Jeg sto på den grønne høyden østenfor Clermont-Ferrand og studerte byen fra haukenes perspektiv, urolig over at piknikkurven samt den fantastiske flasken rød Côtes-d’auvergne nå begge var tomme. Jeg gruet meg til å flanere gjennom denne byen, kjent for den kjølige filosofen Blaise Pascal, bugnende frimurerlosjer og forurensende bildekkproduksjon. Spirene til den store katedralen med sine mørke lavastein, stakk opp av bykjernen som ørene til en sint svart katt.
Clermont-Ferrand, som ligger på sletten Limagne i Massif Central midt i Frankrike, er omringet av et stort industriområde. Tatt som gissel av finanseliten, tenkte jeg, men ikke av den riktige finanseliten, dertil en altfor sen elite, nemlig den som ikke lenger brydde seg om industribyggets estetikk, som jo forøvrig er akkurat den samme eliten som omringer dagens byer med sine kyniske drabantprosjekter. Disse hurtig konstruerte industrisonene er akkurat som kreft, tenkte jeg, bare helt omvendt. Der kreften vokser utover, vokser de drabantaktige industrisonene jo innover, helt til alt er kvalt, tenkte jeg, altså mye mer som en kvelerslange, og dertil like brutalt.
På disse høydene utenfor byen, på slottet Sarcenat i Puy-de-Dôme, hadde den franske jesuitt og filosof Pierre Teilhard de Chardin vokst opp i sus og dus på 1880-tallet. Jeg så for meg hvordan han hadde ligget her på akkurat denne gressletten og sett utover akkurat denne utsikten med naive barneøyne fulle av nedarvet aristokratisk selvtillit og i samme øyeblikk mottatt mystiske innsikter i gave fra gudene. Han holdt seg med stor sannsynlighet unna den halvtriste, halvstore byen der nede, kjent for sin halve genialitet, tenkte jeg. De Chardin vokste seg ut av Clermont-Ferrand allerede som 11-åring, han flyktet åndelig og fysisk til en jesuittskole i Villefranche-sur-Saône, nesten til sivilisasjonen, tenkte jeg, akkurat som komponisten Jean-Philippe Rameau, som var ansatt som organist i den svarte katedralen, flyktet to ganger – selv om han da selvsagt var langt over 11 år.
En time senere, etter å ha snublet nedover åsene mot utkanten av byen, satte jeg fart i retning av et helt bestemt mål, nemlig det gamle rennesanseapoteket, Maison dite de l’Apothicaire i rue de la Rodade fra det 15. århundre. Strengt tatt lå dette apoteket i Montferrand, litt øst for Clermont, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde all verdens tid. Det var ennå tidlig på ettermiddagen, og den sylskarpe friske fjelluften som falt ned fra høydene denne vakre vårdagen, satt meg i underlig humør. Det er ingenting som er så sløvende som varme, tenkte jeg, og ingenting så skjerpende som frisk, sprudlende kulde, ja uten klar kulde er det nærmest ikke mulig å tenke klart, sto det krystallklart for meg.
Folk som satt på de små restaurantene i den lange rue Jules Guesde som førte meg mot målet, stirret på meg i sur stillhet, akkurat som forventet, da det her i det sentrale Frankrike og i Auvergne spesielt, knapt finnes humor, især når noe slikt som flanøren kommer gående. Jeg tok hånden tålmodig til den store rennesansehatten min, som dypest sett lengtet hjem til det gamle apoteket lenger opp i gaten, og nikket til høyre og venstre. Fjellfolk oppfatter alt som en trussel, tenkte jeg, og lengtet til havet før jeg kom på at jeg alltid lengter til fjellet når jeg er ved havet, da jo havfolk aldri tar noe som helst på alvor.
Denne sylskarpe luften må Pascal ha suget ned i lungene permanent og tatt med seg til Paris da han flyttet herfra som åtteåring, tenkte jeg da jeg så en liten gutt på omtrent den samme alderen som satt ved et bord utenfor et av de crépibesprøytede dystersolide Auvergnehusene og gjorde lekser med hjelp av en kalkulator. Såkalte lekser består i dag av å overføre en formel til kalkulatoren og så overføre svaret tilbake til papiret, tenkte jeg. De brysomme barna er skviset viljeløse mellom teknokratiet og maskinenes intelligens, slik at de selv smelter ned til en maskinell sinnstilstand.
Blaise Pascal oppfant den mekaniske moderne kalkulatoren da han var 18 år, og i 1645, kun noen få år etter, var såkalte Pascalines allerede ute for salg. Det sinnet som beviste sitt geni ved å flytte prosessregning ut av menneskesinnet, forhindret samtidig alle andre å bli genier, tenkte jeg, og jeg bestemte meg for å stirre ondt på den lille gutten, som satt med nesen dypt nede i skjermen, for å se om han hadde beholdt den minste sensitivitet ovenfor omgivelsene sine. Det hadde han ikke.
Da jeg vandret videre oppover mot det gamle apoteket, som jeg håpet skulle kunne røpe sine gamle alkymistiske hemmeligheter for en nymotens mystiker, måtte jeg tenke på nettopp alt dette snodige Pierre Teilhard de Chardin hadde skrevet om den menneskelige bevisstheten, som ifølge ham var forutbestemt til å vokse ut av seg selv og sine begrensninger, akkurat som organismene i utviklingslæren. Ikke skrumpe inn slik som denne gutten, tenkte jeg, tvert imot.
Den individuelle bevisstheten, sa de Chardin, var forutbestemt til å vokse inn i en større sfære, en slags sky, en enorm sopp av kollektiv forhøyet bevissthet som til syvende og sist ville bli frelseren selv. Gud fantes altså overhode ikke, som jo logisk var, men han var altså i ferd med å vokse seg til ifølge de Chardin, og trengte naturligvis sårt mennesket til akkurat dette. Jeg likte akkurat denne tanken, at mennesket slikt sett var universets viktigste skapning som derforvar forpliktet overfor skaperverket til å ikke klusse det til for seg selv.
At ethvert menneske er et midtpunkt, et bevissthetssenter, er åpenbart, tenkte jeg og stoppet for å kjenne etter om jeg stod støtt på begge bena. Optimismen som vokste i meg gjorde at jeg med ett følte meg i ett med alle menneskene som gikk rundt på gaten, på tross av at de fleste av dem var ufyselig antrukket. «Midtpunktenes sammenvoksing», husker jeg de Chardin skrev, blir over tid til den «kosmiske Kristus». Eller komiske Kristus, tenkte jeg muntert, da jeg kom på at bibelen, verdens mest solgte bok, jo nærmest totalt er blottet for humor. Det finnes knapt en eneste lystig betraktning i hele bibelen, og dertil heller ikke i noen annen religiøs litteratur hverken før eller etter. Jeg måtte nå heve hatten med et smil til en eldre dame som tok seg fnisende til munnen da hun så meg.
Endepunktet i de Chardins holistiske versjon av utviklingslæren, kalte han «omegapunktet». Jeg tenkte da på at det ved den menneskelige enden, litt under setemuskelen, finnes et akupunkturpunkt som får deg til å le, om du vil eller ikke, når man trykker på det med en viss kraft. Endepunktet er dermed et latterpunkt, tenkte jeg leende til den gamle damen, som nå også måtte le. Gjennom latteren er vi blitt en åndelig enhet, fastslo jeg og måtte tenke på dette som de Chardin kalte «noossfæren» (fra det greske «noos», bevissthet eller sans), utviklingsetappen som oppstår når alle menneskelige individer og bevissthetssentre står i kommunikasjon med hverandre. Teilhard de Chardin forestilte seg noossfæren som et bevissthetslag som omgir jorden, i sin karakter ikke ulikt det såkalte internettet, skjønt dette sistnevnte også var et resultat av Pascals binære vitenskap.
Jeg var nå kommet frem til apoteket i nummer 2, rue de la Rodade. Jeg stoppet og så lengtende opp på de typiske og beroligende vakre bindingsverkveggene i grånet århundregammel eik. Som å komme hjem, ikke til mor, til ånden, men til far, til hånden, tenkte jeg. Alle håndverkere er i slekt og i ett med hverandre, de har sin helt egen noosfære, den går bare gjennom jorden og dertil gjennom tiden. Håndverkere trenger ikke å snakke med hverandre, de trenger bare å nikke til hverandre, tenkte jeg i det jeg nikket til en tilfeldig forbipasserende. All materie formidler vibrasjoner, tenkte jeg, det er bevist. Men at ånden formidler vibrasjoner er mye vanskeligere å bevise.
Jeg gikk rundt bygget og strakte hals forsiktig, slik at hatten ikke skulle falle av hodet mitt, noe som er min største frykt i livet. Helt øverst under takrennen som vendte mot hovedgaten, sto to burleske mannlige trefigurer i hvert hjørne til høyre og venstre. De var begge praktfullt glasert på toppen med hvitaktige dueekskrementer. Den ene figuren holdt en enorm tinnsprøyte i begge hender stikkende mot den andre, som bøyde seg skøyeraktig til med stumpen mot venstre.
Jeg kom da på at såkalt klyster var en meget populær form for terapi og renselse gjennom århundrene. Det var ifølge renessansens leger ikke måte på hva som skulle inn i baken, inkludert varm tobakksrøyk, roseolje, og andre uhørte substanser.
Tarmskylling er selvsagt kvakksalveri tenkte jeg, som en gang i fjern fortid også forsøkte dette på en såkalt alternativ klinikk i Oslo, helt uten resultat. Men kvakksalveri hadde alltid interessert meg, siden såkalt kvakksalveri trigger placeboeffekten,som er et dypt undervurdert fenomen, ja det nærmeste vi kommer frelse og mirakel. Kun kvakksalvere kan få oss til å tenke oss friske, tenkte jeg og følte meg som nyfødt.
I det siste hadde jeg interessert meg meget for kjemi og medisinering slik man praktiserte det i renessansen og gjerne også tidligere. Ikke fordi den på noen måte fungerte, men nettopp fordi den ikke fungerte.
Jeg gikk inn i den lugubre restauranten i nederste etasje av det gamle apoteket, satte meg ned og bestilte en ny flaske Côtes-d’auvergne, skjønt denne gang bare en halv. Ifølge renessansens leger var rødvin den mest rensende av alle drikker, og dertil den mest oppløftende og selvfølgelig aristokratiske. Jeg tenkte at menneskets tilgang til noossfæren, rent sanselig, foreløpig kun er mulig gjennom den rene rusen. Kalkulatormennesket, Pascalmennesket, ender i internettskyen, tenkte jeg, mens noossfæremennesket ender i vinflasken, og blir dermed i ett med alt, inkludert fortiden. DeChardinmennesket drikker selvsagt kun vin, akkurat som jesuitten de Chardin sannsynligvis ikke drakk annet, tenkte jeg. Mens Blaise Pascal aldri kom seg aldri helt til ekstasen. «For mye eller for lite vin forhindrer sannheten», skrev han med sedvanlig fornuft i sine Pensées fra 1670.
Munken Arnaldus de Villanova fra det trettende århundrets Sørfrankrike, som publiserte den første medisinske avhandlingen om vin med tittelen Liber de vinis, priset vinens kvaliteter mot melankoli, og dertil dens fordelaktige effekt på både urinsystemet, blodårer, og det meste annet, inkludert leveren.
Hva i all verden er sannhet? tenkte jeg, og tømte glasset i et kast, mens jeg skulte bort på den tettbygde, skallede og dystre fjellfranskmannen av en bartender. Til min forbauselse hadde han satt på fransk klassisk radio, som nå spilte en samling av den uendelige strømmen opus pièces de clavecin av Rameau, nettopp denne Rameau som losjerte og jobbet i Clermont-Ferrand som organist to ganger, før han sa opp en gang, flyktet en gang, kom tilbake, sa opp en gang til og flyktet en gang til. Traumer kommer alltid i par, tenkte jeg og vinket etter en halv flaske vin til. Denne Rameau, som jobbet i tilsammen 12 år som såkalt organist her i byen, men som ikke har etterlatt seg et eneste orgelverk. Ikke bare en løskomponist, men en orgelløskomponist, tenkte jeg, og begynte å finne humøret tilbake.
Der den kalkulerende Pascal mistror mennesket, tror de Chardin altså på mennesket, fortsatte jeg samtalen i mitt indre. Mennesket kan praktisk talt ikke feile, da kosmos har en plan, må de Chardin ha følt i dypet av sitt hjerte, mens Pascal må har vært viss på at mennesket var forutbestemt til å feile og vi derfor trengte regnemaskiner av iskaldt metall. Jeg forsøkte å komme på en annen fransk filosof jeg kjente til som faktisk kunne kalles optimistisk, men kom ikke på noen. At Montesquieu og senere Voltaire snakket fjongt om fremtiden, betød ikke at de var optimister tenkte jeg muntert. At disse statsfilosofene som til syvende og sist trodde mer på staten enn mennesket og i så måte var fremtidsrettede, betydde ikke at de var optimistiske, kanskje tvert imot. Jeg kom på at mitt resonnement nå nærmet seg antistatelige tanker og skvatt til i stolen der jeg satt.
Jean-Philippe Rameau publiserte sin berømte Traité de l’harmonie réduite à ses principes naturels i 1722, skrevet i hovedsak nettopp i Clermont-Ferrand. Dette var verdens første avhandling i såkalt musikkteori. Ingen før Rameau hadde en eneste idé om hva musikkteori var, før Rameau oppfant den. Systematisering av intervaller og funksjoner og iskalde akustiske prinsipper. Og nå får ikke et eneste fransk barn lov til å drive med musikk, hvis ikke det tar kurs i såkalt musikkteori og hørelære først. Som å forby folk å elske med hverandre hvis ikke de i forkant har et diplom i anatomi, tenkte jeg sint.
Rameaus egen musikk, som nå strømmet raslende ut av de små kinesiskproduserte høyttalerne bak whiskyrekken i baren, var i seg selv en besnærende affære. Banal, men akkurat så høysensitiv at den ikke ble søvndyssende. Det er vel knapt mulig å ornamentere linjene mer enn dette, tenkte jeg, å pynte komposisjonen mer, slik Rameau må ha brukt lang tid på å pynte seg og pudre seg hver eneste dag foran speilet. En pyntemusikk og puddermusikk, tenkte jeg, men samtidig en delikat, rasjonell musikk, tilbakeholden med følelseslivet, i nøyaktig balanse mellom kaos og orden, og dertil gjort sårbar av det spinkle cembaloets edderkoppaktige spankulering gjennom notebildet.
Gjennom vinen og musikkens adelige karakter var jeg nå plutselig tilbake til Ludvig den fjortendes barokke hoff i generasjonen før Rameau, hvor, ifølge anekdoten, den forfriskende hertuginnen av Burgund Marie-Adélaïde av Savoia hadde demonstrert en rektal klysterrenselse rett foran solkongens øyne, dog med relativ diskresjon utført av en tjener under den enorme klokkeformede kjolen. Dette for å gjøre seg vasket og klar til å gå i teateret, i følge kronikøren duc de Saint-Simon i sine Mémoires skrevet mellom 1739-1749.
Jeg hadde akkurat tømt det siste glasset da en elskverdig eldre mann med pudderparykk og falsk føflekk på det venstre kinnet kom ut fra bakrommet som nå plutselig var tildekket av et tykt rødt fløyelsteppe. «Monsieur Romberg?», sa han behagelig mens han diskret hevet den tunge metallsprøyten han trengte begge hender for å holde oppe. «Deres klyster er klar. Følg meg!». «På tide!», svarte jeg håpefullt og sovnet sporenstreks på stolen der jeg satt.
