Det er på tide at bruk-og-kast-mentaliteten innen arkitektur- og utbyggerstanden opphører. Folk fortjener å slippe å leve på en konstant byggeplass, og heller kunne glede seg over omgivelser som er skapt for å vare i utallige generasjoner.
I Storbritannia er det flere eksempler på hele byer som skapes for å vare i århundrer. Ekspertene latterliggjør initiativene, mens folk flest elsker det. Arkitekter, se til Storbritannia!
Norsk korttenkthet
Til stadighet kan man lese om prestisjefylte byggeprosjekter som ender opp som fiaskoer – enten i form av å ende opp som spøkelsessteder (les: Galleri Oslo) eller å måtte kreve stadig oppussing (les: PwC-bygget i Barcode i Bjørviken, som måtte totalrenoveres kun tolv år etter oppføring).
Det aller verste er imidlertid at det er blitt en normalitet å skulle rive bygg etter tredve til femti år. Plutselig er ikke lenger betong på moten, så da rives bygget for å erstatte betong med tiårets modell: glass. Og snart blir glass avleggs…
Utbyggernes og arkitektenes kortsiktige tankegang er særs lite bærekraftig, både overfor naturens ressurser og befolkningens trivsel. Men det oppmuntrende i det hele er at det trenger ikke å være sånn. Bruk-og-kast-mentaliteten kan erstattes med en langsiktig tankegang. Da er man imidlertid nødt til å kvitte seg med skylappene som får en til å tro at alt må «tilhøre sin tid».
Det finnes håp – rett over Nordsjøen
I Storbritannia har det de siste tiårene skjedd en interessant utvikling, hvor tradisjonell og bærekraftig utbygging er på fremmarsj. Prince Charles har sammen med dyktige arkitekter Leon Krier og Robert Adam, samt tenkere som avdøde Sir Roger Scruton, vært frontfigur for en bevegelse for å fremme klassisk arkitektur.
Det interessante er at denne bevegelsen ikke har tatt til takke med prat, men har satt sine ord ut i handling. Den britiske regjeringen har opprettet en egen kommisjon for å legge til rette for klassisk byggeskikk: Buidling Better, Building Beautiful Commission. Kommisjonen ble ledet av Sir Roger Scruton frem til han døde i januar i år, og skal nå erstattes av en ny leder med samme formål.
I tillegg har bevegelsen ledet til opprettelsen av minst tre splitter nye byer — to av dem er under konstruksjon, og den siste er fortsatt på idéstadiet.
Foregangsbyen Poundbury
I 1993 satt Prince Charles i gang utbyggingen av sitt eget hjertebarn: byen Poundbury — bygget i klassisk, britisk stil, og på bærekraftige prinsipper.
Poundbury ble selvsagt latterliggjort av eksperter. «Et landlig Disneyland» ble det kalt. The Guardian-kommentator Stephen Bayley kalte byen i 2008 for «falsk, hjerteløs, autoritær og grusomt søt».
Kritikken til tross, folk synes å ville bo i byen. Over 3000 mennesker bor allerede i Poundbury, som fortsatt er under konstruksjon og ventes ferdigstilt i 2025. Da forventes byen å huse rundt 5000 innbyggere. For et år siden ble det meldt om at opprettelsen av Poundbury hadde skapt 2 300 jobber, og tilført 330 millioner pund til den lokale økonomien.
Oppfølgeren Nansledan
Som om ikke monarken var motstrøms nok, ble ideen om en oppfølger til Poundbury kokt ihop tidlig på 2000-tallet — byen Nansledan. Også denne byen skulle bygges etter klassiske prinsipper. I 2013 fikk prosjektet grønt lys, og i fjor var 300 hus allerede bygget (og solgt) i den nye byen.
Bygningene i Nansledan er farverike og tar i stor grad i bruk lokale materialer. Såkalt vernakulær arkitektur – altså folkearkitektur – er gjennomgående for byen. Det innebærer at bygningene er praktiske, harmoniske, vakre og tilpasses omgivelsene – som i dette tilfellet er kystlandskapet.
Alle som flytter til Nansledan får et velkomstbrev hvor byen beskrives som «et sted som vil fortsette å bli verdsatt i en modningsprosess over århundrene som ligger foran oss.» Sammenlign denne holdningen med norske utbyggere og arkitekters holdninger!
Siste skudd på stammen
Prince Charles’ initiativer har tydeligvis gitt mersmak, for så sent som i juli i år fikk arkitekten bak Poundbury, Leon Krier, grønt lyst til å erstatte en kraftstasjon ved kysten — for øvrig bygget i brutalistisk stil fra 1960-tallet — med en klassisk utformet kystby. Navnet på prosjektet er Fawley Waterside.
Prosjektet er så enormt at det ble kalt «en av de mest storslåtte byggesøknadene noensinne mottatt» av de lokale myndighetene. Noe av det som gjør Fawley Waterside så spesielt er at det tilrettelegges for en digital fremtid (og blir en såkalt «smart-by»), samtidig som den bygges i klassisk stil.
Se til Storbritannia!
I alle ovennevnte stedene selges boliger som varmt hvetebrød — noen til markedspris og en andel som såkalt «affordable housing». Det er populære steder der folk ønsker å bo, og bygninger som er bygget for århundrene.
Norske arkitekter og utbyggere bør se til Storbritannia for å inspireres av disse prosjektenes hensyn til folks preferanser og til naturen. Det er faktisk lov å tenke utenfor boksen — bokstavelig talt.
