3. november er sannsynligvis den viktigste datoen i år. De fleste i Norge håper sannsynligvis på at den eldre av årets kandidater overtar presidentskapet neste år. Men hvis man hever blikket litt, og tar inn over seg de voldsomme kulturelle kreftene som nå er i sving, så er det vanskelig å se for seg en god slutt på historien. En stor, mektig minoritet, nemlig de republikanske kjernevelgerne, er i ferd med å forskanse seg i opposisjon mot majoriteten. Det USA vi kjenner, selve ankeret i den vestlige verdensordenen og navet i moderne kultur, er i fare. Og skulle Joe Biden vinne valget, kan seieren vise seg å bli pyrrhisk.
I Moralens genealogi argumenterer Nietzsche aforistisk for at den dominante moralske oppfatning i Europa hadde sine røtter i et intellektuelt opprør blant kontinentets undertrykte. Ved å sammenlikne jødedommen og kristendommens fromhet og selvfornektelse med grekernes arete (som knyttet moral direkte til selvaktualisering), viser Nietzsche hvordan den ene kan tolkes som en reaksjon mot den andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at semittisk religion var en reaksjon spesifikt mot gresk moral. Det betyr snarere at klassifiseringen av moralske systemer inn i det han kaller herre- og slavemoral, der den ene er en reaksjon til den andre, er et nyttig analytisk verktøy.
Nietzsches forklaring på denne bifurkasjonen var at den maktesløse klassen i samfunnet, som etter herremoralen var umoralske og skammelige i kraft av deres ynkelighet, skapte sin egen moral, definert i direkte motstand til de mektige herrene. Det som herrene anså som godt la grunnlaget for slavemoralen – som det nye onde. Styrke, skjønnhet, og rikdom gikk fra å være uttrykk for den ypperste personlige moral, til å være det nedrigste. Å være god var ikke lenger definert som positivt, men som et fravær av slik ondskap.
I USA finnes det flere tydelige eksempler på slave/herre-splittelser. Mest iøynefallende er den svarte befolkningens forhøyelse av egenskaper som vanligvis ikke tilskrives den hvite majoriteten. Kulhet settes i kontrast med hvithet (ikke i samme forstand som hvithet i woke-sjargong). Høy sosial status tilfaller i dette systemet den som ikke er «hvit» i sin væremåte. Dette er åpenbart, og heldigvis, ikke en stor del av amerikansk politikk. I all hovedsak er den svarte befolkningens moralske hovedoppfatning i tråd med majoritetens, både gjennom verdikonservativ kristendom eller moderne humanisme. Det er ingen svarte politikere som stiller til valg på grunnlag av mer dans og basketball.
Et mer potent moralsk slaveopprør kommer fra den amerikanske høyresiden. De av oss som ikke klarer å fjerne blikket fra togulykken har vent oss til å få hakeslepp over det republikanske partiet og dets presidents utsagn og politikk. Det republikanske partiet har de siste årene blitt trukket i motsatt retning av den øvrige folkeopinionen, og befinner seg sådan i den uheldige posisjonen at de er mer uenige enn tidligere med det demokratiske partiets politikk. Tilsvarende er de kommet på kant med meningsbærere som journalister, akademikere, og finansfolk, i tillegg til at de grunnet sin radikale politikk står i en svakere posisjon med mindre sjanse til å vinne valg.
Tidligere var republikansk politikk i det minste preget av å fremme noens interesser. Nå er den i større og større grad preget av opposisjon til den «liberale eliten». Først og fremst gjennom støtten til Trump, en slags manifestasjon av alt herremoralen forakter, men også gjennom dogmatisk tiltro til den pussige duoen Hayek og Jesus. Ikke at det ikke fortsatt finnes «gode» republikanere som forsøker å styre skuta etter sine donorers ønsker, slik normene i amerikansk politikk tilsier, men disse har siden 2015 blitt fullstendig overskygget av den kulturelle bølgen som ga verden Trumps presidentskap.
Lærdommen fra Moralens genealogi er at verdiene vi antar som evige og uangripelige egentlig er en tilfeldig konsekvens av sosiale forhold over tid. Når vi observerer USA fra Norge er det lett å gjøre den feilen at man bedømmer den politiske situasjonen i lys av landets historiske selvbilde, servert til oss på andre siden av Atlanteren gjennom kulturell dominans, diplomati og propaganda siden andre verdenskrig. Men moral er hverken absolutt eller uendelig, og en splittelse av den typen som kommer til syne i denne valgkampen og den forrige kan, dersom den vedvarer, være dødelig for republikken. Skulle en ny, republikansk moralsk sfære virkelig befeste seg i opposisjon til hovedstrømmen i Amerikansk kultur, slik den virker å alt ha gjort, så er skaden potensielt uopprettelig. Mye er skrevet om krisen som ville rammet Vesten dersom Trump skulle vunnet gjenvalg. Nietzsche forteller oss derimot at dersom vi bryr oss om stabiliteten til vår sjenerøse hegemon, burde vi kanskje vel så meget frykte et syngende nederlag for den republikanske stammen.
