Lidenskapens Drama

Publisert 19. april 2020 av

Jeg har en lengsel jeg aldri klarer å gi slipp på.

Lengsel efter å kunne komme i teateret og fra det øyeblikk teppet hever seg til jeg timer senere forlater den ærverdige bygning, ha en opplevelse av å bli kastet inn i en transformerende indre strid. En strid hvor mine tidligere oppfatninger blir revet i filler i møte med teaterets grensesprengende univers. En indre kamp hvor min karakter blir slipt gjennom handlingens gang og karakterenes krig.

Jeg nærer en tro på teaterets evne til å fortelle historier som setter spor i publikums sjeler; en overbevisning om teaterets uovertrufne evne til å begeistre og forferde sine tilskuere så inderlig at de får et glimt av fornyet innsikt; en ubendig tro på teaterets forvandlende kraft, og en lengsel efter å la denne kraften virke i meg. 

Gjentatte ganger har jeg likevel truffet den bestemte beslutning: Aldri mer! Ikke om jeg setter ikke mine ben i teateret igjen. Ikke én tragedie til vil jeg overvære, ikke én komedie til vil jeg beskue.

Besynderlig nok var det en dokumentar om kitschmaleren Odd Nerdrum som gav meg troen tilbake på at mine lengsler kan bli virkelighet.

Jeg har en lengsel jeg aldri klarer å gi slipp på. En overbevisning om teaterets uovertrufne evne til å begeistre og forferde sine tilskuere så inderlig at de får et glimt av fornyet innsikt, skriver Adara Ryum. Illustrasjonsbilde: «Musikk» (1902) av Antonina Rzhevskaya.

Det indre forfall

Det var i den greske antikken det europeiske teateret oppstod. Og siden den tid har dets oppdrag vært intet mindre enn å imitere mennesket – å vise mennesket dets egne mangler og muligheter. Med den oppdragende og underholdende effekt dette har hatt, er det ikke til å undres over at teateret har vært både en elsket og en fryktet institusjon.

Samspillet mellom teatertekst og det levende teater har i de europeiske hovedstrømninger vært som et nærmest symbiotisk kjærlighetsforhold. Dramatikken er teaterets grunnsten. Å splitte opp det sublime forholdet mellom teatertekst og levendegjøringen av denne, har vært det store moderne prosjekt i teateret.

En Folkefiende av Henrik Ibsen fra 1882 som jeg har vært så uheldig å få overvære ved flere anledninger, illustrerer forholdet. Skuespillet verserer verden over – tiår efter tiår – da teksten angivelig kritiserer vår tids notoriske miljøproblematikk. Det i teksten som kan bygge opp under dette budskap blir trukket frem, det resterende ofte strøket av dramaturgens penn. Det som ellers måtte trenges av midler for å nå dette mål blir derefter tilført der det måtte passe. Gjerne ispedd lette dryss av annen samfunnskritikk. 

Ibsen brukte som regel to fulle år på å ferdigstille hvert av sine skuespill. Handling og karakterer ble finpusset gjennom tre fullstendige utkast hvor stadige finurligheter og tvetydigheter ble lagt inn i karakterskildringene og handlingsgangen. Hva hender så når en tekst som er en enhet i seg selv, tvinges til fortelle en helt annen historie enn den tiltenkte?

Resultatet blir kaos. Et sammensurium av stemmer. Bruddstykker fra regissørens, dramatikerens og andre bidragsyteres idéverden veves sammen til en helhet som det blir opp til salens folk å dechiffrere. En oppgave så krevende at få kan klare å skape en mening ut av alle de signaler som gis. Hvis det var meningen at man det skulle.

– Å splitte opp det sublime forholdet mellom teatertekst og levendegjøringen av denne, har vært det store moderne prosjekt i teateret, skriver Adara Ryum. Illustrasjonsbilde: «Teaterlosjen» (c. 1856-1857) av Honoré Daumier.

Den geniale kunstner

En annen teateroppsetninger som har fått meg til å slå fast at nu er det nok, fra nu av blir jeg et kulturelt avholdsmenneske, var en oppsetning av Romeo og Julie på et av våre regionteatre.

Handlingen utspilte seg på en søppeldynge bestående av tomgods og annet gjenkjennelig avfall fra vår egen samtid. De to rivaliserende husene, Capilet og Montague fra 1300-tallets Verona, var omgjort til to konkurrerende samtidige mafiagjenger – begge lutfattige beboere av den den stinkende søppeldynge.

Hvilket budskap det var regissøren ville komme med, ved å skifte ut den opprinnelige locus med en søppeldynge, kan man saktens spørre seg. Var alt strevet med søppeldyngen å vise at den store kjærligheten kan oppstå hvor som helst mellom hvem som helst?

Hva hender så når en tekst som er plassert i en epoke, tvinges inn i en annen tid enn den tiltenkte?

Resultatet blir kaos. Et sammensurium av stemmer. Referanser fra ulike tider og steder veves sammen til et referansemaraton. Replikker som en gang hadde en bestemt mening får ny konnotasjon, andre blir fylt med en ny og ofte ikke tiltenkt betydning. De subtile beskjeder blir forvrengt og tekstens underliggende budskap får ingen mulighet til å nå frem til publikum. Hvis det da var meningen at budskapet det skulle.

Illustrasjonsbilde: «Théâtre du Gymnase i Paris» (1856) av Adolph Menzel.

Klassikere – et forfeilet prosjekt

Å forvandle klassikere til moderne og dagsaktuelle drama blir regnet som et aktverdig og yndet prosjekt. Shakespeare og søppel. Ibsen og miljøproblematikk. Så tilsynelatende kreativt og nyskapende, men i virkeligheten et prosjekt så blottet for en dypere hensikt. For hva er hensikten?

Årsaken til at man ikke gir slipp på klassikerne er vel den at både publikum og teatrene vet, bevisst eller ubevisst, at klassisk dramatikk inneholder en dybde som nyere teatertekster sjelden innehar, en dybde og en simpel fylde man av en eller annen grunn ikke har «lov» å benytte seg av i moderne dramatikk. Det er vel nærmest å slå fast at iscenesettelser av klassiske teatertekster ikke lenger lar seg gjøre uten at resultatet blir ufrivillig komplekst.

Ny dramatikk lider av den samme syke; har man ikke noe å dekonstruere, så skrives det med viten og vilje inn referanser uten gjenklang og med vilkårlige flertydigheter slik at resultatet blir likedan: kaos. Et sammensurium av stemmer. Man unngår for alt det er verdt, en helhetlig tanke og en helhetlig retning.

Uansett hvordan man enn vrir og vender på det, synes det meg mest fornuftig å lese ens tragedier og komedier hjemme med ens egen foretrukne bakgrunnsmusikk. Det er som med kultur som med annen nødvendig føde: Er den forgiftet, så er det mer livgivende å avstå. Nei, ikke om jeg setter mine ben i teateret.

Jakten på Nerdrum

Som pur ung bestemte jeg meg for å bli teaterregissør. Efter mye blod, svette og tårer forstod jeg imidlertid at det å iscenesette andres fortellinger i tråd med den moderne manns preferanser, var som å selge sin sjel for heder og ære. Erkjennelse førte til at jeg la et tungt lokk på alle de utallige historier jeg alltid hadde gått og båret på. Med de mest uortodokse metoder la jeg i årevis skaperkraften i bånd.

Så for en tid tilbake kom denne dokumentaren meg i hende: Jakten på Nerdrum. Det var ikke med en gang, men først efter flere runder med den og meg selv, at jeg innså at selv om jeg ikke er noen maler, hadde jeg fått en læremester. Jeg hadde simpelthen fått løsningen på to av de største gordiske knutene i mitt liv rett i fanget.

Oppdagelsen av Odd Nerdrum ble for meg en skjellsettende opplevelse. Maleriene taler for seg selv, ord strekker ikke til, og skal derfor ikke benyttes. Men det var malerens prosjekt som fikk det til å gå ytterligere kaldt og varmt nedover ryggen på meg.

– Besynderlig nok var det en dokumentar om kitschmaleren Odd Nerdrum som gav meg troen tilbake på at mine lengsler kan bli virkelighet, skriver Adara Ryum. Coverbilde fra dokumentarfilmen «Jakten på Nerdrum». Foto: Nerdrum Pictures.

Den forbudte tanke

Den naive kan drømme om at den våren som nu er å se i maleriets verden, kan spre seg over til teaterets. Jeg har imidlertid intet håp om at noe slikt vil skje. Det kommer ikke til å blåse noen vårlige vinder, hverken før eller senere, inn i den kollektivt statsstyrte teaterbygning. Tvert imot, teaterets rolle brenner sakte, men sikkert ut. Det er allerede som et museum å regne.

Jeg sysler derimot med tanker om hva som kunne oppstå av teater dersom noen hadde gått konsekvent til verks for å skape et forvandlende drama. Regelrett satt seg som mål å strekke seg efter ikke bare antikkens verker, men all den dramatikk som århundrene mellom da og nu har avlet. Hva kunne ha blitt skapt av fortellinger og øyeblikk, hadde noen hatt vidsyn og pågangsmot nok til å sette seg den oppgaven fore, å fortelle historier som setter spor i publikums sjeler!

Et slikt prosjekt ville ikke vært noe mindre enn et livsprosjekt. Og et prosjekt det statsstyrte teater og de store masser høyst sannsynlig ikke hadde hatt videre sans for. For hvem våger seg ut på slik en tynn is, hvem våger å snu ryggen til det kollektive for å konkurrere med de store mestere? Da jeg fikk se – i dokumentaren om Nerdrum – at noen kunne våge noe slikt, innså jeg at mitt eget vendepunktet måte komme.

Adara Ryum spør seg hva som kunne oppstå av teater dersom noen hadde gått konsekvent til verks for å skape et forvandlende drama, og satt seg som mål å strekke seg efter ikke bare antikkens verker, men all den dramatikk som århundrene mellom da og nu har avlet. Illustrasjonsbilde: «The Play Scene in ‘Hamlet’» (1897) av Edwin Austin Abbey.

Den ensomme vandrer

Jeg har en lengsel jeg aldri klarer å gi slipp på. En overbevisning om teaterets uovertrufne evne til å begeistre og forferde sine tilskuere så inderlig at de får et glimt av fornyet innsikt.

Ikke vet jeg hvor mange som går rundt og lengter efter et levende og klassisk fortellende teater i våre dager. Alt jeg vet er at jeg gjør det. Alt jeg vet er at jeg har en ubendig tro på dramaets betydning i våre menneskeliv, samt på dets oppdragende, underholdende og forvandlende nærvær. Det er noe livsnødvendig som mangler i min tilværelse.

Jeg ser derfor ingen annen løsning enn at jeg ydmykt må våge meg ut på usikker is. Hva annet valg har jeg; noen må sette i gang, så får jeg selv ta til pennen og strekke meg mot de fortellinger jeg drømmer om å overvære levende utspilt på scenen foran meg. Det blir ingen lett oppgave, det blir et strev uten like. Men hvis ikke jeg gjør det selv, blir det ikke noe ut av alt det jeg lengter efter – da blir det bare drømmer. Og det er ingen drømmer jeg ønsker å være. Det er historieforteller jeg vil bli.

Måtte jeg ikke gjøre skam på mine læremestre. Og måtte det pur levende teater gjenoppstå for de få – eller de mange – som har savnet dets nådeløse og forlystende nærvær.

Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne
Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over
Mange kreative og skapende mennesker drives av en utforskertrang. Reidar