Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 14: En innstendig bønn

Publisert 14. desember 2020 av

Kapittel 14: En innstendig bønn

Edvarda gråt da hun delte nyheten om at milde og sjelfulle Nanna lå for døden, for ingen var kjærere i hennes liv enn farmoren. Hun forsøkte å ta seg sammen og tørket tårene, men det tok kun sekunder før piken knakk sammen mentalt og kastet seg om brorens hals og hulket. 

– Nanna makter ikke sorgen av å miste deg, Esben, hikstet hun ned i skulderen på han som var i sjokk.

Hvit og urørlig som en marmorstatue stod Esben mens utallige tanker kravlet rundt i hodet hans som oppspilte maur. Han ble fysisk uvel og merket den prikkete følelsen av at blodet forsvant fra ansiktet. Mens søsteren ristet av gråt over skulderen hans, gikk det kaldt nedover ryggen på Esben ved tanken på at den gamle som han en gang hadde elsket så høyt var døende. Hun hadde vært så lys levende for under et døgn siden da hun hadde gitt ham julekortet og blunket til ham slik bare Nanna kunne, tenkte Esben. At hun nå var nære ved å vandre hen og opphøre å eksistere var ufattelig for den unge. Hvordan var det mulig, spurte han seg selv.

Esbens sinn falt inn i en nostalgisk reise. Han mintes hvordan han og Nanna pleide å gå hånd i hånd da han kun var halvparten hennes størrelse. Hvor enn de gikk, hadde Esben som liten insistert på å leie Nanna i hånden. Han erindret hvordan det fikk ham til å føle seg trygg i det som for ham da var en farlig og kaotisk verden. Et av stedene han og Nanna pleide å dra sammen til i Esbens barndom var den lokale dyrebutikken. Der kunne de stå i timesvis og se på fuglene som kvitret inne i burene, og Nanna pleide å gi fuglene navn og personlighet – hver og én. Særlig godt husket Esben hvor det moret ham da Nanna gav den ene fuglen navnet Esben, og sa at det var den flotteste og modigste fuglen av dem alle. Som liten hadde han ansett dette som hysterisk morsomt, og de hadde ledd sammen hjertelig. 

Det gikk opp for ham at Nannas interesse for dyr hadde smittet over på ham fra tidlig alder. Som liten hadde han lært seg navn på dyrearter, insekter og planter, og Nanna oppmuntret ham alltid til å følge sine lidenskaper. En nostalgisk bølge skyllet inn over Esbens sinn, og savnet etter de yngre dager da alt var lyst og problemfritt fylte hele ham. Man minnes nemlig aldri en person isolert, men alltid som en del av et hele – som en del av en periode i livet, en følelse eller et sted. Og for Esben var minnet om Nanna en del av en periode fylt av uskyld.

Bølgen i hans indre trakk seg imidlertid tilbake, og fornuften trådte på den gamle havbunnen i hans sinn. Han kom i hu hvordan forholdet mellom ham og farmoren hadde slått stadig flere sprekker. Riktignok hadde de hatt det så godt da de vandret rundt i barndommens have – i uskyldens tid – men livet er alt annet enn uskyldig og problemfritt. Det var dette Nanna aldri kunne innse, sa han til seg selv. Jo mer skam og skyld Esben følte for sin syndige eksistens, og for hvor misbrukende og diskriminerende samfunnet var, desto lengre skled Nanna og ham fra hverandre. Den gamle snakket alltid om de nære verdiene, som familie og vennskap. Akk, tenkte Esben, hun hadde skylapper som ikke klarte å se de store utfordringene verden står overfor; kun det nære kunne hun se. 

Irritasjonen bygget seg opp i Esben da han husket på den siste tiden med Nanna. Særlig etter at faren hans døde, ble det vanskeligere å bevare kjærligheten mellom dem. «Hva er det som har skjedd med deg, kjære Esben? Du har forandret deg sånn», kunne Esben huske at den gamle sa til stadighet. Noe av det som hadde irritert ham mest var den store hyllesten hele familien skulle gi til faren nå som han var blant dem lenger. Plutselig hadde hele familien, særlig Nanna, begynt å dyrke en helgen: Far. Uansett hva Esben gjorde, tenkte han, var det tydeligvis aldri bragd nok til å overgå den kanoniserte. 

Tankerekken ble avbrutt av Edvarda som fortsatt lå hikstende over brorens skulder, som nå var blitt gjennomvåt.

Esben og Edvarda. Illustrasjon: Sebastian Salvo.

– Du må komme hjem, Esben, bad den lille spurven.

Savnet etter Nanna og de nostalgiske familieverdiene var forsvunnet fra Esbens hjerte. Han følte det som om han våknet fra en drøm, og mintes alle problemene han selv stod oppe i.

– Umulig, Edvarda! Hvordan skal det gå til? At jeg kommer hjem og trøster Nanna, for så å dra igjen? Nei, hun klarer seg nok. Unnskyld meg, hun var frisk for under et døgn siden. Det hele høres ut som et utspekulert påfunn for å få meg hjem, sa han.

– Esben, du forstår ikke hvor ille det er, sa Edvarda innstendig. Hun har vært syk i månedsvis, men har holdt det skjult for å skåne oss. Du vet hvor edel Nanna er.

– Hun er bare edel mot de utvalgte få som betyr noe for henne – familien – mens resten av verden gir hun blanke i. Og nå er vel også jeg ute i kulden for henne, svarte broren og fnøs.

– Nanna snakker ikke om annet enn deg, Esben! Og vi gjør ikke annet enn å tenke på deg.

Edvarda hevet stemmen i fortvilelse. Hun følte det som om hun snakket til en vegg, og trodde det hjalp å snakke høyere i tilfelle det fantes noen med ører innenfor tapeten.

– Hvis dere hadde tenkt på mitt beste, sa Esben med en slags desperasjon i blikket, kunne du kanskje funnet et annet tidspunkt å dele nyheten om at Nanna er litt syk på. Som om ikke jeg har nok å tenke på! Er det ingen som forstår hvordan jeg har det?

– Men Esben, da! Hvordan kan du si noe slikt?

Søsteren tok seg til munnen i sjokk.

– Men jeg tenker på ditt beste, min kjære søster. Bli med meg! Du kan ennå reddes fra de korrumperende og kapitalistiske familieverdiene. Sammen kan vi redde verden!

Avstanden mellom bror og søster hadde vokst gradvis helt siden Edvarda løftet hodet av Esbens skulder. Også den sjelelige avstanden. Edvarda hadde nå ingen tårer igjen, der hun stod og så på den unge mannen. Han var nå som en fremmed for henne. 

– Jeg har elsket deg så høyt, min bror, sa hun med trykk på hvert enkelt ord og fortsatte:

– Og jeg elsker deg nok fortsatt. Men jeg kunne aldri vært så ansvarsløs og forlate familien som du. 

Deretter snudde den unge piken seg og forsvant verdig inn i snøfokken.

[Fortsettelse følger…]

Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler
I Joseph Campbells Heltens Reise skrives det om den indre
Har man forlest seg på nyheter, kan man få inntrykk