Påskens krimroman for den siviliserte leser

Skrevet av | 28. mars 2024

Påsken. En herlig høytid. Hva er vel ikke mer passende enn en dypt savnet solstråle som treffer de vakre, hvite restene av sne i et vårlig landskap – mens man resonnerer over Jesu oppstandelse? Hvis kaffen, appelsinene, grillen og ullpleddene er på plass ved solveggen på fjellhytten, er det vel bare én ting som mangler … 

Her i Norge har vi dyrket en litt småsær kultur rundt det å lese krimromaner i påsken. Man skulle tro at dette hadde noe med høytiden å gjøre, men faktum er at det helt tilfeldig oppstod et rituale for dette i 1923, da Gyldendals forlegger trykket en annonse for en krimroman skrevet av Nordahl Grieg og Nils Lie. Annonsens tittel lød: «Bergenstoget plyndret i natt». Boken ble en god selger, og året etter kom Ascheoug på banen og annonserte for nok en krimbok i påsken. Siden har det ballet på seg, og vi nordmenn blir bare mer og mer avhengig av denne sesongbaserte krimmen hvert år. 

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Jeg er opptatt av å belyse at krimromanen kan være like klassisk og dannet som en hvilken som helst annen sjanger. Dette blir i alle fall tydelig under lesningen av én helt spesiell og ganske neglisjert bok, nemlig Mitt navn er Knoph (1914) skrevet av Olaf Bull. 

Boken er en gåte i seg selv

Jeg tør mene noe så dristig at enhver god bok bærer med seg et like godt forord. Dette er i høyeste grad tilfellet med Mitt navn er Knoph. Her er det ingen ringere enn den store nasjonalpoeten, André Bjerke, som har tatt fatt på pennen og komponert en aldri så liten hyllest til både forfatteren og boken. Han skriver blant annet litt om hvordan den lille romanen ble til, men også en merkelig historie rundt utgivelsen av den som får oss til å skjønne at det ikke bare er innholdet i den som er bygget på mystikk. Boken er et mysterium i seg selv. 

For å ikke røpe for mye, kan jeg si at det ikke var en lett sak å få boken utgitt. Som Bjerke selv skriver så fint i forordet: «Nåja, kriminalromanen er nå engang litteraturens stebarn». Avslutningsvis hyller han boken og Bull opp i skyene, slik at enhver leser kan bli sittende for seg selv og undre: Hvorfor har jeg ikke lest flere kriminalromaner? Dette spørsmålet vedvarer og forsterkes i gjenklang under lesningen av de første kapitlene. 

Mitt navn er Knoph, av Olaf Bull

En mann som snakker altfor sant 

Hovedpersonen i denne korte, mystiske romanen er Jens Christian Sahle, og første kapittel presenterer oss med problemet ganske så rett frem: Sahle har anmeldt seg selv til politiet for underslag av 20 000 kroner i sitt eget aksjeselskap. Handlingen diskuteres i et herreselskap på Grand Café, og det begynner snart å klø i fingrene på detektiv Hans Bleng. Hvorfor tilstod han så raskt for dette? Og hvorfor forteller han med glede i rettssaken at de ble brukt på en elskerinne? Har vi med en mann å gjøre som rett og slett snakker for sant til at det kan være sant? 

Selv om de første kapitlene i kriminalromanen kun har med store pengesummer å gjøre, er det fortsatt like – om ikke mer – spennende som hvis historien begynte med mord. Dette kan skyldes Bulls snertne penn. Han er formell og dannet i ordbruken. Samtidig er alt veldig lettlest, med et hint av humor bak en del av dialogen. På overflaten handler krimsaken om de underslåtte summene, men bak sceneteppet skjuler det seg innviklede sosiale relasjoner og kanskje flere gjerningsmenn med enda mer alvorlige handlingsmønstre. Og hvem i alle dager er Knoph? 

Romanen vekker detektiven i deg 

Jeg har lest krimromaner før, men aldri har jeg opplevd å ha blitt så betatt av detektivvirket som det jeg ble med Mitt navn er Knoph. Det er riktignok noe med denne spesifikke historien som får andre blodige mordsaker til å blekne i forhold. Kanskje er det de siviliserte rammene rundt Sahle og hans usle bedrifter? Her har vi nemlig en tilsynelatende ordentlig, avslepet mann, hvis ansikt og type ikke skulle få en til å tenke at han kunne funnet på noe ugagn. 

Under lesningen endte jeg opp med å oppføre meg som detektiv i form av at jeg bladde tilbake for å få med meg nøyaktig tidspunkt og dato for hvert tidligere menneskemøte og hver geskjeft. 

Med andre ord – start lesningen forberedt, med notisblokk og penn. Her blir det sannsynligvis en smørje av tanker og spørsmål som leseren – med glede – må sitte og knuge på, sammen med detektiv Bleng. 

Og der har du altså fått servert en sivilisert påskelektyre! 

Med sin overbevisende psykologiske dybde – tynget av vemod, men også oppløftet av håp – ...
Drager, sverd og dyder: Historien om den kinesiske sivilisasjon I den kinesiske kosmogonien ble verden ...
3. november er sannsynligvis den viktigste datoen i år. De fleste i Norge håper sannsynligvis ...