Morgenen det skjedde, tenkte Anders, eller altså morgenen da de ble klare over det som hadde hendt i løpet av natten, – 

Tankene trengte seg inn på ham, forvirrede bilder av morgenen, søvnen, av alt som hadde hendt etterpå, sykehuset, bildene tvang seg inn på ham og han så dem, øynene – to åpne øyne – tomme og kalde, omgitt av blass og stiv hud i et ubevegelig ansikt uten mimikk, uten liv. De virket fortsatt så umulige, bildene som flakket for hans øyne, en umulighet som han ikke visste hvordan han skulle overføre til ord, denne følelsen av at bildene var så langt unna, selv om han husket dem så godt og selv om de var så tett på ham. 

Sofie hadde skreket. Hun hadde ropt og skreket, Dette skjer ikke, hadde hun ropt, Dette kan ikke skje!, skrek hun, og Du får ikke lov!, hadde hun hulket mens hun smuldret sammen i gangen med Ingrid i armene. Anders satte seg opp i sengen og kastet bort dyna. Vinduet stod åpent. Han gikk bort og lente seg på karmen. Utenfor hang bladene stille. De hadde begynt med livredning, pusting, hjertekompresjoner, Sofie hadde ringt nødtjenesten, 112 var det eneste nummeret hun hadde husket. 

Det var panikk, tenkte Anders. Panikk hadde grepet dem begge, og den hadde fordreid virkelighetsoppfatningen deres på et ubestemmelig vis, i hvert fall for hans egen del. Når han tenkte seg tilbake, var det som om alt begrep om tid hadde forsvunnet, det hadde ikke vært noen fortid eller fremtid, men bare et her og nå, et øyeblikk hvor det hadde stått om alt. Alle tanker forduftet, alt var handling – det var et øyeblikks gjenkjennelse, tenkte Anders, hvor det gikk opp for ham hva han så, men så sluttet han på et vis å tenke, og alt ble dratt utover, fargene var merkelige, smurt inn i hverandre. Anders husket – dersom han kunne kalle det å huske, for alt som hadde hendt virket å ha skjedd med en annen, en som Anders hadde vært tilskuer til – han husket livredningsforsøkene, at de første som kom var politiet, at ambulansepersonellet hadde kommet like etterpå og at de hadde tatt over livredningen samtidig som de hadde geleidet Sofie og Anders bort og på et vis tatt Ingrid vekk fra dem. De hadde forsøkt, og Anders, der han grep om vinduskarmen og tenkte seg tilbake til disse tingene, stod igjen med en følelse av at de ikke var virkelige, en følelse som han også hadde hatt der og da, og som samlivsterapeuten, da Anders hadde forsøkt å snakke om det, hadde forklart som et tegn på at Anders ikke hadde akseptert tapet, men levde i fortiden. Akseptere tapet, tenkte Anders. Han hadde blitt rasende da terapeuten sa det, og uten at han hadde ropt eller veltet et bord eller på annet vis blitt utagerende, hadde det gått helt svart inni ham. Han hadde stormet ut av værelset og latt Sofie være alene igjen med terapeuten. 

På sykehuset hadde de ikke fått noen beskjed der og da. En lege hadde sagt at trolig dreide det seg om krybbedød, men de måtte vente på obduksjonen for å være sikre, og den ville først foreligge noen uker senere. Krybbedød, tenkte Anders og så opp mot nattehimmelen. Krybbedød var ingen diagnose, tenkte han, det var et ord man grep til når man ikke klarte å finne ut hva som hadde skjedd, og som på lik linje med en såkalt naturlig dødsårsak var et helt innholdsløst ord for ham. Det gav ingen mening, tenkte han, å snakke om naturlige dødsårsaker. Det gav ingen mening, annet enn at mennesker likte å si at ubehagelige ting var unaturlige eller kunstige, og sinnet vellet opp i ham, han bannet inni seg og kjente hvordan han bet tennene sammen og knuget hendene hardere om vinduskarmen mens han stirret ut i den tomme og vindstille natten. 

Det nytter ikke, tenkte Anders. Han var nødt til å sove, for av erfaring visste han godt hvor dårlig han fungerte med lite søvn. Men å sove var ingen enkel sak, for om natten, mens han lå alene, meldte uvegerlig tankene seg med full styrke. Selv om det var blitt bedre, bestod innsovningsprosessen som regel av gjentatte forsøk på å distrahere seg selv fra forestillingene og smerten og selvbebreidelsen som uoppløselig hang sammen med dem. Søvnen, tenkte Anders, var ikke et gode han lenger hadde lett tilgang til eller kunne ta for gitt. Søvnen var noe han følte at han nærmest måtte være så heldig å bli skjenket, og ofte hadde den uteblitt nesten helt. I sine forsøk på å få has på søvnløsheten hadde han blant annet lest at de som mente de ikke hadde sovet overhodet, i virkeligheten ikke hadde sovet så mye mindre enn de som faktisk mente å ha tilbrakt hele natten i dyp søvn. Men hjalp det, tenkte Anders, å vite noe slikt, når man natt ut og natt inn lå våken, eller i hvert fall hadde inntrykk av å ligge våken, og var utslitt når man så endelig skulle ta fatt på en ny dag? Og hva kunne han gjøre, hvordan kunne han nå en slik tilstand, tenkte han, som ligger utenfor bevissthetens handlingsrom? På Anders virket det som om han hadde forsøkt alt utenom sovemidler, medikamenter han var livredd for å bli avhengig av, og som han derfor hadde holdt seg unna overhodet. Om ikke annet, tenkte Anders, gav søvnløsheten ham noe annet å tenke på enn alle forestillingene og all smerten de brakte med seg. Egentlig, tenkte Anders, var det verste at midt i tapet, midt oppi helvetet hadde han fått en snikende følelse av å være litt lettet. – Lettet! tenkte han. En følelse helt utillatelig under omstendighetene, og som han heller aldri hadde fått seg til å fortelle til samlivsterapeuten han hadde gått til sammen med Sofie, eller til noen andre overhodet. Trolig hadde det vært et feilskjær, tenkte han nå, men han hadde heller ikke tillatt seg selv å kjenne på følelsen som hadde blandet seg med alt det vonde og som, siden lettelsen var strengt forbudt, snarere hadde forsterket alle de vonde følelsene, for han hadde forsøkt å jage følelsen vekk. Og det var vel kanskje, tenkte Anders, nettopp denne krypende følelsen av lettelse som hadde forknytt ham i så mange år.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]