Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever av og til at noen spør meg om jeg har sett en bestemt film. Hvis jeg svarer nei, sier personen: «Du kan ikke ha gått glipp av den, det er et must å se den!»
Det er umulig å ha lest, sett, eller hørt all kunst i verden. Jeg tror smak og tilfeldigheter påvirker våre opplevelser. Slik må det også fortsette for å sikre dialog og utveksling av ideer.
Vel, filmen vi snakker om i dag må dere faktisk se. Hvis dere ikke allerede har sett den. Med ironi sier jeg at dere ikke kan unngå å se The Party (1968). En kaotisk, morsom film som få andre. Men med et stort «men» …
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Plottet, der alt skjer ved et uhell
Filmen starter med Hrundi V. Bakshi (spilt av Peter Sellers), en klønete indisk skuespiller som ved et uhell ødelegger en kostbar filmscene. Filmprodusenten svartelister Bakshi og ved et uhell sender han en invitasjon til en fest som holdes på den luksuriøse Hollywood-villaen til produsenten. Bakshi dukker opp på festen, som begynner rolig, men hans klønete oppførsel fører raskt til kaos.
Kaoset oppstår gjennom en serie morsomme misforståelser og uhell, som å søle mat og drikke, starte en elefantvask og fylle huset med såpebobler. Til tross for kaoset, ender festen på best mulig måte for Bakshi.
Det morsomste øyeblikket
Det er en karakter som mer enn noen andre fører oss inn i katastrofen: servitøren. Fra det øyeblikket Bakshi går inn i huset, er det tydelig at servitøren drikker skamløst. Hver gang han spør Bakshi om han vil ha noe å drikke – selv om han allerede vet at Bakshi ikke drikker fordi han har sagt det tydelig – ender han opp med å drikke det glasset som Bakshi avviser.
Like før den avgjørende middagsscenen – filmens høydepunkt – er servitøren synlig beruset. Han «stjeler» et gjesteglass og drikker vin når han egentlig bare skulle smake. Hans bevegelser er de automatiske bevegelsene til en erfaren servitør, men han er så full at han går i sirkler rundt bordet uten å forstå hva han skal gjøre. Hans beruselse gjør ham annerledes, og bidrar til ideen om at i denne filmen, for å være morsom, må du være annerledes (indisk) eller feil (beruset). Og vi vil komme tilbake til dette elementet senere i kritikken.
Middagsscenen er spesielt morsom når Bakshi blir bedt om å sitte på en mini-stol som er til hinder for alle. Tross alt er Bakshi der ved en feil, ingen hadde invitert ham eller regnet ham med blant gjestene.
Blant de mest minneverdige øyeblikkene er kastingen og fjerningen av kyllingen med parykk, den medvirkende servitøren, og kjøkkendøren som beveger seg som saloon-dørene fra det ville Vesten og forårsaker generell forvirring.
I den morsomme 1 minutt og 30 sekunder lange sekvensen blir det ikke sagt et ord av hovedpersonene, men kommuniseres bare gjennom bevegelser. I bakgrunnen høres gjestenes småprat. I det øyeblikket kunne Bakshi ha vært av hvilken som helst nasjonalitet eller bakgrunn.
Denne artikkelen er en del av artikkelserien «Hjelp, dette var morsomt!», hvor Laura Pedrali presenterer gjensyn med klassiske og morsomme filmer som er ukjent (eller glemt) for de fleste, men høyt verdsatt av filmelskere. Dette er filmer med en humor som ikke er like «akseptert» i dag.
Kritikkene
Det har vært flere kritikker av filmen, den mest åpenbare handler om den rasemessige representasjonen av hovedpersonen, Hrundi V. Bakshi. Bakshi er en indisk karakter spilt av en britisk skuespiller som fikk ansiktet sitt farget for å gjøre huden hans mørkere, og som etterligner aksenten som brukes i India når engelsk snakkes. Det er umulig å ikke være enig i at denne praksisen og den tvungne bruken av stereotyper er usensitiv.
Når vi ser på tiden filmen ble laget, i 1968, med en hermeneutisk tilnærming (altså, å tolke noe med konteksten i fokus), forstår vi at det på den tiden ikke fantes like mange verktøy for å oppfatte denne usensitiviteten, på grunn av en mindre inkluderende tilstedeværelse som vi bare begynner å bli vant til i dag. Det er en lang prosess med å akseptere mangfold som fortsatt er langt fra fullført i dag.
Et annet perspektiv er at teknikken med brownface og skuespillerens falske indiske identitet kan ansees motsatt – altså som en satire og direkte kritikk mot datidens Hollywood. En trang krets av overfladiskhet og falskhet som manglet ekthet og bare næret seg av utseende. Det var et lukket, eksklusivt og konformistisk samfunn som bare fulgte sine egne standarder. The Party er også en kritikk av luksusen og praktfullheten i Hollywood som var frakoblet fra dagliglivet, det normale.
Bakshi er et eksempel på dette på festen, hans mål er å ha det gøy, lære, snakke og bli kjent med folk, tilbringe en hyggelig kveld. Hans holdning står i kontrast til de fleste deltakerne på festen, som bare er der for å utnytte og gripe karrieremuligheter.
«Vår» favorittkelner er også et symbol på alkoholisme og problemet med avhengighet og selvdestruktiv praksis som ofte kjennetegner Hollywood-miljøet.
Var det avgjørende for filmens suksess at Bakshi var indisk?
Så det som ved første øyekast kan virke som en rasistisk praksis, er faktisk en kritikk av de som er lukket overfor mangfold. Et slags angrep med like våpen. Likevel, å se filmen i dag får fortsatt mange til å vri seg i stolen, fordi vi lever i en helt annen tid der alt dette hverken blir akseptert eller tolerert.
Det er derfor naturlig å spørre: Måtte Bakshi være indisk og farget svart for at denne filmen skulle lykkes? I virkeligheten kunne han ha vært hvilken som helst annen outsider, men vi ville likevel snakket om en outsider og dermed om en minoritet brukt for å underholde og for å fremme kritikk. For å beholde sin kritiske kraft, må filmen nødvendigvis baseres på en karakter som er helt uavhengig av Hollywood og som belyser dets praksis som er så fjernt fra virkeligheten.
Personlig tror jeg at valget av en indisk karakter også hadde å gjøre med språk; skuespilleren kunne lett gjenskape den indiske aksenten, samtidig som han fortsatte å snakke engelsk, noe som representerte et fjernt og lite kjent land i Amerika på den tiden. Eksotisk.
Jeg mener det var en bjørnetjeneste, der kritikken vendte seg mot seg selv, der stereotypen er så dominerende at den overstyrer alt annet. Hensikten var der, men den rasemessige representasjonen er definitivt problematisk i denne filmen.
I tillegg til dette mener flere kritikere også at filmens tempo er ujevnt. Paradoksale scener er omgitt av roligere rytmer. Jeg er ikke enig i dette; mens jeg erkjenner de forskjellige rytmer, anser jeg dem som funksjonelle for oppbyggingen av klimakset og for å forstå hovedpersonen og hans vanlige praksis. Det er en slags miljøsetting.
Lærdommene
Denne filmen lærer oss at vi kan være drevet av store intensjoner, men hvordan vi kommuniserer forblir avgjørende for å nå målet. Selv om filmen er svært underholdende, forblir den et mindre kjent verk som ikke mange kjenner til, spesielt på grunn av den negative representasjonen av stereotyper.
Det er likevel et faktum at filmen er et mesterlig samspill mellom film og teater, spesielt synlig i settingen til villaen, der 90 prosent av filmen foregår, og i slapstick-gagene. Disse er kjennetegnet av overdrevne fysiske handlinger og farse.
Det gjenstår derfor bare å se denne filmen med dagens bevissthet: å forstå dens opprinnelse, begrensninger og potensial.
Regissør: Blake Edwards
År: 1968
Medvirkende: Peter Sellers, Claudine Longet
