut av studiet. Hun får gode karakterer, og innpass hos et velrennomert advokatkontor.
Som en som har vært i samme bransje, har jeg møtt Tessa både én og to ganger. Det er en sylskarp kvinne, som – kanskje som den første i sin familie – har gjennomført en lengre akademisk utdannelse, tjener egne gode penger, og får innpass i en ny og annerledes verden enn den hun kom fra. Hun har kanskje ennå ikke tatt inn over seg hvor radikalt endret hun har blitt av jusstudiet, og den juridiske tankegangen som er så fremmed for legfolk. Alle idealistiske tanker om rettferdighet og sannhet, som kan ha ført henne inn på juridisk fakultet, er kommet i bakgrunnen – og Tessa står tilbake som en juridisk killer, som vet å vinne en sak. At dramatiker Suzie Miller selv har erfaring som advokat, skinner tydelig gjennom i teksten, med mange gode observasjoner om hvordan man som jurist resonnerer.
Henrik: Dersom ingenting hadde satt en stopper for Tessas suksesshistorie, ville hun neppe stilt spørsmål ved rettssystemet og noe så abstrakt som «rettferdighet». Men idet hun selv blir utsatt for en uønsket og vond seksuell handling, blir dette spørsmålet ytterst konkret, og for henne dypt eksistensielt: Vil hun klare å fortsette i yrket der hun så tydelig briljerer og utmerker seg, dersom hun ikke kan tro på rettssystemets integritet og evne til å gjenopprette rettferdighet?
Idet Tessa anmelder, vet hun så altfor godt at hun har en dårlig sak. Oppi all sin fortvilelse og indre kaos, resonnerer hun, som den gode juristen hun er, over det mangelfulle bevisbildet. Tross dette, gjennomgår hun rettsmedisinske undersøkelser, politiavhør, to års venting, og til slutt vitneforklaring i retten. Hun gjør alt dette, tross vissheten om at det trolig ikke vil gå hennes vei. Å la hendelsen forbigå i stillhet, fremstår ikke som noe levelig alternativ.
Adara: Mannen som trenger seg på henne, er ikke en fremmed. Det er en kollega, Julian, som hun har en greie med. De har tidligere samme kveld hatt det hyggelig på restaurant, og kvelden har endt hjemme hos Tessa – med rødvin og is. En romantisk aften, helt frem til Tessa blir kvalm, kaster opp, og deretter er så sliten og elendig at hun ikke klarer å motstå Julians begjær. Det er andre gangen de ligger sammen denne kvelden, men denne gangen ønsker Tessa slett ikke det. Det er det siste hun vil, men han trenger seg inn i henne, med makt, og det er smertefullt både i kropp og sjel.
Etter at Julian, som forventet, er blitt frikjent, holder Tessa en avslutningsappell for oss i publikum, der hun krever at man tenker nytt om seksuelle overgrep. Det legges vekt på konsise og logisk sammenhengende vitneforklaringer, men som Tessa erfarer, kan man ikke forvente dette av en som tvinges til å gjennomleve sine traumer. Men om fornærmede derimot klarer å fremlegge overgrepet på logisk vis, risikerer hun å fremstå som kalkulerende. Tessa har forhørt mangt et vitne, men – frem til nå – forstått og brydd seg lite om den fornærmedes perspektiv.
Det Tessa gjennomgår, setter den juridiske definisjonen av voldtekt som gjaldt inntil juli i år, på spissen: At det foreligger vold, trusler, eller at en part er ute av stand til å motsette seg handlingen. At hennes evne til å motsette seg overgrepet settes i fokus – som spørsmålet om hvorfor hun ikke klarte å slå vekk Julians armer –, er del av den krenkelsen som Tessa gjennomgår i rettssalen. Nå som voldtekt regnes som seksuell omgang uten samtykke – i ord eller handling –, ville nok Julian fremdeles frikjennes på grunn av manglende bevis, men prosessen ville likevel kommet nærmere å yte Tessa rettferdighet.
Henrik: Jeg også har fått et nytt perspektiv på saken. Da ny «samtykkelov» skulle innføres, ble det latterliggjort av mange som et krav om et høyt og tydelig «ja» på sengekanten. Men med forståelsen av at det dreier seg om samtykke i ord og handling, stilles det egentlig bare krav om normal og vanlig seksuell folkeskikk. Før så jeg ikke viktigheten av denne ordlydsforskjellen, men Tessas fortelling stiller den i et klart relieff.
I det hele tatt, kan jeg anbefale forestillingen til et første stevnemøte. Den gir utvilsomt mye å snakke om, hva gjelder ens forestillinger og verdier knyttet til seksualitet såvel som rettsvesen. Slik stykket påpeker, er dette viktig å avklare før romansen skrider ytterligere frem.
Adara: Og det er flere grunner for å velge seg teateret ved en slik anledning. Oppsetningen er vellykket på alle måter. Den norske oversettelsen er treffende, og bærer preg av grundige undersøkelser. Hovedrolleinnhaver, og stykkets eneste skuespiller, Maria Kristine Hildonen, imponerer stort med sin presisjon og rytme. Jeg liker det lekne og teatrale ved spillet hennes, og koreografien er preget av en voldsom driv og påhittsomhet. Det skal nevnes at Hildonen har mottatt Heddaprisen for sin tolkning av Tessa.
Hennes medspiller, perkusjonist Elisabeth Mørland Nesset, bidrar til den medrivende stemningen. Scenebildet er enkelt, og lesses ikke ned av unødvendig floskler og fjas. Scenografi, lys og lyd gjør det disse elementene, etter min mening, er ment å gjøre – de bygger opp under fortellingen, og skuespillet. Maren Bjørseths teaterregi holder høyt nivå. Slikt politisk teater kan vi utstå.
