I streken og i sorgen møtes to av det forrige århundrets mest ekspressive grafikere på Kunsthall Oslo i utstillingen Edvard Munch og Käthe Kollwitz.
Käthe Kollwitz utnyttet hendenes ekspressivitet til det ytterste. I et stort antall av litografiene og kulltegningene i utstillingen spiller hendenes emosjonelle uttrykk en sentral rolle. I bildet «Mødre» fra 1919 blir det tydeligst: Den forreste moren omfavner sine to barn og trykker dem varsomt til seg. En kvinne i bakgrunnen begraver sin bekymrede panne i fortvilede hender, mens ett av barna søker trygghet ved å holde fast i sin mors arm.
Hender blir av mange ansett som den vanskeligste delen av menneskekroppen å tegne overbevisende. Kollwitz tegner ikke bare hender overbevisende, men bruker dem også på mesterlig vis som et verktøy til å uttrykke desperasjon, lengsel og utmattelse.
Proletariatets uttrykksfullhet
Kollwitz har uttalt en fascinasjon overfor arbeiderklassens kvinner. Disse kvinnene viser frem sine hender, føtter og sitt hår, og deres følelser vises åpent, uten forkledning, skal hun ha sagt. Et vanlig motiv for Kollwitz var arbeidere som strever på jordene eller kjemper for tilværelsen i byen. I 1891 ble Kollwitz gift med legen Karl Kollwitz. Paret bodde i arbeiderbydelen Prenzlauer Berg, hvor hennes ektemann praktiserte sitt virke.
I arbeiderbydelen og som legefrue må Kollwitz ha møtt mang en sørgelig skjebne. Er det gjennom observasjon av arbeiderklassens kvinner at Kollwitz oppdager hendenes og kroppens ekspressive kraft?
Fascinasjon for hender kan bunne i hendene som skapende kraft eller deres følsomhet – for ikke å si deres kjærlige eller til og med erotiske følsomhet. I flere av portrettfotografiene tatt av Kollwitz er en hånd tatt med i bildet. Dette kan man også se på flere av hennes selvportretter. Disse presise og følsomme hendene varierte streken fra detaljert og naturalistisk til lengre og mer ekspressive linjer.
Det lidende mennesket
Både Kollwitz og Munch opplevde bunnløs sorg som følger av dødsfall i familien, noe begge ga uttrykk for i sine motiver. I Munchs «Sørgemarsj» (1897) blir en kiste, støttet opp av abstraherte, sørgende kropper, ført opp mot himmelen. Verket viser Munchs evne til å skape arketypiske motiver som vekker emosjoner hos publikum. Kroppene smelter sammen i svungne linjer og skaper assosiasjoner til en transformasjon etter døden. Den avdødes skjebne er i fokus, og en ansiktsløs masse representerer den individuelle sorgen.
Hos Kollwitz ser vi i verket «Überfahren» (Overkjørt) (1910) et tog av mennesker med sine unike, sorgfylte uttrykk som i fellesskap sørger over en ung pikes død. Også her flyter menneskemassen sammen i følsomme streker som forener et samfunn i sorg.
Det er blant annet i streken Kollwitz og Munch møtes. I deler av deres kunstnerskap hadde begge kunstnerne en hang til å bygge opp ansikter av store former og tykke streker. Formene understreker alvoret og tristheten karakterene føler. Detaljene er av mindre viktighet fordi de tar oppmerksomheten bort fra det sentrale: Det lidende mennesket.
Utstillingen Edvard Munch & Käthe Kollwitz holder åpent frem til 29. september 2019.
Adresse: Dronning Eufemias gate 34.
