Det jeg liker med filmene til Aki Kaurismäki er kombinasjonen av enkelhet, tidløshet, de få og karakteristiske karakterene, de utrolige, men samtidig troverdige historiene og spesielt dialogene. Sjelden har jeg sett filmer med så knappe, men perfekte, replikker. Uten dikkedarer. Utrolig vittige. Likevel er Kaurismäkis filmer aldri «direkte» morsomme, de er det på en subtil måte.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Handlingen
I hired a contract killer er regissert av Aki Kaurismäki i 1990. Historien følger Henri Boulanger (spilt av Jean-Pierre Léaud), en franskmann som bor i London og blir sparket fra jobben. Henri oppdager at han ikke har noen andre formål i livet enn jobben, og bestemmer seg for å avslutte det hele. Han klarer imidlertid ikke å ta sitt eget liv.
Gasselskapet er i streik, og taket gir etter for vekten av kroppen hans som prøvde å henge seg. Derfor går han til baren Honolulu, for der har han hørt at man kan hyre en leiemorder som vil drepe ham når han minst venter det. Henri ombestemmer seg senere, finner nye lidenskaper å leve for, og forsøker å kontakte morderen. Det viser seg å være mye mer komplisert enn han hadde forventet.
Det vesentlige er usynlig for øyet (og uhørlig)
Når man ser på filmen, slår miljøenes og situasjonens elendighet en umiddelbart. Det er ikke en fortvilet nød, men snarere en resignert en. Det er ikke klart hvordan Henri kunne leve med så lite og omgitt av så lite. Dette er et karakteristisk trekk ved Kaurismäkis regi. Scenene er strippet ned til det minimale og er tidløse. Stilen og perioden er uklare, men man blir fascinert av miljøenes nøkternhet. Kontrasten gir verdighet til karakterene; miljøene er nakne, men ikke kaotiske. Fremfor alt fremhever de karakterenes sinn.
Forfallet i omgivelsene skaper en vakker kontrast med karakterenes verdighet, alltid kledd i feilfri stil. Henri Boulanger har det ganske vanskelig for tiden, men iført en elegant dress. Karakterens eleganse gjenspeiles i reaksjonen hans på avskjed, latterliggjort av skjebnen bestemmer han seg for å betale for en siste luksus: å ikke vite når eller hvordan han skal dø. Ironisk nok mister han jobben og gir den til noen andre.
Nakenheten i stedene samsvarer med en nakenhet i språket, som Kaurismäki bruker nøye, som om for mye prat kunne ødelegge askesen i filmene hans. En askese som viser finurligheten til regissøren som studerer hver detalj for å skape stimulerende filmer uten Hollywood-budsjett. Hvis Kaurismäki var en maler, ville han male stilleben som Caravaggio. Mørkt og genialt. Med en historie bak historien.
Hva er det som egentlig får oss til å le?
I et mørkt og grått London, uten jobb og i påvente av døden. Det virker absolutt ikke som det er noe humoristisk over dette. Så hva er det som egentlig får oss til å le?
I denne filmen er det eksentrisiteten som får oss til å le. Det er håpet som blunker til oss i form av absurditeter. Det er det uventede vendepunktet i livet, fra detaljer til store hendelser.
Det er morsomt hvordan Henri takler det absurde plottet og håndterer alle endringene på sin rolige måte. Men fremfor alt er det dialogen som er en aldri så liten mesterprestasjon.
Personlig er min favorittscene når Henri går inn i baren Honolulu og alt plutselig stopper: musikken i baren, bartenderen og alle tilstedeværende. Du kan til og med høre at en hund slutter å bjeffe. Alle kundene snur seg i fullstendig stillhet og stirrer på Henri, som om de lurer på hva en mann som ikke hører hjemme i den typen miljø gjør der. Musikken som stopper øyeblikkelig er allerede latterlig og absurd i seg selv, men Henri utbryter: «where I come from, we eat places like this for breakfast» («der jeg kommer fra, spiser vi steder som dette til frokost»). Et øyeblikk med suspendert pust, og deretter starter alt på nytt: småprat og musikk. Henri har uttalt et slags magisk mafia-ord og ingenting annet er nødvendig. Alt fortsetter som om ingenting har skjedd.
Denne artikkelen er en del av artikkelserien «Hjelp, dette var morsomt!», hvor Laura Pedrali presenterer gjensyn med klassiske og morsomme filmer som er ukjent (eller glemt) for de fleste, men høyt verdsatt av filmelskere. Dette er filmer med en humor som ikke er like «akseptert» i dag.
Detaljer teller
Om man vil se på detaljene – og i en film som denne må man gjøre det – vil man legge merke til at alt på baren stopper. Bortsett fra bartenderen som polerer glassene og sjekker at de er skinnende og uten flekker. For selv i Londons mest beryktede bar må glasset skinne.
Etter at Henry har leid inn morderen, stopper han for å drikke på baren med to nye «venner». De forklarer ham at livet er vakkert. At han bør tenke på hvor vakre dyr og fugler er. De spør ham: «Tror du dette glasset vil dø?» Igjen, glassene skinner på Honolulu bar.
Sannheten er at Kaurismäki er genial når det kommer til dialog og dens sirkularitet. Mitt råd er å se denne filmen minst to ganger, og på andre gjennomgang, se på månen og ikke hånden som peker på den.
Det er flere morsomme scener, og jeg tror at hemmeligheten bak humoren i denne filmen ligger i nettopp dens enkelhet. Og – som allerede vist – det betyr ikke nødvendigvis enkelhet i form av minimalisme. Uten «dekorasjoner» er det vanskeligere å være skarp, men likevel går denne moderne noir-fabelen rett til kjernen. Kaurismäki klarer som alltid å formidle en regnbue av følelser, fra desperasjon og melankoli til gleden ved å finne seg selv, selv i gråtonene.
En kinesers gjenvordigheder i Kina
Kanskje har dere allerede hørt om denne historien. I hired a contract killer er faktisk en tilpasning av den fantastiske boken skrevet av Jules Verne i 1879, En kinesers gjenvordigheder i Kina. Her fortelles historien om Kin-Fo, en rik kineser som faller i unåde på grunn av en finansiell spekulasjon fra banken hans. Kin-Fo er for feig til å ta sitt eget liv og ber vennen Wang om å gjøre det. I mellomtiden endres Kin-Fos skjebne, og han finner igjen lysten til å leve. Dermed begynner eventyret med å unnslippe døden.
Kaurismäki hyller på sin måte en klassisk eventyrbok.
Og med en så turbulent og spennende historie trengs det vel ikke så mange ord, ikke sant?
Regissør: Aki Kaurismäki
År: 1990
Medvirkende: Jean-Pierre Léaud, Margi Clarke, Kenneth Colley
