Dødskafé: Et filosofisk treff hvor latter og gråt går om hverandre

Publisert 30. september 2019 av

Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å være den samme som da man kom.

Mørket er blitt tykkere og kjølige vindkast har begynt å puste folk i nakken nok en gang. Det er høst; En årstid hvor det forekommer mennesket naturlig å synke sammen og inn i en slags rastløs, vankelmodig tilstand. Kanskje er det slik at oktobermørket fører med seg mørke tanker. Da er det på høy tid at man oppsøker Dødskafeen i Bernt Ankers gate i Oslo.

Vi blir møtt i døråpningen til en sjarmerende, liten bokhandel, Cappelens Forslag, av en mann som – kanskje ikke overraskende – er kledd i sort. I håndflaten holder han en meny hvor tittelen leser «Dødskafé», og under er det fire kategorier som står skrevet med pen løkkeskrift: «Forrett, Hovedrett og Doggy-bag.» 

– Her har vi noen spørsmål vi alle kan tenke på før vi begynner kveldens samtale, sier han omhyggelig.

Vi tar en titt på menyen. 

Er du redd for å dø?

Har du noen gang tenkt på å dø?

Tror du noe skjer etter døden?

Tenker du ofte på døden?

… er noen av spørsmålene vi blir servert som hovedrett. Men vent! Det er flere alternativer. Hele fire ulike temaer – alle spørsmål om døden. Det blir tydelig for oss at vi kommer til å bli sittende her en god stund.

Men hva er desserten? 

Inne i samtalehjørnet blir vi stilt ansikt til ansikt med ukjente individer som enten har kommet for å innrømme sin angst, eller beundring for døden. Og det blir intenst. Når verten stiller spørsmålet som tilhører «forretten» – Hvorfor er dere her idag? – dukker det opp noen aldeles uventede svar. En svarer at hun er spent på å dø og mener det må være et magisk øyeblikk som man aldri kan fortelle til noen; Som en hemmelighet man har helt for seg selv. En mann forteller oss om at han aldri helt har klart å overbevise underbevisstheten sin om at han en dag skal dø. Så, kort etter, hører vi en litt yngre kar i hjørne snakke om sin profesjon som klassisk figurativ kunstner, og at han bestandig har malt og tegnet hodeskaller og lik helt fra han var bitte liten, uten å vite hva som var grunnen bak. I et håp om å finne kjernen til denne bisarre lidenskapen, har han valgt å dukke opp her i kveld.

– Men hvor er desserten? Bryter en kvinne ut, og får oss alle til å senke blikket tilbake på menyen. Og som forventet, finnes ingen dessert. Den skal vi finne ut av i kveld, formoder verten med ett snedig smil i munnviken.

Et stykke lenger inn i samtalen kommer det opp at kvinnen som talte først arbeider i et begravelsesbyrå. Å omgås med sorgfulle pårørende og bleke lik har altså blitt en del av hennes hverdag. Således har hun klart å forsone seg med døden og sitter med en en sterk indre følelse av at det skjer noe med sjelen, at den vandrer ut av kroppen idet ett menneskeliv slukner. I kraft av hennes historie får resten av deltakerene vite om hvor kaldt ett lik kan være, hvordan det kjennes, hvor mange gram lettere det blir rett etter ett dødsfall og meget mer. Ikke en gang i våre villeste fantasier hadde vi ventet å få eksklusive svar på døden fra en profesjonell gravferdsarbeider. Dette møtet blir bare mer og mer informativt! 

– Man skulle kanskje aldri trodd at en kunne føle seg så i live etter et kuriøst møte med døden, skriver Aftur S. Nerdrum. (Illustrasjonsbilde: Dødskafé)

Når døden og livet smelter sammen  

Rommet har blitt varmere på rekordtid. Praten går i ett og de forskjellige svarene utvikler seg til å bli reflekterte vinklinger på hva det vil si å være død. Man kan vel også være død når man er i live? Er ikke døden der som en påminnelse om alle disse små livsgledene man kan ta del i når det går opp for en at vi bare er her en kort stund? Gruppen konkluderer med at på samme måte som at elsk og hat kan være synonyme begreper, kan også døden og livet møte hverandre parallelt. Vi kommer også frem til at det gjelder å fortsette å holde sjelen i live, selv når noen forsvinner.  En vakker tanke er å hedre sin avdøde mor eller far ved å gjøre noe de alltid hadde drømt om, men ikke torde, eller fikk tid til. På den måten kan døden også bringe oss nærmere hverandre. Døden er også ett tegn på liv. 

Når det blir snakk om å applaudere den avdøde, bryter plutselig en kvinne ut i gravitetisk gråt som får veggene til å riste. Situasjonen treffer blinkskudd i alles hjerter, og i lys av stemningen, fortsetter vi å filosofere over dødens ynde. 

Vi bør snakke mer om døden 

Etter en emosjonell del får stemningen en annen vri, og deltagerne blir mer kjent med viktigheten av en konfronterende dialog. En ordentlig samtale om døden kan være med på å tenne livsgleden i mennesket. 

Det går opp for oss at sorg og død bør snakkes mer om. Vi vandrer ut i den kjølige septembernatten med en slags fornemmelse av renselse og frihet. Man skulle kanskje aldri trodd at en kunne føle seg så i live etter et kuriøst møte med døden. 

***

Dødskafé har sine oppmøter siste torsdagen hver måned. Møtet varer i minimum to timer og det blir servert mat og drikke som en påminnelse på at vi enda lever. Bli gjenforent med livet og døden, du også.

Gjengivelse av historiene er av personvernhensyn anonymisert og generalisert.

Del og lik
Sommerens store maleeventyr
Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor
Ayn Rands feilslåtte syn på
Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet
– Ungdommer trenger andre forbilder
-Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å