Kuppforsøket i Russland – hva var det egentlig som hendte?

Skrevet av | 23. juli 2023

Machiavellis advarsel i Fyrsten (1513) mot et forsvar basert på leiesoldater er like aktuell den dag i dag. Leiesoldater, faller Machiavellis dom, er enten ubrukelige eller farlige. Det siste fordi de har «ingen lojalitet blant mennesker», og dermed er troende til å sette dolken i ryggen på sin herre når det måtte gagne dem. Under den italienske renessansen ble leiesoldatenes offiserer endog kalt capitani di ventura, løst oversatt til «risikokapteiner».

Det var den moderne risikokapteinen Jevgenij Prigozjin som forleden presset Russland mot stupet av borgerkrig. Historien om mannen med klengenavnet «Putins kokk» finner sin ydmyke begynnelse i St. Petersburg, der han på 2000-tallet driftet Vladimir Putins favorittrestaurant. Etter at Putin tiltrådte som president, ble Prigozjin følgelig tilbudt lukrative cateringkontrakter med både Kreml, militæret og en rekke øvrige statlige institusjoner, et prakteksempel på den form for nepotisme som gjennomsyrer det russiske samfunn. 

Etter å ha tjent seg styrtrik på virksomheten, opprettet Prigozjin det private militærselskapet Wagnergruppen i 2014. Navnet er inspirert av Hitlers yndlingskomponist, trolig et påfunn av selskapets medgrunnlegger og hærsjef Dmitrij Utkin. Utkin er en høyt dekorert spesialsoldat som åpent nærer neonazistiske sympatier, en anelse ironisk for en hær som etter sigende tar del i «avnazifiseringen» av Ukraina.  

Wagner er ikke den eneste oligarkhæren av sitt slag i Russland, men den er den desidert største og viktigste. Dessuten har de hatt en betydelig internasjonal tilstedeværelse. De har blant annet vært operative i Venezuela, hvor de i praksis opptrådte som en privat sikkerhetsstyrke for president Nicolás Maduro under massedemonstrasjonene mot ham i 2019, da inflasjonen stod på som verst. 

På det afrikanske kontinentet har de ytet beskyttelse til autoritære regimer i land som Mali, Libya, Sudan, Madagaskar, Mosambik og Den sentralafrikanske republikk. Særlig tungt har de altså satset på Sahel-beltet, der en tredjedel av verdens mineraler utvinnes. De har tilbydd militære muskler og trening i bytte mot politiske allianser og naturressurser, og har derigjennom tjent som instrument for russisk utenrikspolitikk i regionen. 

I Syria har de vært i trefninger med Assad-regimets kobbel av fiender. I et quid pro quo-arrangement har de forsvart regimets energikilder mot ikke ubetydelige andeler av salget fra disse. I tilfeller der de har lyktes i å ta bestridte oljeanlegg før fiendens tropper, har de blitt belønnet med opp mot tredve prosent av inntektene fra installasjonene. Slik har de tjent svimlende summer.

Wagners portefølje av utenlandsbedrifter har ofte etterlatt et blodspor av groteske menneskerettighetsbrudd, hvilket har fått dem fordømt som en terrororganisasjon av amerikanske myndigheter. Ugjerninger som i dag fortsetter ufortrødent på ukrainsk jord. 

Bilde av en av Wagner-gruppens stridsvogner i byen Rostov-na-Donu 24. juni 2023. Foto: Wikimedia commons, Fargoh

Rettferdighetsmarsjen

Under Ukraina-krigen har Prigozjin gjort som Stalin før ham, ved aktivt å rekruttere soldater fra fengslene. Det sirkulerer videoer der han personlig presenterer grupper av innsatte valget mellom videre soning, seks måneders militærtjeneste ved fronten etterfulgt av benådning, eller en kule i bakhodet ved desertering.   

Slik har den forhenværende pølsemakeren på sine eldre dager satt seg fore å produsere pølser av den menneskelige sorten, presset gjennom en ubarmhjertig ukrainsk kjøttkvern. I motsetning til de mer verdifulle Syria- og Afrika-veteranene, har de ferske rekruttene nemlig blitt brukt som kanonføde ved fronten, en brutal strategi som viste seg helt avgjørende i erobringen av Soledar og Bakhmut.

Wagners «rettferdighetsmarsj» mot Moskva 23. juni falt ikke som styrtregn fra skyfri himmel. Over mange måneder hadde den frittalende Prigozjin alt tedd seg som en kjøter høyst villig til å bite av hånden som har matet ham. I lange tirader postet på sosiale medier har han gått knallhardt ut mot udugeligheten til sentralmyndighetene i Moskva, med en språkføring som ville ha fått den mest tatoverte og gonoréinfiserte av sjømenn til å rødme. Gjentatte ganger har han sådd i tvil Kremls versjoner av virkeligheten, stikk i strid med de russiske krigslovene. En periode kunne det nærmest virke som om Prigozjin var den eneste mannen utenom Putin med reell ytringsfrihet i Russland.

I den internasjonale pressen ble det diskutert hvor mye lenger Putin ville tolerere en slik åpen utfordring. Ikke lenge, skulle det vise seg. Det kanskje aller mest talende faktumet om hendelsesforløpet (og forunderlig nok også et av de mer underrapporterte etter kuppforsøket) er Moskvas beslutning om at Wagner skulle oppløses og bringes under den konvensjonelle hæren 1. juli, et trekk som umiddelbart ble møtt med et raseriutbrudd fra Prigozjin på Telegram.

Det er neppe tilfeldig at Wagners mislykkede kuppforsøk inntraff uken før Prigozjin skulle strippes for hele sin kumulerte makt. Følte han seg presset, for å låne av pokerterminologien, til å gå «all in»? Å gi sine personlige ambisjoner et siste, desperate forsøk, litt som den spartanske kong Leonidas håpefulle spydkast mot perserkongen Xerxes i filmen 300? 

Wagners bragder på slagmarken har langt på vei overgått dem til den russiske hæren, som ofte har stått i stampe og støtt på oppsiktsvekkende store logistiske utfordringer. Var håpet at den respekten Wagner hadde opparbeidet seg, ville få dem til å vinne over til sin side de konvensjonelle styrkene, nasjonalgarden og spesialsoldatene?

En historisk parallell er nærliggende. Under det reaksjonære kuppforsøket mot Boris Jeltsin under den konstitusjonelle krisen i 1993, rullet til slutt kommunistenes tankser ut av Moskva igjen, siden ingen hadde mave til å utløse en ny borgerkrig på russisk jord. Gamblet Prigozjin på en tilsvarende vegring fra den russiske hæren mot å skyte på sine egne? Eller var håpet at misnøyen i Russland med håndteringen av krigen var såpass stor, at de ville få den samme heltemottagelsen i Moskva som de til å begynne med høstet lenger syd i landet?

Når det russiske luftvåpenet overøste dem med missiler fremfor roser, må Prigozjin ha visst at bløffen hans var blitt sett. De lærde strides om han virkelig hadde 25 000 tropper med seg, slik som han påstod, eller om hæren hans i virkeligheten telte nærmere 5000. Det spiller uansett ingen rolle, ettersom militære eksperter synes å være samstemte om at ingen av delene uansett ville være i nærheten av tilstrekkelig for å okkupere hovedstaden, langt mindre å holde den. Det hører også med til historien at den opprinnelige planen var å ta forsvarsminister Sergei Shoigu og general Valery Gerasimov til gisler, men at dette ble avdekket og deretter avverget av den russiske etterretningstjenesten FSB. 

Æren for den påfølgende fredsavtalen mellom Wagner og Kreml hviler offisielt hos Hviterusslands sterke marionett, president Aleksandr Lukasjenko, men dette kan meget godt ha vært en PR-spinn for å redde ansikt. Det er tenkelig at avtalen kan ha blitt fremforhandlet mellom Putin og Prigozjin direkte. Det svirrer også rykter om at spesifikke trusler mot Prigozjins familiemedlemmer ble utøvd i kulissene, men den slags rapporter har enda til gode å bli bekreftet av verifiserbare kilder. 

Alt dette forblir naturligvis ren spekulasjon. Det eneste en kan si med sikkerhet, er at Prigozjin er en spillende mann. Han slang kulen i ruletthjulet, krysset tappert sine fingre, og tapte alt. Han ble så tilbudt en utvei, som han i desperasjon grep, forseglende sin ulykkelige skjebne. Enten han befinner seg i Hviterussland eller i Russland, gjør han trolig klokt i å flytte inn i første etasje, for formodentlig er han nå ufrivillig påmeldt det tradisjonsrike oligarkmesterskapet i vindushopping. Det er kanskje heller ikke så foraktelig å sverge til et strengt kostholdregime, der kopper med te uten tilsyn ikke inngår i dietten. Er det én ting Putin ikke har for vane å tolerere, så er det svik. 

Putins fremste forbilde, Peter den store, slo dessuten hardt ned på et lignende opprør fra egne utenlandstropper i 1698, under krigføringen mot ottomanerne. Musketerene ved Azovhavet marsjerte taktfast mot Moskva, men fremrykningen deres ble raskt stanset. Hundrevis av dem ble hengt på Moskvas byporter, og de råtne likene forble der over vinteren til skrekk og advarsel for andre som måtte komme på lignende subversive tanker.

Foreløpig har ikke Putin falt i paranoia og begynt utrenskningene av egne maktkretser, slik som så ofte skjer med aldrende diktatorer i en presset posisjon. Han vil derimot være klar over at halvparten av de siste tolv Romanov-herskerne ble myrdet, gjerne som følge av at de mistet grepet om hærledelsen, adelsstanden eller administrasjonen. Under intervjuserien med filmskaperen Oliver Stone i 2017 bekreftet Putin også at det hadde vært flere attentatforsøk mot ham allerede den gang, som han kommenterte med det erkerussiske ordtaket: «Den som er skjebnesbestemt å henge, vil ikke drukne.»

– Putins fremste forbilde, Peter den store, slo dessuten hardt ned på et lignende opprør fra egne utenlandstropper i 1698, under krigføringen mot ottomanerne. Musketerene ved Azovhavet marsjerte taktfast mot Moskva, men fremrykningen deres ble raskt stanset. Hundrevis av dem ble hengt på Moskvas byporter, og de råtne likene forble der over vinteren til skrekk og advarsel for andre som måtte komme på lignende subversive tanker, skriver Olav Drange Moen. Illustrasjon: «Morgenen for henrettelsen av strelitsene» (1881) av Vasilij Surikov.

Et narrespill?

En mildt sagt alternativ teori om hele hendelsesforløpet har versert. Det foreslås at hele opprøret kan ha vært et spill for galleriet. At alt bare var en gedigen bløff for å flytte Wagners tropper til Hviterussland, slik at de kunne innlede en offensiv mot Ukraina derfra.

Dem som anvender hersketeknikken «konspirasjonsteori» om den mildeste uenighet, sprer igjen de mest genuine, forunderlige konspirasjonsteorier om alt mellom himmel og jord. Under opprøret skjøt Wagner ned russiske helikoptre og fly for åpen scene. Kolonnen deres ble rammet av flere bitende rakettangrep, fanget på film. Episoden har virket fullstendig demoraliserende og ydmykende på Russland. Putin fremstår svakere enn noensinne.

Hvorfor bedrive selvskading på dette planetære nivået, om hensikten var en enkel troppeforflytning? Hvorfor ikke simpelthen bare flytte troppene, uten å sette opp et omreisende sirkus på veien? Hvorfor i alle dager og netter tilkalle hele verdens oppmerksomhet om forflytningen – som en innbruddstyv med bjellehatt og tutende klovnesko – når overraskelse har vært krigskunstens første regel siden antikkens dager?  

Hva episoden også har lært oss, er at påfallende mange i Vesten synes å elske ideen om at verdens største atommakt faller i borgerkrig, blodbad og kaos. For dem rettes de katastrofale ødeleggelsene i Ukraina opp ved den bevisste ødeleggelsen av livene til ytterligere millioner av uskyldige mennesker i Russland. Tankefulle vil på sin side erkjenne at en slik spredning av krigsteatret neppe ville være til det beste for den menneskelige sivilisasjon.

Vel så skremmende er konsensusen som åpenbarte seg i Vesten den dramatiske dagen om at det ville ha vært en forbedring om den impulsive, temperamentsfulle, voldelige og sadistiske lederen av en paramilitær gruppe med neonazistiske røtter, bestående av drapsmenn, voldtektsmenn, torturister og krigsforbrytere, grep makten i Moskva. Dette synes for meg å være den eksakt samme feilslutningen som begrunnet våre egne katastrofale utenlandskriger, der diktatorer av støpningen til Gaddafi og Assad ble ansett for å være så gjennomført ondskapsfulle, at vi i vår kortsynthet åpnet en portal til helvete, som demoniske salafister vrimlet ut av. 

Vi må snart ta innover oss at et stort onde ikke rettferdiggjør et enda større onde. For dem er det dessverre mange av i Russlands maktkorridorer. 

* I høst satte Joachim Triers Verdens verste menneske seerrekord på norske kinoer. Nylige utgitte ...
«Illumineringen og farvens klarhet er ikke resultatet av en 'middelaldersk naivitet', men middelet til å ...
Den 21. mai holdes det en konferanse i Oslo ved navn NOSTOS, som er en ...