Europa vurderer utestengelse av russiske turister | Går menneskeverdets og enkeltindividets tid mot slutten?

Publisert 15. august 2022 av

Sanksjonene mot Russland når stadig nye høyder. Den som står for tur eier nærmest ikke sidestykke i europeisk historie. Spørsmålet er om vi ikke for lengst har passert stadiet «sende et signal til Putin», og om det heller er vår irrasjonelle handlingsiver som har fått fritt spillerom i kampen mot krigen.

Avisene har de siste månedene skrevet om hotellverter som har holdt herberget stengt for russisk ferdafolk. Tankegangen nå har spredt seg til politisk hold. Den 31. august skal innsnevring av utstedelse av turistvisum til russiske borgere diskuteres på et uformelt møte for EUs utenriksministre

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Både den finske og estlandske statsministeren har gått i bresjen for møtets agenda ved å offentlig uttale at de synes det er «feil» at russiske statsborgere kan ferdes fritt i Europa. «Å besøke Europa er et privilegium, ikke en menneskerettighet», skriver Estlands statsminister Kaja Kallas på Twitter. 

Samtidig advarer flere eksperter mot å la kreativiteten sette grensene for hvilke sanksjoner som kan rettes mot Russland. Statsviter og forsker ved OsloMet, Jørn Holm-Hansen, uttalte i vår til Børsen «Sanksjonene kan jo på kort sikt føre til at det blir en slags samling rundt Putin og regimet – at befolkningen begynner å mene at det er verden som er ute etter å ta dem».

Det spekuleres nå i om Norge hiver seg på bølgen, og frivillig retter seg etter trenden i Europa. Som nordmann burde man derimot ligge lavt i terrenget, særlig hvis konseptet nå er at borgere i nasjoner som bedriver invasjon og krigføring, kollektivt skal avstraffes i form av innreiserestriksjoner. Nordmenn som har planlagt kombinert sopp- og bærtur i de finske skoger i høst, kan imidlertid puste rolig ut. Finland har ratifisert Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, hvor artikkel syv legger ned forbud mot tilbakevirkende lover. 

Krig og krise  som et speil for vår åndelige utvikling 

Som en del av barnevaksinasjonsprogrammet er vi opplært i den tro at historien er en oppadgående utviklingslinje, hvor vår tid skiller seg markant fra fortidens elendighet. Med en slik verdensanskuelse, troner dagens menneske på toppen av pyramiden; mentalt og åndelig overlegent våre barbariske forfedre. Våre prinsipper er mer raffinerte; fremmedfrykt og diskriminering er forsøkt utryddet, hevn og revansj regnes ikke lenger for å være aktverdige motiv. Vi, det moderne mennesket, anser menneskeverdet, ideen om at det enkelte mennesket har en ufravikelige verdi, for å stå på en pidestall.

Tross vår barnetro, finnes det en filosofisk diskurs hvorvidt verdens gang faktisk er lineær eller om historien snarere gjentar seg – som et guddommelig urverk som går i sirkler. Hvor menneskeheten er dømt til å reversere seg selv fordi sosiologiske naturlover ikke lar seg transcendere. Forholder det seg slik, vil aldri fred og frihet vedvare; etter en gitt tid vil harmonien bli møtt med krefter som ønsker innføre splittelse og overformynderi.

Forkjemperne for et sirkulært historiesyn har alt å dømme gode tider. Vår evne til å se stort på saken – overveie og vurdere konsekvenser i et bredere perspektiv – har i mange tilfeller rykket tilbake til null. De utallige revisjoner i skolens læreplaner og utrettelige holdningskampanjer, synes å være fullstendig forgjeves; vi er omtrent like sprengkåte etter å ta i bruk sleggen som vi var under blodhevnens tid.

Det samme sinnet som viser seg i sanksjoneringskappløpet mot Russland, kom også for dagen under pandemien –  da peilet inn mot vikarierende syndebukker, det være seg festglade granner, uinjiserte kusiner eller beboere i østvendte bydeler. Den kollektive vrede har siden den gang stått parat, beredt til å kaste første og beste kandidat under bussen. Storslått risiko oppstår når denne form for irrasjonell handlingsiver inntar vårt politiske lederskap. 

Millioner av russere har familie og venner i Europa – kjenninger de ønsker å besøke, bekjente som venter gjester. Nå vil disse og andre – som ikke har andre intensjoner enn å visitere teaterfestivaler, selvhjelpsseminarer og keramikkurs – snart kunne bli uvelkomne. Det er dramatisk nok i seg selv. Dramatisk er det likeledes hvordan vi unngår å se hva et slikt vedtak gjør med oss – hva det gjør oss til. 

Faren ved å beslutte at russere er uønskede individer i vår verdensdel, er åpenbar. Søkelyset forskyves fra sivile represalier rettet mot den russiske stat og det russiske næringsliv, over til til den individuelle reisende. Latent russerforakt senses i befolkningen, og idet det offisielle Europa tar i bruk sanksjoner av dette format, gis et faretruende signal fra øverste hold. Selv om intensjonen ikke er å gjøre enhver russer medskyldig, er beskjeden klar nok – et helt folk skal hevnes.

Mennesket har alltid strukket seg langt for å frembringe syndebukker som kan klandres for verdens gang. Det er et urgammelt konsept; freden senker seg idet skurken henges, selv om gjerningsmannen går løs. Vi, det moderne mennesket, har nå en ypperlig sjanse; vi kan bevise for oss selv at vi er noe i nærheten av det vi innbiller oss selv å være. 

Snart er det valg og mange av våre lesere undrer seg sikkert over hvilket parti ...
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i Marrakechs medina er fargene skarpere ...
Universitetet i Göttingen har lansert en samling forelesningsrekker om indoeuropeiske, døde språk. At språkene er ...