«Til syvende og sist, mine samtidige: det beste er ikke å foreta seg noe! Best av alt er en beskuende uvirksomhet. Altså: Leve i kjellerkroken! Ganske visst har jeg sagt at jeg blir gul og grønn av misunnelse på normale mennesker. Men under de forhold jeg ser dem i, vil jeg ikke være i deres sted. (Og allikevel vil jeg ikke opphøre å misunne dem.) Nei, nei … kjellerkroken er i alle tilfeller bedre! Der kan man i det minste … akk! Jeg lyver jo. Jeg lyver fordi jeg vet – ja, så sikkert som to ganger to er fire vet jeg at det beste slett ikke er kjellerkroken, men noe annet, noe helt annet. Ja, jeg tørster etter noe helt annet – men hva det er, kan jeg absolutt ikke komme på! Pokker i vold med kjellerkroken.
– Kjellermennesket, fra «Opptegnelser fra et kjellerdyp» (1864)
Dostojevskijs rareste bok
Er du interessert i å glemme dine egne, engstelige introspektive tanker ved å lese om et annet menneske som selv synes han er sosialt frastøtende på alle mulige måter?
Da har du kommet til den rette boken.
Opptegnelser fra et Kjellerdyp er en kortroman som ble utgitt i to deler i førsteutgaven av «Epoke» – et litterært magasin Dostojevskij startet i 1864, sammen med sin bror Mikhail. Verket regnes for å være en av de første eksistensielle romanene, og blir ofte ansett som Dostojevskijs rareste, og noen ganger vanskeligste bok. En mulig forklaring på dette kan være rotet i forfatterens nærmest irriterende evne til å skape forvirring i protagonistens hode i form av en endeløs strøm av motsigende tanker.
I starten kan protagonistens ytringer virke som tvetydig vrøvl uten noen substans, men ikke gi opp for lett: Emnene som kommer til uttrykk skal visstnok være kjernematerialer til forfatterens mest berømte romaner som kom senere – deriblant Forbrytelse og straff (1866). Av denne grunn kan boken leses som et studie inn i Dostojevskijs eksistensielle filosofi.
Jeg vil anbefale enhver nybegynner innenfor russisk litteratur å gi denne underlige boken et verdig forsøk, før man eventuelt begir seg på Dostojevskijs lengre romaner.
Koselesning for den engstelige og den introverte
Opptegnelser fra et Kjellerdyp er skrevet i jeg-form med en navnløs fortellerstemme som har valgt å kalle seg for kjellermennesket. Bokens handling er alle historiene og de billedlige scenene vi blir presentert med i form av at den anonyme mannen holder en lang monolog på litt over hundre sider.
I første del av boken forsøker kjellermennesket å forklare sine teorier om hvorfor han er blitt et «kryp» som han kaller seg, og med det virker det som at han ønsker å avklare, eller forsvare sin nåværende (ulykkelige) situasjon. Her sper Dostojevskij godt på med en haugevis av motsigelser og irettesettelser. Et forvirrende, men godt virkemiddel – da absurditeten dette fremkaller hadde en svært underholdende virkning på meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg lo mer enn to ganger under hele leseopplevelsen. Og jeg kan utvilsomt være den eneste.
Bokens pangstart kan nemlig få selv en skeptisk tørrpinn til å heve sine øyenbryn i rystelse:
«Jeg er et sykt menneske … jeg er et dårlig menneske.
Et frastøtende menneske. Jeg tror jeg er leversyk. For øvrig bryr jeg meg ikke det minste om hva det er som feiler meg, og heller ikke vet jeg det minste om det.»
– Kjellermennesket: side 1.
I andre del, inviterer han leseren inn i hendelser fra sitt eget liv. Dette må være det morsomste segmentet i hele boken.
Dostojevskijs vitterlige skildringer av kjellermenneskets sosiale interaksjoner vil få både den angstfulle og den introverte leser til å humre i stolene sine.
Én episode handler om at han har blitt helt besatt av en offiser som en gang vanæret ham på en pub. Offiseren går ofte forbi ham på gaten, tilsynelatende helt uten å legge merke til det stakkars kjellermennesket – noe som øker hans raseri enda mer. Han ender til slutt opp med å låne store pengesummer, kun for å kjøpe seg en overklasse-frakk, så han kan støte på offiseren i gaten og dermed erklære sin likestilte posisjon.
En annen episode foregår på en middagsfest med ærede gjester, der han ender opp i en såret krangel med fire av hans tidligere klassekamerater. Så holder han en lang tale om sitt energiske hat mot samfunnet.
Uten plott og struktur
Med Opptegnelser fra et Kjellerdyp, har Dostojevskij evnet å skape et helt eget litterært univers – fullstendig fritatt fra alt hva gjelder plott og struktur. Bokens gjentagende emne: hvordan å leve med selvforakt, er kanskje det eneste stødige i en virvelvind av klagesanger og manifester. Bortsett fra det virker det som at denne mannen har tatt et nokså hedonistisk valg i å kaste alle regler ut av vinduet og leke seg rundt med penn på papir.
Dette er et veldig risikabelt valg som forfatter, og jeg ville mest sannsynlig ikke godtatt en slik frihet fra Charlotte Brontë eller Jane Austen, da disse forfatterinnene opererer med en skrivestil som krever en svært stram form. Likevel har russeren fått det til å fungere, og selv om de lange monologene til tider kan sette griller i hodet på en, er det dog viktig å påpeke at de er noe av det mest underholdende jeg har lest i 2021.
Bokens sinnsforvirrede form er derfor – i aller høyeste grad – tilgitt.
Inspirasjonen til flere bøker og filmer
Til tross for at noen Dostojevskij-entusiaster er kritiske til boken, kan man ikke stikke under stol at kjellermennesket har vært inspirasjonskilden til et betydelig antall filmer og bøker.
Det beryktede kjellermennesket og hans komplekse selvforakt dukker for eksempel opp i Metamorfosen (1915) av Franz Kafka, filmen Taxi sjåfør (1976), regissert av Martin Scorsese, Jokeren (2019) av Todd Phillips, og American Psycho (1991) av Bret Easton Ellis. Handlingen er kanskje en annen, og fortellerstemmen er i forkledning, men den psykologiske dybden som ligger bak det å være en isolert mann, og hva det gjør med en, er en rød tråd som følger alle de nevnte filmene og bøkene.
Kjellermennesket er en mann vi har sett før. Enten om vi har han i oss, eller om vi har blitt konfrontert med en venn eller et familiemedlem som oftere enn vanlig liker å åpne seg opp om alt som er galt med verden – er det utvilsomt en arketyp som man nesten ikke kan unnvære å støte på i ens livsløp. Dostojevskij tegner en ypperlig modell på denne irriterende, men noen ganger elskverdige mannen.
Midt i min lesning, klarte jeg derfor ikke la vær å stille meg selv spørsmålet: Kan Dostojevskijs Opptegnelser fra et Kjellerdyp ha vært forløperen til en av de mest populære og omtalte litterære nisjene der ute: Nemlig – «Ensom mann med lav selvtillit som mener at livet er et helvete på jord?»
Dette er ikke blitt skrevet om offisielt, men jeg mener selv at Dostojevskijs geniverk har vært inspirasjonskilden til enda flere bøker enn de som er omtalt – som blant annet Redderen i Rugen (1951) av J.D Salinger og Fight Club (1996) av Chuck Palahniuk. Listen av lignende bøker som kom ut etter er uendelig. Jeg lar deg finne ut av resten.
I nådeløse tider er kjellermennesket din venn
Etter alt å dømme, ville det vært en underdrivelse å si at vi lever i en særdeles ensom tid om dagen. Vi lever faktisk i en farlig ensom tid. Det er likevel ikke tid for å kaste inn håndkleet helt enda. Trøsten er nemlig like rundt hjørnet: For kjellermennesket, han lytter til de ensomme. Han tilgir de, han erkjenner deres klagesanger, og ikke minst – han klager sammen med dem.
Ukens råd til den siviliserte leser er dermed:
Skru av alt av teknologi, tre inn på det mørke soverommet, trekk for gardinene, gjem deg inn under dynen med en lommelykt og en god kopp med varm sjokolade – og begi deg ut på en introspektiv reise med deilige apeller om livets vederstyggeligheter.
Ja da, positivitet er viktig. Livslyst er fundamentalt hvis man skal nå langt i verden. Men av og til er det helt fantastisk å bare hyle ut om den uunngåelige elendigheten vi til syvende og sist, blir tvunget til å stå i hver bidige dag.
