En av Norges mest kjente og folkekjære malere, veteranen innen nyere norsk landskapsmaleri, Karl Erik Harr, fylte 80 år frigjøringsdagen, og ikke én av hovedstadens største aviser hyller denne maleren som seg hør og bør. Avspist i Aftenposten med en liten én-spalter fra NTB under «jubilanter» på lik linje med mange andre ukjente mennesker. Hvordan kan det ha seg, at en av de mest populære og kjente malere i Norge får så liten omtale og plass, når en annen kjent kunstner, Håkon Bleken, neppe så folkekjær som Harr, og neppe begeistret med så mye varme og kjærlighet som Harr får, og neppe selger så varmt i nordmenns hjerter, får store helsider i landets største aviser, store programmer på fjernsyn, og stor utstilling bl.a. på Høvikodden. Hvor ble det av Harr?
Harr har en lang karriere med mange utstillinger og stort salg, er en av Norges mest kjente malere, men nå underkjent og glemt av kunstmafiaen og forståsegpåere. Harr har gjennom et langt liv skildret havet, kysten, fjellet, det nordnorske, fiske, stormen, solen – alt det viktige som er essensen av Norge. Han har utsmykket en hel hurtigrute, skrevet dikt, bøker, artikler, tegnet som en gud, laget masse grafikk, og det er nesten ikke et hjem i Norge som ikke har en bit av hans kunst, som noe rotnorsk fra langt tilbake i den endeløse tiden, med bølgen som bryter, og sjarken på stormfull vei ut til fiskeplassene, som et ikon over norsk natur, i norsk historie, norsk fiskeindustri som har vært Norges viktigste næring gjennom tusener av år, og det er ikke mulig å tenke på dette landet, særlig nordpå, uten å se for seg Harrs lysende malerier og grafikk over norsk identitet og eksistens. Hans figur er som inkarnasjonen av den norske kyst og eksistensialisme.
Men allerede før han er død, der han lever på kanten av sin egen tid, 80 år gammel, i full aktivitet med å fange den riktige bølgen, og bruset, og det forfinede lyset fra det aller norskeste vi har, selve havet, så står han som en arketypisk skikkelse av det aller norskeste og med en kunst som så mange elsker og kjenner i dypet av sin egen marg, – så er han allerede død?
For å si det med hans egne eteriske ord: «Havet synger. Hør det synger natten inn,
mens stjernene venter, ennå en stund, med å hente lyset, opp til seg».
Harr står der ennå en stund, denne gigant av nyere norsk kulturhistorie, med sin St.Olavs orden på sitt bryst, og maler den vareste stemning med bølgefylte lysstråler fra sol over hav – men ingen ser ut til å bry seg mer, i en tid fylt av konsept, mote, og håndverksforakt, overfor en mann hvor penslenes ur-dynamiske himmelstrøk stadig er det viktigste, selve hvordan man gjør det, hvordan man svinger penselen, som en ekte maler uten politiske geberder, som hans kollega kjeder oss med. Ingen bryr seg med den «Rotur inn i evigheten» (Harr), som vi alle en gang skal gjøre, og som Harr skildrer så vart, vakkert, og ekte.
Karl Erik Harr er inkarnasjonen av en tidløs maler som står der i vær og vind og maler sine tidløse eruptive krefter fra det indre. Han står støtt og fast i storm og regn, i solgløtt og i brå vindkast, uberørt av tidens skiftende kunstneriske moter og innfall, og maler sjekten, fembøringen og den brå bølge, som ikoner over sitt eget liv.
I forbindelse med Karl Erik Harrs 80-årsdag arrangeres utstillingen «Vindkast» på Gulden Kunstverk 27. mai til 28. juni. For detaljer, se mer på www.guldenkunstverk.no.
Dette innlegget ble først publisert som en post på Dag Hols Facebook-side. Sivilisasjonen har fått tillatelse til å gjengi det.
