En opphetet debatt har rast de siste dagene om hvorvidt kvinner burde få innpass i den tradisjonsrike «manneklubben» Det Norske Selskab. En forening som siden stiftelsen i København i 1772, utelukkende har bestått av mannlige medlemmer. En rekke fruer i maktposisjoner har signert et opprop for å tvinge selskapet til å åpne dørene for kvinnelige deltakere. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Innad i selskapet har responsen heller ikke uteblitt; flere kompanjonger har trukket seg fra foreningen i protest mot den etablerte praksis.
Som kvinne vil jeg derimot argumentere for at aldri før har behovet for en eksklusiv herreklubb vært større enn nettopp i våre dager. Det å bevare Det Norske Selskab i henhold til etablert tradisjon, burde være en hjertesak for alle som vil bevare et ærverdig stykke norsk kulturarv. Og ikke minst burde det være en kampsak for alle som virkelig tror på likeverd mellom kvinner og menn.
Herrebord og kvinnebord
Jeg vet ikke hvor mange ganger den scenen jeg her skal beskrive, har utspilt seg foran meg gjennom oppvekst og voksenliv. Det er middagsselskap med påfølgende festligheter. Efter endt bordsetning splittes middagsgjestene opp i små grupperinger. Ganske raskt utkrystalliserer en tendens seg; herrene trekker i én retning, damene i en annen. Når kaffe og cognac serveres, er splittelsen et faktum; rene herre- og kvinnebord har etablert seg i lokalet.
Som ung pike foretrakk jeg alltid å snike meg med på herrebordet. Det var der aftenens interessante samtaler ble ført. På damebordene derimot, forekom konverseringen meg i å bestå av vilkårlige utsagn kastet ut i et virvar av et ordskifte.
Fra tid til annen kom det som regel en hustru eller ung frøken over til herrebordet, og hva som da fant sted fulgte som oftest et bestemt mønster. Den nylig ankomne kvinne brøt ut i en høy latter eller kom med en utilpasset kommentar. Hun skar inn i samtalen – skamløst og brutalt, med den følge at diskusjonen gikk i grus. Når inntrengeren omsider forsvant, kunne freden igjen senke seg og tråden tas opp igjen.
Dessverre har jeg selvinnsikt nok til å vite at i voksen alder har jeg selv spilt rollen som det forstyrrende element fra tid til annen. Og jeg har pinlig mange ganger observert hvorledes kvinner ikke evner å respektere ønsket og behovet menn har for å kunne tale i ro og mak seg i mellom en sjelden gang. At dette behovet oppfattes som så hårreisende har jeg svært sårt for å forstå, særlig med tanke på den uttalte trang vi kvinner har for å tilbringe tid med hverandre uten å medbringe et mannlig følge til stadighet.
Ivareta det maskuline fokus
Den dag idag har mine preferanser ikke øyensynlig endret seg; får jeg fritt velge, havner jeg på mitt sedvanlig herrebord. Til tross for det, vil jeg frimodig kaste sten i glasshus, og argumentere for retten de dannende herrer har til å beholde sin eksklusive herreklubb hvor maskulint fokus kan råde uforstyrret. De har retten på sin side, men de burde også få kvinners forståelse og respekt for sin beslutning.
De fleste som tørr å innrømme det, vet meget vel at så snart kvinneandelen når et visst antall innad i en gruppe, hender det noe med den sosiale dynamikken og ikke minst med hvilke samtaleemner som føres. Jeg sier ikke at kvinnen er mindre evnerik og intellektuelt utrustet enn mannen, men jeg sier det like ut; er det tilstrekkelig mange kvinner i en forsamling blir tonen en annen. Motbevis meg den som vil.
I vårt likestilte samfund, hvor vi kvinner har fått innpass på alle arenaer, og hvor mangt et selskap i dag nærmest utelukkende består av kvinner, skulle det bare mangle om ikke våre ærgjerrige og produktive menn kunne få beholde sin tradisjonsrike forening.
Hva med å respektere andre menneskers ønsker og behov, selv om «de andre» denne gangen er menn? Denne diskursen er i sannhet en test på hvorledes det faktisk står til med likestilling og respekten for det motsatte kjønn i vårt moderne samfund.
Politisk intervenering på bærtur
Selveste likestillingsministeren har også kastet seg inn i den pågående debatten, og til rikskringkastingen opplyst at selskapet efter hans mening er på bærtur. Likestillings- og diskrimineringsombudet har uttalt til pressen at praksisen muligens kan være ulovlig. Det som efter min mening er på bærtur, er politikernes og forvaltningens reflekser i en situasjon som denne.
Hvem borgerne vil tilbringe sin tid med, være i foreninger og lag sammen med, er fullt og helt beslutninger som ikke er underlagt politisk styring eller regulert av noe lovverk. Foreningsfriheten er derimot en grunnleggende rettighet vi borgere har, hjemlet i selveste grunnlovens § 101.
Det Norske Selskab er en privat forening, den innehar ingen direkte koblinger til staten eller offentlig virksomhet. Det fremstår dermed som direkte uhørt, ja, rent ut sagt skremmende, at øvrigheten forsøker gjennom skremsel og trusler å tvinge selskapet i kne.
Privatpersoner må for all del ta del i debatten, skrive lister og leserinnlegg, gå i demonstrasjonstog og gjøre alt hva de lyster for å påvirke Det Norske Selskab, men at våre myndigheter tar seg den friheten og blander seg inn i privatlivets sfærer, er et direkte angrep på flere grunnleggende friheter, deriblant både foreningsfriheten og ytringsfriheten. Det burde ringe en varsellampe også i våre kvinnebryst om at dette er et angrep på maktfordeling og rettsstatsprinsipper.
Denne saken er en prinsippsak, og kampen består i bunn og grunn av en respekt for individets selvråderett mot det stadig økende presset i samfundet til å fordømme og forby alt som ikke faller i smak.
Skap et alternativ og gjør det forlokkende
Hvis man virkelig tror at kvinner er like kapable som menn, så burde anledningen som her har oppstått, utnyttes til noe positivt. Enhver fremadstormende kvinne med selvaktelse, burde se potensiale i situasjonen og smi mens jernet ennu er varmt og skape et alternativt selskap – ett for kvinner. Nu er anledning her til å finne frem til andre høykompetente fruer og frøkener, og med dem gå sammen om å starte en forening så attraktiv, forlokkende og innflydelsesrik at mennene vil gråte ved dørmatten for å få slippe inn.
Man kan argumentere for at herrene har et forsprang, at det vil ta tid å bygge opp en klubb så mektig og ærverdig som Det Norske Selskab. Dette burde imidlertid ikke stoppe Norges dyktige gründerkvinner, det burde heller være en motivasjon til å bevise en gang for alle at kvinnen er mannen likeverdig.
