Dagens kultur vektlegger ofte det man i realiteten ikke kan måle og ikke kan se. En besökende ved et museum eller et galleri stopper gjerne foran et bilde og kontemplerer informasjonsblanketten. Har verket en bakenforliggende historie, har utöveren et navn i miljöet, er han verdt mange penger — er han verdenskjent?
Verket selv har ingen reell betydning. Den moderne tilskuer er så fanget av de metafysiske verdiene som omhegner tingen, at han ikke lenger er tilregnelig når han begynner å snakke om alt det han «föler» når han iakttar bildet, det være seg en intetsigende kunstinstallasjon eller et henrivende figurmaleri.
Men dette er intet nytt. I Ming-dynastiet på 1400-tallet i Kina var det også vanlig at fokuset dreide seg rundt personen — ikke det han lavet. Datidens malere klattet på med fete underskrifter og erklærte: «you wo zhi jing» (有我之境), som betyr «jeg er en del av bildet».
I antikken sto verket i fokus
Sett fra et litt större perspektiv så har underskrifter, penger og personlighet ingen verdi for et verk som skal skjelne liv forbi vår grav og et hav av samtider som kommer efter oss.
Skal et menneske beundre et verk fra dette århundret, titalls generasjoner frem i tid, burde det bare handlet om én ting: Er det levende nok?
I antikken higet menneskene efter det sanselige. Datidens skulpturer var så velutformede at menneskene glemte sine plikter og höyere idealer. Beretningen om sjöfareren som hadde en fuktig natt med Praxiteles’ Afrodite-figur vitner om dette. For ham handlet alt om tingen, bokstavelig talt.
Slike hendelser var nok en verkebyll for Platon, som anså den gemene hop for å være moralsk fordervet av fornöyelser og teater. Han ville ha noe håndfast, noe som motbeviste Heraklits velkjente ord: «Alt flyter». Platon kom derfor frem til at hinsides vår fatteevne eksisterer en idéverden der den perfekte stolen, huset osv. er evig uforanderlige.
Misbruket av Platons hulelignelse
Hulelignelsen er kanskje det beste eksemplet på denne tematikken. Gjennom Sokrates’ fortellerstemme tar Platon leseren med til en undergrunn hvor en gruppe mennesker er lenket fast til armer og ben. Alt de kan se er skyggefigurer som avtegner seg på veggen foran dem — opplyst av en flamme i bakgrunnen.
Men det de ikke vet er at den sanne verden venter på dem oppe på overflaten. Dilemmaet, slik Platon ser det, er at hvis en enstöing river seg lös fra lenkene og kaver seg ut av grotten, vil han bare möte motstand fra sine fastlenkede medborgere når han beretter om sin oppdagelse. De vil spotte ham og fortsette sine liv som för.
I dag anvendes hulelignelsen i fri dressur. Den appellerer gjerne til kunstnere eller unge mennesker som svimer omkring med skylapper og et veldig stort ego. Men hva er det Platon selv önsker å formidle i denne fortellingen? Han gir leseren minimalt med tolkningsrom:
«Fengselet (hulen) som oppholdssted er den synlige verden og lyset fra ilden er solens kraft.»
— Fra Sokrates’ avsluttende ord i Platons hulelignelse
Men Platons lösning for å frigjöre mennesket fra hverdagens illusjoner er alt annet enn hyggelig. Det er kun «filosofkongene» som har tilgang på idéverdenen. De hellige menn skal forsvares av en gruppe soldater. Resten av samfunnet skal utföre diverse plikter og tvinges inn grupperinger for å skape den perfekte rase. Dette skriver Platon om i Staten hvor han også avfeier de poetiske disipliner som verdilöse kopier av naturen (som jo også er en kopi). Til poetene stiller han et ultimatum:
Lav politisk propaganda for bystaten eller lev resten av livet i eksil!
Det er på tide å ta på seg lenkene igjen
Middelalderen i Europa gjenspeiler samfunnsstrukturen til Platon. Den gang hadde presteklassen kontakt med det hinsidige og befolkningen var kuet av adelsmenn og vasaller.
Det finnes knapt en maler eller billedhugger fra den mörkeste perioden som ikke arbeidet i statens tjeneste. Gjengivelsene av menneskekroppen fra denne tiden er så interesselöse at de vekker nok ingen syndige lyster i selv den mest desperate sjöfarer.
Som med dagens kunstobjekter som med middelalderens Kristus-bilder: Det handler ikke om verket, men om noe annet — utenfor vår fatteevne.
Da er det bedre å ta på seg lenkene igjen og fornöye seg med skyggeteateret i Platons hule. Dét kan man i alle fald se med sine egne øyne.
Allikevel: Platon kan ha rett i at det ikke alltid er den beste underholdningen som blir samfunnet til dels. Også i vår tid er det lett å bli oppgitt over hva det brede publikum hengir seg til. Men skal man av den grunn forby underholdning?
I motsetning til Platons autoritære tiltak, så Aristoteles muligheten for å heve kvaliteten på det befolkningen ble eksponert for i amfiteateret og pinakoteket. Lösningen var ikke å skjerme publikum fra sanselige opplevelser, men å opphöye disse til et nivå hvor gjenkjenneligheten til verket gjorde tilskueren til et bedre menneske.
