I Lahore i Pakistan åpnet i april en stor maleriutstilling, som kan ses på som et uttrykk for at regionens lange historie for klassisk figurasjon er i ferd med å vekkes til live igjen. Utstilling skiller seg ut ikke bare i sitt omfang, men også i sin utforming. Hele 50 malere stiller ut, og alle maler figurativt(!).
Galleristen i Ejaz Art Gallery, Muhammad Ramzan, merker at etterspørselen etter figurativ maleri har økt betraktelig de siste årene og kaller utstillingen en suksess.
– En sjanger som en gang i tiden opplevde tilbakeslag i regionen vår, rykker nå inn i blikkpunktet for oppmerksomheten vår, sier Ramzan til Sivilisasjonen.
Gjenopplivning av en lang tradisjon
Det blir omtalt som kanskje den største maleriutstillingen i regionen noensinne: I Lahore i Pakistan har Ejaz Art Gallery samlet sammen 50 figurative malere i utstillingen «Resurgence». Lahore er hjembyen til en av Pakistans største malere – Allah Bakhsh (1895-1978) – og mye tyder på at byen får en sentral rolle også i det som er en oppblomstring av figurasjon i emning.
Dr. Rahat Naveed Masud – som er maler, kritiker, underviser og tidligere rektor for College of Art and Design, University of Punjab – forteller om regionens lange historien for figurasjon:
– Figurasjon har en lang historie i regionen vår – fra de elegante Gandhara-skulpturene og terracottafigurene fra Mohenjo-Daro til de utsmykkede Mughal-albumene og de fantastiske europeiske oljemaleriene som man kan beskue i Bamba-samlingen på Lahore festning. Figurasjon har nytt populærstatus, sier Masud.
Hun lister opp malere som Hal Bevan Petman, Allah Baksh, Anna Molka Ahmad, Khalid Iqbal, Saeed Akhtar, Colin David og Iqbal Hussain som eksempler på malere som har skapt store mengder verk innenfor den figurative tradisjonen.
– På grunn av de katastrofale religiøse og politiske hendelsene på 1980- og 1990-tallet fant det imidlertid sted et kulturskifte i retning av konservatisme. Samfunnet fikk et engstelig og dunkelt preg, noe som drev det mot obskurantisme, og figurasjon led således et tilbakeslag, forteller hun.
Dr. Masud mener de nå er vitne til en utvikling i Lahore:
– Det er en gjenoppblomstring av interesse for den menneskelig form. Stadig flere malere finner igjen dette som et levedyktig medium for sosialt, emosjonelt og estetisk uttrykk. Denne utstillingen på Ejaz Art Gallery er uten tvil en indikator for denne utviklingen.
Økt interesse for figurasjon
Galleristen og daglig leder for Ejaz Gallery, Muhammad Ramzan, som er arrangøren bak den storslåtte utstillingen, forteller at navnet på utstillingen, «Resurgence», underbygger Dr. Masuds fremstilling av utviklingen for figurativt maleri i regionen:
– Ettersom vi opplevde en økt interesse for figurativt maleri i Pakistan, mente vi det var passende å kalle utstillingen «Resurgence», hvor 50 brilliante figurative malere stiller ut – alt fra de unge fremadstormende til seniorene, sier Ramzan.
Han forteller at planleggingen av utstillingen tok over et halvt år, men at gitt utstillingens suksess var det verdt arbeidet.
– Ikke bare fra et utstillingsperspektiv, men også fra et businessperspektiv, opplever jeg en økende etterspørsel etter figurativt maleri, sier han.
Det at figurativt maleri opplever en gjenoppblomstring kaller han for en vinn-vinn-situasjon for både malerne og ham selv som gallerist.
Utfordrende for figurative malere
Ali Hammad er en av de dyktigste og mest etablerte malerne som stiller ut på «Resurgence». Maleriet hans «Fuglefangeren» kom på tredjeplass i det 15. ARC salon, og maleriet skal stilles ut ved Sotheby’s i New York City.
Hammad utgjør, sammen med sin bror Ali Saad og sin venn Mahmood Hayat, en trio av klassiske malere som er en intellektuell katalysator for klassisk figurasjon i Pakistan. De har initiert flere klassiske utstillinger og intervjues ofte på pakistansk fjernsyn om sitt arbeid og det klassiske verdigrunnlaget de arbeider ut ifra. Hayat har også en YouTube-kanal hvor det jevnlig publiseres videoer om klassisk maleri:
– Hvordan er situasjonen for klassisk figurative malere i Pakistan i dag?
– Det er utfordrende for klassiske malere i Pakistan. For det første er det vanskelig å bli klassisk maler fordi det ikke finnes noen plattform som gir ordentlig akademisk undervisning. Vi har noen gode institusjoner som underviser i figurativ tegning, men det er begrenset, sier Hammad.
Noe av det han er kritisk til er at metodene og teknikkene det undervises i er åpne – en løssluppenhet som resulterer i at verkene får et uttrykk av samtiden, hevder han.
– Elevene tvinges ikke til det som ville vært til deres eget beste: å følge fullstendig i fotsporene til mesterne fra renessansen eller barokken.
For Hammad har det som maler vært en krevende reise å strebe nærmest alene for å male «sannhet og skjønnhet».
– Maleriet – dets kjemi, dets bruk, dets magi, dets pustende egenskaper – har alltid vært i høysetet for meg, mens selve emnet har vært sekundært. Dette er det motsatte av hva folk gjør og verdsetter. Folk generelt tror at maleri handler om å uttrykke seg selv, og at teknikk kommer i andre rekke.
Fotorealisme gir døde kropper
Hammad mener at ikke all realisme som er å spore blant malere både i Pakistan og internasjonalt er bygget på verdiene til de store mesterne. Dette er i Hammads øyne en svakhet.
– Det er en misforståelse at alt som ser «ekte» ut er vakkert. Det kan være mye realisme, men mye ligner døde kropper – portretter, figurer og objekter som mangler sjel. En malers jobb er å fange sjelen, sier Hammad og legger til:
– Som maler jobber jeg hardt for å opplyse folk i stillhet gjennom mine verker, å sette standarden for hva som er sant og hva som er usant – hva som er vakkert og hva som ikke er vakkert.
Kjærligheten for figurasjon kommer tilbake
– Det er en generell oppfatning som har innprentet seg i folks sinn over tid om at dette er en gammel skole som kun er av historisk interesse, og at vi lever i en moderne tid som må produsere det samtiden forlanger, konstaterer Hammad.
Som en klassisk maler, kunne ikke Hammad vært mer uenig i verdigrunnlaget om å følge sin samtid. Når han forteller om at store deler av kunstmarked i Pakistan er preget av bisarr modernisme og kunstnere som ikke er særlig mer enn et «varemerke», er det tydelig at Hammad og hans klassiske kolleger definitivt svømmer motstrøms.
– Utstillingen «Resurgence» viser dog at interessen og kjærligheten for figurasjon kommer tilbake, avslutter han.
Til tross for motstanden har Hammad og hans kolleger fortsatt å dyrke teknikken, talentet og skjønnheten. Den storslåtte utstillingen «Resurgence» er muligens et tegn på at deres innsats begynner å bære frukter, og at en ny klassisk vår er i emning.
