I vår tids «hyperaktivitet» flykter vi ikke fra undertrykkelse, men fra stillhet, skriver Sara Gondal.
I en tid der vi knapt lar tanken hvile, har vi også mistet noe vesentlig – evnen til kontemplasjon. Ikke bare som et åndelig ideal, men som et menneskelig grunnbehov. Den klassiske verden – fra Aristoteles til kirkefedrene – visste dette. De visste at et liv i stadig bevegelse, uten pauser, uten refleksjon, fører til tomhet, ikke frihet. Likevel er det akkurat dette livet vi har innrettet oss etter.
Vi snakker om frihet som muligheten til å gjøre hva vi vil, når vi vil. Men vi spør sjelden hva vi egentlig vil. I vår tids «hyperaktivitet», som den franske filosofen Byung-Chul Han kaller det, flykter vi ikke fra undertrykkelse, men fra stillhet. Vi bader i informasjon, men tørster etter innsikt. Vi har kontroll over tid, men mister den i mellomrommene.
I antikken ble fritid (skholē) sett på som en betingelse for dannelse og åndelig vekst. Det er ikke tilfeldig at ordet skole kommer nettopp herfra. Å lære, å vokse som menneske, krevde tid løsrevet fra det nyttige og det nødvendige. I dag er fritid det motsatte: et mellomrom mellom to plikter, fylt med distraksjon snarere enn hvile.
mellom to plikter, fylt med distraksjon snarere enn hvile, skriver Sara Gondal. Foto: Privat
Dette er ikke bare et kulturelt tap, men et eksistensielt problem. Når ettertanken forvitrer, trues også dømmekraften. Et samfunn uten kontemplative mennesker mister forbindelsen til det som ikke lar seg måle: skjønnhet, sannhet, og det gode liv. Mennesket reduseres til forbruker og produsent – aldri betrakter.
Vi trenger en gjenoppdagelse av det kontemplative. Ikke som nostalgi, men som motstand. Mot tankeløshet, mot teknologisk tyranni, mot den endeløse støyen. Det betyr ikke at vi må vende tilbake til et kloster eller skrive sonetter i stearinlys. Det betyr å kreve rom for det som ikke umiddelbart gir avkastning. Å lese en bok uten å tenke på om vi kan bruke den til noe. Å betrakte en skulptur, ikke for å forstå den, men for å bli værende i dens nærvær.
For det er i slike øyeblikk vi kan høre vårt eget indre igjen. I det stille mellomrommet, der tiden ikke bare går – men får mening.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
