The Rise of Skywalker viser popkulturens fall

Publisert 22. januar 2020 av

Det føles som om et barn har tømt innholdet i lekekassen sin utover gulvet, og vi som publikum blir presentert med alt rotet. 

Regissør: J.J. Abrams Produksjonsår: 2019 (Amerikansk) Sjanger: Fantasi/sci-fi/eventyr NB: Inneholder potensielle spoilere for filmen.

Det var en gang da fantastiske historier på filmlerretet fulgte klassiske prinsipper – da enhver fortelling inneholdt dybde og mening – den gang man kunne forvente et stramt drama fra selskaper som Disney. Den tiden ser nå ut til å være forbi ettersom Disney kjøper opp stadig flere merkevarer i det som fremstår som en jakt på monopol. I dag er det en evig strøm av oppfølgere som resirkulerer de samme historiene igjen og igjen. Enda det ikke er noe galt med etterligningskulturen, virker filmene tomme, med mangel på poesi og menneskelig tilnærming.  

Kommersielle prospekter gjør filmen rotete 

En ny Star Wars-film var utvilsomt noe de fleste så frem til. Hvem vil vel ikke ha et gjensyn på lerretet hvor man kanforvente en typisk “Heltens reise”: Kampen mellom det gode og det onde, ernært med moralske dilemmaer? Men etter at Disney kjøpte opp rettighetene har folk fått splittede meninger om dette universet. Spesielt etter «The last Jedi» regissert av Rian Johnson, en film som møtte voldsom kritikk. På samme måte som general Holdo delte snokes flaggskip i to, delte Johnson hele fanbasen i to med sin nye film.

Selv om den forrige Star Wars-filmen la en demper på manges forventning og interesse, stiller tilhengere seg spørsmålet: Kan Star Wars få en verdig avslutning på en over 40 år gammel saga?

Den velkjente musikken til John Williams fyller salen idet Star Wars logoen lyser opp på lerretet. Den onde keiserPalpatine (Ian McDiarmid) er gjenoppstått fra de døde, og truer atter en gang freden i galaksen. Kylo Ren (Adam Driver) har funnet en wayfinder, eller Sith GPs i ruinene til sin bestefars slott. Han haster dermed til en uhyggelig planet hvor den gamle keiseren venter på han. Den grusomme Sithen ser verre ut enn noen gang; Et råttent lik som holdes kunstig i live av en mengde slanger og apparater. Vi får ingen fullstendig forklaring på hvordan han overlevde. Men vi må anta at den onde sith kulten på planeten står bak.

Filmen bruker ikke mye tid på forklaringer. Vi som publikum må bare akseptere at gamle Palps er tilbake. Palpatine lover at Kylo Ren skal få det nye imperiet om han kan bringe han heltinnen Rey (Daisy Ridley).  Men idet han smiler med blinde, døde øyne kan vi ane at det kanskje ikke er hans egentlige plan. 

– Det føles som om et barn har tømt innholdet i lekekassen sin utover gulvet, og vi som publikum blir presentert med alt rotet, skriver Mikkel Hagen. Foto: Walt Disney

Det ser mørkt ut for opprørerne der de gjemmer seg på en jungelplanet. Men våre helter oppdager at det finnes en annen wayfinder. Kanskje er det håp om at de kan finne Palpatine og stoppe han før han slipper løs en hel flåte med hundrevis av romskip?

Filmen tar oss med på en heseblesende skattejakt med høyt tempo og mye klipping. I tillegg blir vi introdusert for karakterer som har liten påvirkning på handlingen. Det tydeligste eksempelet er Zorri Bliss, en karakter som ikke tjener noen oppgave i filmen foruten å levere et inngangskort og bevise at Poe og Finn ikke har noe romantisk forhold – noe fans har spekulert på og som Kina og Russland har fryktet. Kunne Poe og Finn være i et homofilt forhold? Dette er nå ugjendrivelig motbevist. Disney må jo blidgjøre sitt publikum i øst. Om det så går på bekostning av verdifull skjermtid.

Det endelige slaget står omsider for døren, men for en skuffelse. Det føles som om et barn har tømt innholdet i lekekassen sin utover gulvet, og vi som publikum blir presentert med alt rotet. For et tydelig rot det er. 

Hvorfor klarte ikke filmen å levere? Det er mange svar på det. For det første manglet hele den nye oppfølgertrilogien en tydelig plan fra starten av. For at en film skal treffe publikum, må den vise en tydelig og stram struktur. Istedenfor fikk vi en urolig stafett med fan-baserte elementer. Dette er heller ikke noe nytt – i løpet av de siste årene har det kommet en ny regissør for hver film – dette kan forvirre seeren da det fører til en rotete handling. Abrahams satte opp Snoke som en mystisk ny trussel i sin første film. Rian Johnsen endte opp med å drepe Snoke i andre akt, så da stod vi plutselig uten noen endelig trussel. Collin Trevorrow fikk sparken som regissør og Abrahams ble satt inn igjen. Det virker som om scener er her kun for å fikse feil begått i «The last Jedi»- dette tydeliggjør seg når Luke tar imot lyssabelen sin. 

Det har åpenbart vært et kaos bak kulissene – store uenigheter mellom økonomiske fordeler og kreativ frihet. Et nytt eksempel på en kommersiell agenda er Karakteren Rose; Hun møtte mye kritikk og hets for sin innsats i episode 8, og er nå omtrent fraværende, med tildeles kun tre replikker. Det blir klart for kritikere at Disney konsentrerer seg mer om å blidgjøre fansen enn å skape en faktisk god film. Resultatet er noe selv ikke gode skuespillerprestasjoner eller effekter kan redde. Det kommersielle har vunnet, og selve historien ligger i grus. 

En god film er en erindring av noe vi har sett før – ikke en direkte kopi

Filmens andre problem er dens mangel på dybde og forhastede tempo. Det estetiske landskapet er sterkt preget av mye klipping og nærbilder, og det blir ikke bedre når regissøren velger å kopiere scener fra tidligere film-gjensyn, kun for å tilfredstille sci-fi-elskere. Som når Rey konfronteres med sitt opphav – dette er intet annet enn en regelrett kopi av kanskje filmhistoriens mest kjente plottwist – nemlig øyeblikket når Darth Vader forteller Luke at han er hans far (fra Empire strikes back 1980). Det samme kan sies om Kylo Ren når han skviser en offiser opp i taket med kraften. De er begge forsøk på å overgå kjente scener fra den originale Star Wars-serien. En dydig intensjon. Likevel mangler den den tyngde og makt Darth Vader så uanstrengt demonstrerte i den aller første filmen fra 1977.

Man kan spørre seg selv – når de nye Star-Wars skaperne går fullt inn for å lage eksakte avtrykk av de samme, slående filmscenene fra tidløse klassikere, hvor er det da de slår feil?

Et mulig svar kan ligge i måten de fremkaller den samme historien på skjermen.

I skaperprosessen handler det nemlig om å kopiere essensen, ikke detaljene. En god film er kun en anelse – en erindring av noe vi har sett før, ikke en direkte kopi. 

Et eksempel på en riktig etterligning er Disney-filmene fra 1950-90. De er alle “kopier” – eller rettere sagt, fremstillinger av stramme fortellinger som igjen er bygget på elementer fra oldtidens myter og legender. Disse mytene bar på dybde og mening. De fortalte oss noe om det å være menneske – noe dagens storproduksjoner stadig mislykkes i å formidle. Nå er den nye helten kun en blek replika av hva som var før. Å gjenta tidligere scener er én ting, men om karakteren mangler dybde, slutter vi å føle med dem.

Når det kommer til skuespillerprestasjonene, er det Adam Driver som står tydeligst ut i sin tolkning av den plagede Ben Solo/Kylo Ren. På tross av karakterens nedstemte væremåte utviser Driver en veldig menneskelighet – noe resten av filmen er fattig på.

– Karakterer trenger ikke være menneskelige eller bli satt i en overnaturlig situasjon for at seeren kan relatere til følelsen, skriver Mikkel Hagen. Foto: Walt Disney

Det er det familiære som skaper reaksjon hos publikum  

Karakterer trenger heller ikke være menneskelige eller bli satt i en overnaturlig situasjon for at seeren kan relatere til følelsen. Grunnen til at vi får gåsehud av scenen i Disneys “To gode Venner – Todd og Copper” – når den gamle damen (Widow Tweed) forlater reven i den mørke, farlige skogen, er fordi den skildrer en dypsindig, menneskelig emosjon som trosser all logisk tenkning. Plutselig kan vi kjenne oss igjen i revens tap. Samme skjer i Løvenes Konge når Mufasa dør og Simba blir nødt til å leve i en bunnløs sorg og skam. Det er ikke selve handlingen eller karakterene som får tårene til å renne. Det er de menneskelige kjenslene som handlingen medfører – som setter ord på noe gjenkjennelig.

Gode filmer spiller kraftig på nostalgi fordi det er en tilhørighet der. Dette kan vi også høre i musikken. Selv John Williams melodiøse klang er overraskende forglemmelig. Det er kun de gangene hvor kjente toner ble gjenbrukt som sitter igjen.

Offer for Simulacrum-effekten 

Filmen, The Rise of Skywalker ble – som de gamle Disney-filmene – laget med en intensjon om å illustrere en allerede fortalt legende. Grunnen til at det gikk galt skyldes ikke mangel på originalitet, men mangel på kreativt utspill i etterligningsprosessen. Filmen er en direkte kopi av tidligere karakterer og handling. Star Wars har rett og slett blitt et eksempel på Simulacrum (latinsk for “likhet”, defineres som en mindreverdig kopi av noe annet).

Denne Simulacrum-effekten er til dels et resultat av filmstudioenes frykt for å satse på nye ideer. Det er naturligvis mindre risikabelt å satse penger på noe man allerede vet fungerer, fremfor noe som krever en ny struktur. Det triste er at en rekke store klassikere og kultfilmer ville aldri latt seg lage i dag med disse holdningene. Frykten for å mislykkes taler dermed høyre enn skapergleden og setter en stopper for all menneskelig, nærtagende følelser på skjermen. Det virker mer og mer som at det største feiltrinnet her ligger i at filmen ikke ble laget på klassiske premisser. 

Det klassiske handler om å fremkalle tidløse lengsler

FIlmen avsluttes med en bevisst kamp mellom første orden og motstanden. Den gode side vinner, og etter å ha feiret en velfortjent seier, returnerer heltinnen, Rey, til ørkenplaneten Tatooine (også kjent som Luke Skywalkers fødestad). Under hele filmen har Rey, som et hjemløst barn, vært på søken etter en familie. Men når hun oppdager sitt mørke opphav som en Palpatine, velger Rey sin egen skjebne igjennom å adoptere Luke og Leias etternavn.  Derfor reiser hun tilbake til hans røtter og begraver Skywalker-tvillingenes lyssabeler ned i jorden. Scenen lukkes med at en forbipasserende kommer og spør henne om hvem hun er. Da stilner hun og skuer ut mot en solnedgang mens hun svarer: Rey Skywalker. Kanskje en følelsesbetont scene for noen, men alt i alt virker den hul og uinteressant sammenlignet med slutten på Return of the Jedi (1983). En tenker med lengsel på den vakre finalen hvor Luke fant tilgivelse overfor Darth Vader – slik at Anakin Skywalker omsider maktet å tre ut av mørket igjen.

– Kanskje en følelsesbetont scene for noen, men alt i alt virker den hul og uinteressant sammenlignet med slutten på Return of the Jedi (1983), skriver Mikkel Hagen. Foto: Walt Disney

Hva er det som gjør at denne scenen triumferer slik over den i The Rise of Skywalker?

Ifølge de klassiske prinsipper, bør avslutningen i et drama innebære en eller annen form for renselse: Etter flere nederlag, skal karakteren ha skjønt at den lange reisen handlet om noe mer enn bare seier – den handlet om benådning, om evnen til å se menneskers handlinger utenfor egoet, en prototype som Aristoteles ville kalt for katarsis. Men det skal ikke bare én innrømmelse eller én tilgivelse til for å skape denne renselsen. En hel rekke faktorer bygget opp mot hverandre er viktig for et utløp av katarsis – dette oppnås spesielt ved at manusforfatter og regissør graver seg dypt inn i karakterens hode. Uten et klart bilde på hvem helten/heltinnen er, gjennom langtekkelige dialoger og pussige attributter, får ikke seeren tilpass i personens følelsesregister. Da spiller det ingen rolle hvor mye handling og aktivitet man legger opp til katarsis – seeren vil ikke kunne føle det fordi de ikke kjenner seg igjen i individet.

Det klassiske handler om å fremkalle tidløse lengsler som vi alle har i oss, men som vi ikke makter å vise omverdenen. For når alt kommer til alt, er vi laget av samme benstruktur. Vi puster samme luft. Ved å apellere til det dypt menneskelige sitter publikum igjen med å føle på akkurat samme smerte, skam og kjærlighet som Anakin gjorde gjennom sin katarsis i Return of the Jedi. 

Kort og godt kan det konkluderes med at Star Wars-filmskaperne kunne brukt mer tid på menneskeliggjøring av heltene sine, og mindre tid på å perfeksjonere digitale effekter. Målet med neste film bør være å fylle lekekassene til alle barna igjen. 

Memorosa-gruppens utstilling i Stavern minner publikum på hvor verdifullt det
Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken
I samarbeid med TBS Gallery setter Sivilisasjonen opp teaterstykket Immanuel Kants