– En smakløs oppsetning av en smakløs opera | Rossinis Askepott i Operaen

Skrevet av | 30. april 2024

Er det tilfeldig at nesten alle kulturer har sin helt egne versjon av historien om Askepott? I Rossinis operautgave fra 1817 er mye annerledes fra historien slik vi ellers kjenner den: istedenfor en ond stemor, møter vi en latterlig stefar. Feen er byttet ut med en filosof og den umiskjennelige skoen til askepott er byttet ut med et armbånd. Den norske opera gjør ytterlige endringer når Rossinis opera settes opp i hovedstaden i vår. Er det en fare for at historien endres til det ugjenkjennelige?

Godhetens triumf

Før romantisismen inntrådte Europa og melankolien kom til å prege billedkunst, litteratur og opera, var ikke målet tårer, men heller barnlig glede, rollespill og fest – Kunsten skulle avlede, ikke konfrontere, og komponisten skulle være hverdagsforglemmelsens salige instruktør. Rossini var en slik instruktør og skjellsettende for sin generasjon med sine såkalte Opera Buffas (komiske operaer). Italieneren, som ble genierklært mens han fortsatt gikk i sparkebukser, skrev uanstrengt og energisk musikk som fikk blodet til å bruse blant den yngre garde. Suksessen brakte med seg alt det en ambisiøs ung mann kunne ønske seg: berømmelse, innflytelse og masse sjalusi fra kolleger. Beethoven sa en gang om Rossini:

«Rossini er en talentfull og melodiøs komponist; hans musikk passer utmerket vår lettsindige tid, og hans arbeidsevne er så stor at han bruker samme antall uker på en opera som en tysker bruker antall år.»

Astrid Nordstad, Renato Girolami og Eline Korbi / Foto: Erik Berg

Askepott ble skrevet i kjølvannet av hans aller største suksess, Barbereren i Sevilla, og det på bare 24 dager, altså det en tysker tilforlatelig måtte ha brukt 3 år på. Endringene i stykket ble gjort av hensyn til gjennomføringsevnen på en teaterscene, men også kanskje som et forsøk på å tilpasse eventyret den komiske sjangeren. Den alternative tittelen, «Godhetens triumf», vitner unektelig om denne sarkastiske innstillingen til temaet.

Returen til tragedien

Er det én ting som er sikkert så er det at Stefan Herheims versjon er tro mot den komiske og lite selvhøytidelige formen Opera Buffa representerer. Her er det overdrevne kostymer og grimaser, den fjerde veggen brytes ustanselig og musikken brukes mer som historiens lydige tjener enn som et poeng i seg selv. Regissør Hereims spesielle bidrag med denne oppførelsen er imidlertid rammeverket som historien fortelles i. Den åtte minutter lange ouverturen i begynnelsen kan nemlig fylles med hva det skulle være. Regissør Herheim har valgt å ta utgangspunkt i en moderne vaskedame med en moderne vasketralle, som tilfeldigvis snubler over en eventyrbok. Under lesningen av eventyret om askepott trer hun derefter inn i den romantiske eventyrverdenen og blir askepott selv. Mot slutten av stykket, efter å ha vunnet prinsen, faller hun som Euridike tilbake til mørket og den triste moderne virkeligheten. En liten tragedie allikevel altså? 

Tvilsomme, men sjarmerende grep

Forestillingen oser av «meta», ikke ulikt de fleste moderne oppsetninger, som primært søker å endre på historien eller å heve blikket på den, snarere enn å bare fortelle godt. I de fleste tilfeller blir opplevelsen skadet av disse grepene, men i tilfellet med Askepott fungerer det faktisk overraskende godt, hovedsakelig fordi det er gjort med så mye lekenhet og entuisasme. Et av grepene er at komponisten selv, Rossini, har en vesentlig rolle i fremførelsen. Mannen med den lilla vesten, den mørkegrå dressjakken og det karakteristiske håret beveger seg gjennom stykket med lunefullt humør, han fjerndirigerer orkesteret med en fjær og og veksler mellom å spille seg selv, spille askepotts far og flere andre småroller. Han er så og si overalt i stykket, slik musikken hans er det. I tillegg består herrekoret av omkring én dusin menn, samtlige utkledd som Rossini.

Blant de mer uheldige grepene som blir gjort i forestillingen er bruken av lysbilder i bakgrunnen og den litt for regelmessige hoppingen mellom eventyrverdenen og det naturalistiske utgangspunktet. Jeg satte virkelig pris på forsøket på å skape en eventyrverden hvor jeg kunne se askepott i de middelalderaktige omgivelsene jeg forbinder med henne, men jeg skulle ønske at oppsetningen var enda mer gjennomført, det vil si flere og bedre utarbeidet rekvisitter. Det hadde gledet øyet og hadde i tillegg skapt enda større kontrast til den moderne tilværelsen som er utgangspunktet.

Konklusjon

Man kan ikke forvente å bli virkelig grepet under denne forestillingen. Operaen er skrevet med den sangvinske ånd og fremførelsen søker å forsterke dette. Man kan si at det er en smakløs oppsetning av en smakløs opera, og det er jo ikke galt? De stedene i operaen som kunne grepet oss blir riktignok ofret for denne komiske helheten. Askepott sin arie «Una volta c’era un rè» (Det fantes en konge…) i åpningen, er et melankolsk øyeblikk som kunne presset frem fornemmelser av tårer i øyekroken, men hvor man i stedet har valgt å holde høyt tempo for å presse frem handlingsforløpet.

Den Norske Opera skriver på sine sider at dette er en super forestilling å begynne med for folk som ikke før har vært i operaen. Dette har de helt rett i. Den lette uhøytidelige undertonen i dramaet og den gledelige og livlige musikken vil kunne sjarmere enhver, til og med en netflixnarkoman. Er det en ting som det ikke skorter på i denne forestillingen så er det livsgnist. Den varme og autentiske stemningen som bare kan oppstå med ekte mennesker på scenen foran et ekte publikum er virkelig tilstede under denne forestillingen.

Maleri- og skulpturparken Roseslottet skulle etter planen åpnes den 8. mai, som en markering av ...
TV-programmet Naked attraction flimrer nå over landets fjernsyns- og datamaskinskjermer, da den er tilgjengelig for strømming i ...
Betro deg til biene (2018) er en feminin film, regissert og skrevet av kvinner. Men ...