«Illumineringen og farvens klarhet er ikke resultatet av en ‘middelaldersk naivitet’, men middelet til å skape en annen verden».
– André Malraux
En Aristoteles i rød kalv kan romme hele Middelalderens bokkultur.
En illuminert verden
Middelalderen er en illuminert verden. De lysende bokskattene som Middelalderen frembragte var ikke for allmenhetens øyne; bøkene var for de rike og de lesekyndige, i hovedsak munker og nonner og konger og dronninger, folk ved universitetene og kleresiet ved de store katedralene samt fyrster og prinser som bygget større boksamlinger. Et menneske utenfor katedralskolene, hoff-, universitets- og klosterlivet kunne i høyden slumpe til å få et glimt av illuminasjoner om det mot formodning skulle stikke snuten innom en urban skrivestue eller et klosterscriptorium, eller forville seg inn i en annens bibliotek og åpne en bok.
Sannsynligheten for dét var imidlertid forsvinnende liten og i statistisk forstand verdiløs, for i denne tiden holdt hver seg til sitt på den plass som var anvist dem i henhold til samfunnets orden, som var en gjenspeiling av den kosmiske orden (ikke ulikt slik det ennå er idag, skjønt man ikke lenger regner med noen kosmisk orden som manifesterer seg i menneskenes samfunn). Heller ikke i vår tid har gjennomsnittsmennesket særlig begrep om eksistensen av middelalderens manuskripter, selv om leseferdighetene er gjort alminnelig.
Det var i katedralenes strålende glassmalerier at allmuen på den tiden kunne få et glimt av lysende håndverk, et håndverk som alltid var tjenende og skulle belyse himmelsk velde og et guddommelig forsyn. Glassmalerienes skildring av bibelhistorien har blitt oppfattet som menigmanns bibel, biblia pauperum, selv om disse arbeidenes innvidde ikonografi tjente den klerikale kultus i det esoteriske og rituelle miljøet de ble skapt i, og som utviklet seg til en høyt sofistikert lekmannskunst. Ifølge Jérôme Baschet i L’iconographie médiévale målbar disse bildene noe langt mer enn å være middelet til doktrinal undervisning for illitterære. Men like fullt: Gjennom katedralenes glødende bilder kunne hvermann i tegneserieform ta til seg bibelhistorien på første nivå, som fjernsynsskjermen i vår tid formidler de gjeldende sannheter.
Et middelalderbibliotek
Hvilke bøker kunne man forvente å finne i et gjennomsnittlig velutstyrt bibliotek i middelalderen?
I tillegg til en mengde bibler, psaltere, breviarier, missaler, timebøker og evangelarier, fantes flere utbredte verker skrevet av navngjetne autoriteter; kirkefedre, teologer, skolastikere, filosofer, leger og alkymister, fra Aristoteles, Augustin og Aeropagiten, Albumazar, Abaragheel og Averroës, Boethius, Beda og Beatus de Liebana, til Cassiodorus, Venantius Fortunatus og Hieronymus og Isidor av Sevillas Etymologier.
Her fantes helgenlegender og ridderromaner, moraliteter og bestiarier og fabler og chansons de gestes, Roseromanen, Reveromanen og Fauvel, Apuleius og Æsop, grammatikker, geometrier og astrologier, medisinbøker av arabiske, greske og romerske forfattere, bøker om geomanti og chiromanti, bøker om underfulle reiser til fjerne østerland, som Marco Polo og Mandevilles reiser.
Boksamlingene bugnet av moraliteter, kommentarer og traktater over teologiske emner, lærde avhandlinger om stjerner og planeter og de menneskelige temperamenter, kosmologier, kalendere og zodiaker, visjonsdikt og havseilaser, bøker om jakt, mat og falkeoppdrett, bøker om høvelig kjærlighet (amour courtois) og ideell regjering – fra det norske Kongespeilet,sagafortellinger og gralslegender til le Viandier, Ars Amandi og Ars Moriendi (Kjøtt- og viltboken, Kunsten å elske, Kunsten å dø).
I boksamlingene kunne en forville seg i alt fra Grossetestes De Iride og De Sphaera, Bonaventuras Itinerarium mentis in Deum og Lignum Vitae og Gaultier de Metzs Imago Mundi / L’ymage du monde, til Aristoteles’ Poetica og Parva Natura, Augustins Confessiones og De civitate Dei og Thomas Aquinas’ De Ente et Essentia og Summa Theologiae. I bibliotekene kunne en når som helst forsvinne i verker som Hexaëmeron, De animalibus, Li livres dou tresor, Chronica majora, Hierosolomitanae expeditionis, Itinerarium Cambriae, Descriptio terrae sancta, Legenda aurea og Gesta abbatum. I bibliotekene kunne man fryktsomt tre inn i Tundals Visjon, sette seil med Sankt Brendans Havseilas, og ende opp med gralsfeber hos Chréstien de Troyes, helgenhumør hos Jacobus de Voragine og kjærlighetssorg med Marie de France.
I hyllemetere fantes også Mariamirakler, f.eks av Gaultier de Coincy, versromaner som Roman d’Alexandre, Malorys Le Morte dArthure, Troyaromanen og Chaucers Méliador, verker tuftet på gralslegender og keltiske myter og Arthurdiktning, samt krøniker og vitaer av historikere som Froissart og Joinville. Der var novellister og diktere som Petrarca, Boccaccio og Christine de Pizan, og veldige visjonsdikt og episke fortellinger av Hildegard, Dante, Langland og Chaucer, som Scivias, Divina Commedia, Piers Plowman og The Canterbury Tales. I skap og kister var lenkede krøniker og vitaer, gestaer og homilier, bestiarier og lapidarier, optikker og botanikker, alkymier, aritmetikker og astronomier, retorikker, kirurgier og kosmologier, grammatikker, dialektikker og poetikker, geometrier, filosofier og musikologier, evangelarier, sakramentaler og hymnebøker, hagiografier, itinerarier og eulogier – og mappemonder, som er illuminerte verdenskart..
Som å kjøpe en bil eller et lite gårdsbruk
Hvor tilgjengelige og hvor synlige var så bøkene i et gjengs middelaldermiljø, og hvor vanlig kunne det være at flere enn én person sto overfor en åpnet bok? Hvor nærværende kunne en lukket bok til enhver tid være, og hvor ofte kan det sannsynliggjøres at den ble åpnet? Det er sannsynlig at flere konsulterte boksidene som tilskuere og rådgivende eksperter mens de var under produksjon enn etter avsluttet arbeid. Når det gjelder bøker til privat devosjon og avnytelse, var gjerne ingen andre enn eieren til stede, i motsetning til oppbyggende opplesning, f.eks. fra lektorstolen ved universitetet eller under klostermåltidene.
Bøker var svært kostbare i middelalderen, på grunn av de ressurskrevende produksjonsmetodene, i alle ledd – samt den kunstneriske og luksuriøse ferdigstilling av hvert enkelt eksemplar, ved materialbruk og utsmykning. Omsetningen av bøker den gang kan sammenlignes med bil-og huskjøp i vår tid. Følgelig ble de oppbevart på steder omfattet med den høyeste sikkerhet, og mange var tilmed forsynt med lenker festet til pulter, kister eller reoler.
«Det avgjørende punkt i fransk bokmaleris historie er det omslag som sker i det 13. aarhundrede, da bokmaleriets utøvelse lægges over fra klerkenes til lægmands-kunstneres hænder. Et tilsvarende gjennembrudd til større frihet sker da i bokmaleriet som det vi har iagttat i middelalderens bygningskunst, skulptur og glasmaleri.»
Jens Thiis, Fransk Aand og Kunst (Kristiania og København 1918)
Det som skjer utover på 1200-tallet rundt universitetet i Paris er så revolusjonerende at det forandrer bokkulturen for all fremtid; en kan tenke seg hvordan størstedelen av bokproduksjonen forflytter seg fra klostrenes stillhet til det travle og støyende liv i byene. Fra en verden hvor bøker ble laget av munker og for munker, omfattet med en stille og langsom produksjonsmåte, som ble betraktet som gudstjeneste i seg selv, ble bøker etterhvert i hovedsak skrevet, illuminert og bundet i universitetsbyene for å tilfredsstille den store etterspørsel blant studenter, klerker og doctores. Bokproduksjonen ble profanert og gjort til profesjon; metodene ble industrielle, hvor arbeidseksemplarer oppdelt i mindre enheter (såkalte legg) gikk på omgang mellom skriverne, slik at f.eks. ni eller tyve bibler kunne være under arbeid samtidig i en skrivestue; når den ene er ferdig med Matteus er den andre ferdig med Markus osv., og så bytter de. Klosterkulturens storhetstid var over, men fortsatte allikevel for seg selv uavhengig av bykulturen.
Til tross for denne radikale omveltningen i bokproduksjonen og økt tilgjengelighet var bøkene høyst kostbare; selv lommebiblene – i samme format som smarttelefoner idag – kunne enkeltvis verdsettes pekuniært tilsvarende et gårdsbruk.
For å anskueliggjøre disse spørsmålene om bøkenes nærvær og fravær vil vi nå hente noen eksempler fra litteraturen som skildrer begeistringen for middelalderens illuminerte bøker og de første trykte bøker.
Kristin Lavransdatter
I norsk litteratur har vel ingen hittil skuet dypere inn i denne tidens miljø og sansning enn Sigrid Undset. Allerede tidlig i Kristin Lavransdatter får hovedpersonen et flyktig møte med bøkenes skjønnhet: ‘Broder Edvin tok hende med ind i skrudhuset og viste hende klostrets bøker som stod paa en ramme der; der var de vakreste billeder i dem.’
I Olav Audunssøn i Hestviken skildres et psalter, Cecilia Bjørnsdatters psalter, mor til hovepersonen: ‘Olav sat om kvelden og saa paa den: der var tegnet smaa billeder i kapitelstaverne, og fine røde og grønne ranker slynget sig nedover siderne. Da han gik til ro, grov han boken ned i sengen under hodegjerdet, og der lot han den bli liggende.’
Ja, der ble den virkelig liggende; psalteret dukker ikke opp mer i løpet av den store romanen i to fyldige bind. Vi får ha fru Undset unnskyldt for denne lille forglemmelse i arbeidet med sitt veldige skjebnedrama, og bokelskeren tilgi henne for den sparsomhet hvormed bokkunsten skildres; vi har jo fått et klart glimt av et illuminert manuskript! Med ‘kapitelstaverne’ menes helt klart de såkalte historierte initialer – altså billedinitialer – som er rikt dekorerte forbokstaver med figurer og ofte narrative scener inni, malt med linjer finere enn hårstrå, og gjerne satt mot polert gull. Sigrid Undset evner å la oss få snuse litt på dette før hun haster langsomt videre.
Denne forfatterinnen utviste et sjeldent øye for detaljer i sine middelalderromaner, og uhyre rik sansning især ved de tallrike naturskildringer og opplevelse av værskiftninger. Vi kan forestille oss at det var hennes mening å hente frem dette psalteret igjen senere i romanen, ikke for noe avgjørende moment, men for å smykke fortellingen meningsfylt et passende sted langt ute i begivenhetene, kanskje når Olav går inn i sin egen solnedgang, hvor hun også ved dette ville innby til å dvele. Istedet ble det altså liggende i Olav Audunssøns seng i Hestviken.
Rosens navn
En mer følt nærkontakt med bøkene får vi i Umberto Ecos Rosens Navn, hvor handlingen er lagt til et fiktivt benediktinerkloster i Nord-Italia i november 1327, sannsynligvis i fjellregionen Abruzzi.
Her følger et utdrag fra scriptoriet, første dag, fra Ecos roman: «En stor L som innledende bokstav krøllet seg og formet en drage ved foten, en stor V som innledet ordet ‘Verba’, utviklet seg videre til en slange i tusen buktninger som igjen avfødte nye slyngninger rundt vinløv og blomsterblad.»
Fortelleren Adso forbløffes også av hvor minutiøs denne kunst er: «Ved siden av disse illustrerte salmene lå det en bok som tydeligvis var gjort ferdig helt nylig, et utsøkt arbeide prydet med gull, i et ufattelig lite format, bare som en håndflate. Skriften var vanskelig å lese, de marginale miniatyrene nesten ikke synlige ved første øyekast, det var nødvendig å legge øyet helt nedpå for å kunne oppleve dem i all deres skjønnhet, det var ikke så rart at jeg tenkte det nesten måtte være overnaturlige hjelpemidler kunstneren hadde benyttet seg av for å kunne oppnå en så levende virkning på et så lite felt. Over alle margfeltene i boken vrimlet det av bittesmå figurer, de nærmest vokste som i en slags naturlig generering ut fra de største bokstavene som var malt og tegnet uhyre raffinert…»
Denne romanen er ellers full av inngående møter med bøker. Den handler jo om bøker, og om tegn og symboler – men også om kjærligheten og det forgjengelige.
Når man i litteraturen møter bøkene, selv i romaner som foregår i middelalderen og midt i bøkenes verden, får vi som oftest bare summariske møter med manuskriptene, omtrent som når man nevner løvet på trærne.
De trykte bøkene – en ny, illevarslende medievirkelighet
Når vi nå er inne på bøkenes nærvær i litteraturen, kommer vi ikke utenom Victor Hugo. I romanen Nôtre Dame-kirken i Paris møter vi erkediakonen Claude Frollo i studérkammeret med en oppslått Koberger på bordet (Koberger – boktrykker i Nürnberg). Han mottar to gjester i sin celle en marskveld mens han ‘bladede hensunket i dybe Tanker i en stor trykt Foliant, som han lige havde medbragt, og som var den eneste trykte Bog, der fandtes i hans Celle.’
Han befinner seg altså på denne måten i en lærd melankoli idet han svarer på døren. Etter den innledende smigertale de lærde imellom bryter snart giften løs i nesten like lærde uenigheter, hvor Frollo sier at han hverken tror på Medisinen eller Astrologien. På et tidspunkt åpner Frollo vinduet mot den stjernestrødde forårskveld og silhuetten av Nôtre Dame-katedralen. Med et sukk retter han sin høyre hånd mot den trykte bok og den venstre ut mot Pariserdomen, og han sier: «Ak! Dette vil dræbe hint!» Og så står det videre:
«Coictier, der ivrigt havde nærmet seg Bogen, kunde ikke tilbageholde et Udraab: «Hvad for noget? Er det saa forskrækkeligt? Glossa in epistolas D. Pauli, Norimbergæ, Antonius Koburger, 1474. Det er jo ikke noget nyt. Det er en Bog av Petrus Lombardus, Magister Sententiarum. Er det, fordi den er trykt?»
«I har sagt det,» svarede Claude, som syntes hensunket i dyb Grublen og nu stod og støttede sin krummede Pegefinger paa den fra de navnkundige Nürnberger-Presser udgaaede Foliant…»
Claude Frollo eide en Koberger. Hva han mente med sitt utsagn skal ikke behandles her, annet enn at «incunablene» (de første trykte bøker) innvarslet en ny og for mange illevarslende medievirkelighet. Vi nøyer oss derfor med å henvise til det Victor Hugo skriver videre i femte bok, del 2: ‘Dette vil dræbe hint’ (s.174- ‘Nôtre Dame-kirken i Paris’), hvor forfatteren ikke kan dy seg for å suspendere handlingen en tid for å oppdra leseren i et omfattende kulturforedrag, som han selv utvilsomt finner dyp glede i. Kuriøst er det for vår tids lesere at han ber ‘damene ha oss unnskyldt’.
En ørkenvandring
Går man til middelalderen selv, må en også lete lenge og ørkenvandre gjennom linjene for å møte bøkenes stofflige nærvær. I disse tider omtales bøkene gjerne med forfatternavn, f.eks. en Aristoteles, en Avicenna, en Augustin, en Donatus, en Boethius, en Abarraghel… Støter vi på bøkene som gjenstander kommer vi som regel bare til utsiden, hvor bindet, og oftest bare farven på dette, blir nevnt, noe som den gangen også implisitt røper hvilket stoff bindet er av, som her hos Chaucer i prologen til The Canterbury Tales, i presentasjonen av klerken, som tydeligvis er en elsker av bøker:
‘For him was lever have at his beddes heed
Twenty bookes, clad in black or red,
of Aristotle and his philosophye,
Than robes rich, or fithel, or gay sautrye’. (linje 293-296)
Denne klerken foretrakk altså bøker fremfor kostbare klær og musikkinstrumenter.
I Tundals Visjon (1149 AD) ser vi også bøker, selv om det mest blir som et blendverk i gull. Når Tundal og engelen kommer frem til martyrenes hinsidige idyll leser vi verkets eneste passasje om bøker: ‘Lesepulter av gull stod foran dem, og på dem lå det bøker med gylne bokstaver…’ En kan si at denne passasjen er akkurat like typisk sparsom som ellers, men her har vi tross alt fått øye på bøker i det hinsidige.
I Sankt Brendans Havseilas (nedskrevet på 900-tallet), ser vi messebøker fra klosteret på Albeus’ øy: ‘…prektig smykket med ametyster, og prydet med gull og gedigne og ekte edelstener…’ Igjen betraktes bøkene på avstand, og siden bøkene i dette tilfellet tydeligvis er såkalte klenodiebind, ligner de mest kostbare skrin enn bøker, gitt mengden av metall og stener og emalje de var belagt med. Brendan-seilasen er ellers en stormvind av begivenheter, så bøkenes nærvær blir neppe naturlig i et så sjømettet action-eventyr – selv om det er naturlig innrammet av klostermiljø, og selv om det er sannsynlig at abbeden eller en av brødrene ville hatt med seg et portabelt psalter på en sånn ferd, og kanskje klynget seg til det i hardt vær på havet. Eneboeren Paulus kunne kanskje også meddelt at han til sist måtte fortære breviariet sitt etter at oteren sluttet å skjenke ham fisk etter tretti år der på den øde øya.
Middelalderens forfattere (som jo i høyeste grad levde blant bøker) er gjennomgående opptatt av edle stener og edelt metall når de skal beskrive noe som er overveldende vakkert; det spares aldri på marmoren, topasen, hyasinten, smaragdene, ametystene, jaspisen, krystallet, agatene og beryllen – og gullet. Når de ikke er minerale, blir de pastorale; da vandres det i uendelige og deilige blomsterenger, med vidunderlige trær med fugler som synger skjønt.
I Shakespeares sonetter nevnes gjerne ‘lines’ og ‘black ink’, men da dreier det seg om det nedskrevne ordet som overvinner Døden. I skuespillene får vi knapt øye på noen bok per se, annet som det gjengse tegnet på lærdom, og igjen som oftest nevnt ved forfatternavn. Det nærmeste vi tør komme er vel denne passasjen i Henry IV, Part 2: ‘H’as a book in his pocket with red letters in’t.’ Let etter bøker hos Shakespeare og bli blå! (eller nøy deg med en bok i lommen med røde bokstaver).
Hvor er bøkene?
Det er i grunnen underlig at bøkenes menn og kvinner, som i fjerne tider skrev bøker blant bøker, som levde i en verden av bøker, så å si aldri dveler ved bøkene som objekter i det de skriver; man leter forgjeves etter sanselige møter med bøker, opplevelsen av det kroppslige nærværet til et praktfullt og solid bind, for ikke å nevne en oppslått bok med sin gnistrende utsmykningskunst. Bøkene nevnes i forbifarten som begreper, som ren abstraksjon, som musikken, som av og til nevnes med instrumentnavn, som ‘fithel’ eller ‘gay sautrye’, ‘fele’ og ‘muntert psalterion’, som har rent poetiske motiver, i likhet med en Aristoteles, en Vergil, en Ovid, Averroës eller Almageste. En er fristet til å konkludere med at bøkenes nærvær var så selvfølgelig for de boklærde at de ikke tenkte videre over det. Men dét blir for enkelt.
Bøker var svært kostbare; å investere i bøker var i Middelalderen som nevnt ensbetydende med bilkjøp og huskjøp idag, og bokelskere som Richard de Bury på 1300-tallet overleverer oss et verk viet kjærligheten til og begjæret etter bøker, Philobiblon, med legio eksempler på erhvervelsesmetodene, byttehandler og pengebruk etc. Men heller ikke han dveler ved deres kunstneriske og håndverksmessige kvaliteter, bortsett fra noen livlige skildringer av studenters skjødeseløse omgang med dem, hvor han altså er nødt til å komme inn på det kroppslige nærværet av Boken.
En bokelsker som hertug Jehan av Berry, bror til den like bokelskende kong Charles V, som dyrket et treetasjers tårnbibliotek i det gamle Louvre, onkel til Charles VI (Den forrykte) og oppdragsgiveren til de begavede tre brødrene Limbourg, Pol, Hermann og Jehannequin, som står bak praktbøker som Les Grandes Heures, Les Belles Heures og Les Très Riches Heures du Duc de Berry, lovpriste bøkene daglig og dagdrømte sikkert om dem på jakt og i alt han foretok seg i og mellom sine sytten slott, og han ville nok satt ord på det i skriftlig form – om han hadde skrevet.
En kan tråle seg gjennom de største verkene i verdenslitteraturen uten å finne en eneste interessant skildring av en bok. Dét forbeholdet skal vi dog ta, at det alltid vil være et spørsmål om hvor belest man er. Men vi våger å si at den tendensen som er påpekt her er herskende.
Like lite som man betrakter palettens skjønnhet i forbindelse med maleri, betrakter man bøkenes skjønnhet i denne sammenhengen – både eksteriørt og interiørt; de tingene som formidler eller har blitt anvendt til formidlingens håndgripelige medium har på en måte ingen estetisk gyldighet i seg selv. Fokus synes alltid å ligge på det som skal formidles, og ikke på det som har gjort det mulig å formidle det eller på den kledning og dékor formidlingen får, som man jo også gjerne betrakter et maleri ut fra hva det vil formidle og ikke hvordan det er formidlet, altså hvordan det er malt. De tidlige bøkenes formidable utsmykning og illustrering forklarer jo i seg selv hvor påskjønnet nettopp dette var, selv om ingen anså det som sin oppgave å skrive (poetisk) om det, annet enn som rene inventarfortegnelser.
At tidligere tiders forfattere ikke heftet seg særlig ved dette i det de skrev, kan tolkes som at de selv var til stede i bøkene, helt ut identifiserte seg som en del av dem, og ikke kjente seg forpliktet til å skildre dem som objekter. Slik synes det ordnet, at det ble opp til senere tider å beskrive denne skjønnheten, og især synes postmodernismen egnet til nettopp dette. Rosens Navn er en postmoderne roman.
Et kuriøst unntak finner vi i en passasje hos Giraldus Cambrensis (1146 – 1223), kronikør og sekretær til kong John, som i Topographia Hibernica (1188) kap. 38 setter lupen ned på Kells-evangelariet (kjent som The Book of Kells): ‘Av alle undere i Kildare har jeg ikke funnet noe vidunderligere enn denne fantastiske boken… Her ser du det guddommelige åsyn overnaturlig tegnet, og dér de mystiske formene til evangelistene, med enten seks, fire eller to vinger… Betrakter du figurtegningene med all din visuelle kløkt og gransker de innerste hemmeligheter i denne formidable kunst, så vil du oppdage så delikate, så vidunderlig fintrukne linjer, snodd og innflettet med så intrikate knuter og besmykket med så friske og briljante farver, at du umiddelbart vil anta det som engleverk snarere enn menneskelig.’
Så (bortsett fra Gerald av Wales) står vi kanskje til sist igjen med bibliotekaren Gilles Mallet. Denne måtte dvele ved bøkenes fysiske beskaffenhet også, og det var fordi han skrev en inventarfortegnelse i 1373 over bøker i en kongelig boksamling, nemlig for Charles V (han med biblioteket i Louvre).
Sett middelalderbrillene til neseroten
I en tid hvor en skal lokkes til å se så mye i en så stor mengde og i så hurtig skiftende bilder, i et hysterisk valkyrieritt og en åsgårdsrei av premissleverandører, kan det være en befriende glede å sette middelalderbrillene til neseroten, senke hodet ned mot et oppslått illuminert middelaldermanuskript, og se. Og la seg imponere. La oss se, for kunsten er lang, men livet kort – ‘Ars longa, vita brevis’*. La oss se.
Hvordan kan vi her og nå forsøke å skildre møtet med en bokside som viser en illuminert billedinitial på et flamsk psalterblad fra rundt år 1270 AD? Vi fisker det frem, setter glassene på og lar det stå til:
For øynene åpenbarer seg et lite psalterblad, ikke større enn en hånd, sannsynligvis utgått fra scriptoriene ved Sint-Donaas i det gamle Brugge rundt år 1270 AD. Vi betrakter verso: I maven på initialen av falmet outremerblått med hvitt geometrisk månemønster holder en helgen (St. Jude?) med høygotiske prinselokker, sideskill og tilfeldige rosetter på kinn opp en bok i sinnober med en velsignende og royalt langfingret gest. Underkjortelen er i et falmet lyserødt som nå kan oppfattes som blek russet, innsvøpt i en (blå?) kappe som ikke er der samtidig som den er der ved de tåkete foldekonturene, i en spøkelsesaktig apparisjon som mer vitner om noe uferdig enn falmet, siden tekstlinjeringen løper gjennom hele feltet. Noen blå pigmentrester kan dog spores i kantene av dette partiet. Figuren er satt mot polert og blemmetykt, glimende gull med spindelvevfin krakelering, som i dype områder har antatt en jordskitten patina. Initialen innrammes av en kvadratisk ramme i sort kontur og falmet karmosin, høynet med et gull som følger med i oppløperen i venstre margin, en hals forsynt med elegante kramper og med en avsluttende knoppesnurr i vermilion. Initialhalsen blir dermed randliste med terminalt rankeverk mens dens rot utgjøres av et gapende dragehode i vermilion som setter kjevene i initialen, og hvis halekropp ender i de nevnte to sammenføyde knopper øverst i marginen. Delene forenes i fast og sort konturering og danner initial ‘d’ i åpningen av salme 109 ‘dixit dominus domino meo…’
Under øynene hviler altså en stor billedinitial på et lite psalterblad i bløtt kneprende velin som engang var melkehvitt, og som nå har antatt en fløyelsmørk patina, og mørkest i de jevne og myke kantene, med særlig konsentrasjon i falsen, hvor innsnittene etter bindtrådene vitner om boken dette bladet en gang i tiden var en del av. Slik blir hele bladet et bilde og et vindu mot middelalderen, mørkt og dypt og mykt og glatt, blinkende i eldgammelt gull og voksne og hemmelighetsfulle farver. En svimlende søt duft strømmer mot oss, og øynene forynges.
