Minne – kapittel XXVIII

Publisert 1. januar 2020 av

Men hva skulle så all denne nostalgien tjene til. Anders lurte på hvorfor han endte opp med å glane på all denne isoporen. Disse var andre dager, og han tenkte at nå hadde han andre oppgaver, andre plikter og andre rettigheter. Likevel var det her han hadde fått den første overhalingen på sin vei mot arbeidslivet. Han tok seg i å lure på hvilken vei det egentlig gikk, for utover det at han tok del i det, dette såkalte arbeidslivet, følte han ikke at han hadde noen kurs som han kunne fortsette å stake ut, eller opp. Og mellom fiskehallens produksjonsgulv og konsulentfirmaets kontorlandskap kunne han nesten ikke finne noen paralleller. Verden hadde strømmet videre. I hvert fall til dels. 

Anders så opp siloveggene som med sine syv sammenkjedede sylindre tårnet seg opp over ham. De var fortsatt i drift, altså tenkte han at de måtte være mer eller mindre fulle av korn, og at kornet som ble huset der, ved å bli levert til bakeriene som masseproduserte brød til befolkningens forbruk, bidro til å føde ham. Kornet som gikk til å bake Oslo-brødene ble med andre ord importert, tenkte han, om ikke fra utlandet, så i det minste fra mer åkerpregede og mindre nedbebygde deler av landet. Hvor frøene som ble plantet og gav opphav til disse kornene kom fra, visste han ikke, men kanskje kunne det tenke seg at de stammet fra utlandet, Ukraina eller Amerika, at såfrøene ble kjøpt inn fra fremmede trakter, eller at nedbøren som forsynte avlingene med vann kom utenlandsfra, frisk eller forsurnet, eller et hvilket som helst annet av alle alternativene Anders så for seg. 

Han så ned på bakken. Selv ved å ta utgangspunkt i noe så nært som det brødet, tenkte han, som vi til daglig spiser, kan vi ved tankens hjelp forfølge de forskjellige kretsløpene som forbinder oss med omverdenen, mer eller mindre sirkulære prosesser, fra oljens århundretusenlange kretsløp til regnvannets langt hurtigere sirkulasjon, og slik utvide den sfæren vi tenker på som vårt liv, som når vi tenker oss om ikke har de klare grensene vi opplever til vanlig. Han tenkte at hvis det faktisk var kornsiloer, så kunne det vel neppe leveres direkte til bakeriene, for de brukte jo mel, i hvert fall først og fremst. Bakeriene brukte vel korn og frø i deigen og til å strø over brødene, men hoveddelen av kornene måtte være malt til mel innen de nådde bakeriene. Kunne det være melsiloer? Eller ble kornet malt et sted i eller utenfor byen, og derfra kjørt videre til bakerier og butikker? Det var ikke så lett å si, tenkte han. Selv om han visste at melet han kjøpte på butikken kom fra kornet, hadde han ikke nok kunnskap til å følge melets spor fra sitt liv og tilbake til jorden. Han kjente ikke alle leddene, hele kjeden, og lurte på om ikke det førte til at hans kontakt med omverdenen på et nivå var utvisket eller tilsløret.

Når han i kveld kom til å treffe Gunvor, tenkte han at han kom til å komme i kontakt med en helt annen sfære, hennes sfære, der hun satte seg ved frokostbordet om morgenen, kanskje alene eller med sønnen sin og spiste maten sin, en granola med bringebær og eple og kanel, et glass appelsinjuice, og hvor hun tenkte sine tanker om hva arbeidsdagen hennes måtte bringe, hvordan hun skulle løse dagens utfordringer på jobb eller hva hun skulle gjøre sammen med vennene sine til helgen, og hvordan det skulle gå med sønnen hennes, kanskje kom hun også til å bruke noen øyeblikk til å grunne over hva som hadde skåret seg mellom henne og barnefaren, selv om det var år siden de gikk fra hverandre og det sjelden var noe hun tenkte på nå, hva sønnen og mannen kom til å gjøre når det ikke lenger var hennes tur til å ha gutten sin hos seg, hvordan hun vandret der alene gjennom den tomme boligen hvor det bare var henne, hvordan denne ensomheten ansporet en slags hvileløs tankevandring som ikke festet seg på noe, men hvor tankestrømmen fór fritt gjennom hjernen. Rastløse, hvileløse tanker, tenkte Anders. Uten noen å feste seg til. Et bilde av ham selv om kvelden som satt i mørket ved kjøkkenbordet sitt flakket gjennom hodet hans. Det forsvant igjen, fortrengt av en bildestrøm som forsøkte å vise ham en mulig barndom, hvordan Gunvor hadde vokst opp, bilder av at hun løp med strømmende hår og en flagrende kjole gjennom alle blomsterengens farger, latterlige bilder som var absurde siden de så åpenbart var en form for idealisert forestilling av en barndom slik man kan se en oppvekst fremstilt på film, med endrede farger og litt redusert hastighet, en barndom som aldri hadde vært. Hva med hans egen, tenkte han, hva mintes han egentlig fra sin egen barndom? Var det mer enn sjatterte bruddstykker som på sitt vis flakket gjennom bevisstheten hans, – for det var de samme episodene, tenkte han, som meldte seg hver gang han forsøkte å tenke seg tilbake, som hvordan han og en venn hadde gått rundt og sett etter bueemner de kunne arbeide på, hvor praten også hadde dreid seg om middelalderens festningsverker og forskjellige borger. Eller han husket hvordan de spilte ballspill i skolegården, eller en gang han hadde endt opp med å slåss med bestevennen, slengt ham i bakken og hoppet på ham før en lærer grep inn, og hvordan de bare minutter etterpå, mens de tørket tårene fra kinnene, var forlikte. Det var vakre bilder, tenkte Anders. For ham, i det minste. Men minnene var, med unntak av slåsskampen, på et vis blottet for tid og sted, sammensmeltede luftslott. Anders gikk innover mot Jernbanetorget. Danskebåt-komplekset på høyre hånd tvang ham til å gå innover mot festningen igjen, hvor de ærverdige bygningene i nordisk renessansestil, hvor gamle visste han ikke riktig, tronet. Betød minnenes uklarhet noe? Han tenkte tilbake til gårsdagen, til kysset med Gunvor og kjente leppene hennes røre sine, og der han nå gikk kjente han blodet strømme friere, slik at han til slutt måtte stikke den ene hånda i lomma for å rette litt på undertøyet, det var begjær, tenkte han, minnet hadde i det minste kraft til å rive ham med seg, – om det ikke i og for seg var virkelig, merket han tydelig hvilken makt bildene hadde over ham. Og siden de naturlige prosessene i kroppen hans gjorde ham litt utilpass, forsøkte han å tenke på andre ting, slik at han ikke skulle ydmyke seg overfor noen tilfeldige forbipasserende, dersom han skulle støte på noen.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

I streken og i sorgen møtes to av det forrige
For hver eneste sommerdag som går mot kveld, blir vi
I Munch museets siste utstilling på Tøyen «Alt det vi