Den allmenne meningsløshet: Et essay om Brødrene Karamasov

Publisert 28. juni 2021 av


«Vet du hva, jeg satt nettopp og sa til meg selv: selv om jeg ikke tror på livet, selv om jeg har gitt opp håpet om å finne en elsket kvinne og mistet troen på en fornuftig verdensordning, selv om jeg blir overbevist om at alt er et forbannet kaos, selv om jeg kommer til å oppleve alle mulige skuffelser, – så vil jeg likevel fortsette å leve, og siden jeg engang har ført dette begeret til munnen, så gir jeg ikke slipp på det før jeg har tømt det til bunns! Forresten, når jeg blir tredve, kaster jeg vel begeret fra meg, selv om det ennå ikke er helt tomt, og går min vei…»  – Ivan, Brødrene Karamasov 1880

I Fjodor Dostojevskijs tidløse mesterverk Brødrene Karamasov, blir spørsmålet om behovet for troen et offer for tvilens smeltedigel. Til tross for at det store dikterverket er av polyfonisk beskaffenhet – forfatteren har gestaltet karakterer med uforenelige livssyn, hvilket iscenesetter en filosofisk antinomi – tilkjennegir Dostojevskij sin egen oppfatning ved å skildre to av brødrenes diametralt ulike tilnærming til verden: På den ene siden har vi Aleksej, den kristne, livsbejaende ulærde, og på den andre siden har vi Ivan, den intellektuelle gudsfornekter. Gjennom bokens løp blomstrer Aleksej mens Ivan går til grunne i tvilens irrganger. Den troløse tilværelse blir her avtegnet som en væren-i-verden blottet for mening og glede; man befinner seg på en gold øde der troens troskyldige kulisser har raknet. I dag virker den herværende kristne tro arkaisk, men om man legger troen under lupen, ser man fort at den slettes ikke er forbeholdt religion eller mystikk; troen – det å regne noe for sant til tross for at det bygger på troverdighet, ikke objektivt eksisterende størrelser – er med oss overalt. Dostojevskijs nå over hundre år gamle tese er fortsatt like aktuell, kan mennesket, anno 2021, leve uten troen?

Et liv i troens omsvøp

I vår samtid er tro, og ikke minst alt som ikke oppfattes som matnyttig, uglesett; på den andre siden av aksen har vi honnørordene fremskritt og effektivitet. Imidlertid er vi omgitt av troen overalt, det i form av troen på meningssytemer som kommuniseres gjennom språk og symboler, hvis tyngde er så stor at de evner å skape kulturelle størrelser og realitesbetydninger.

Når man vokser opp og lærer verden å kjenne, vil dette nettet av imaginære størrelser internaliseres og naturaliseres, hvilket betyr at de, for den gjengse borger, blir oppfattet som selvfølgelige og stilltiende forutsetninger. Disse imaginære størrelsene innbefatter alt fra nasjoner, penger, menneskeverdet, lover, regler og sist, men ikke minst, en hel haug av allment anerkjente oppfatninger om oss selv og våre liv. Gjennom de sistnevnte størrelsene, eller fortellingene om du vil, og troen på dem, har mennesket klart å skape et nett av betydning som gjør oss i stand til å kunne orientere oss i, og tilsynelatende forstå, vår selsomme væren-i-verden. Troen har i så måte en særdeles potent funksjonalitet, men hva med sannferdighet – er de herværende størrelsene annet enn luftslott?

Livet etter guds død

Om vi retter søkelyset mot samtidens fortellinger, og da især i vesten, er nyliberalismen – i større eller mindre grad – og den sekulære individs humanismen de rådende ideene som legger føringene for individets selvforståelse. Dette innebærer at det er doxsa at livet ikke innehar noe objektivt mål eller mening. Imidlertid blir vi selv, i motsetning til tidligere samfunn der religion har vært den dominerende og ubestridelige idéleverandøren, nødt til å finne ut hva vi vil gjøre med livene våre og endog definere meningen.

Ved første øyekast virker dette særdeles besnærende og logisk, vi får tilsynelatende mer frihet og vår tanke blir ikke et unnfallende offer for åndelige hegemonier. Mange vil sågar mene at den meningen vi eventuelt skaper er opphøyet, ja  nærmest transcendent, noe som er i tråd med individets ilagte hellighet jamfør individs humanismen. Men allikevel, hva består denne meningen i, og hvordan kan noe være meningsfullt for noen, men ikke for andre?

Jeg akter ikke å redegjøre for den heterogene suppen av meningssystemer som individet har tilveiebragt, jeg vil heller rette søkelyset mot noen få og se hva som lurer bak fasaden. Et eksempel på en ateistisk verdensanskuelse med mening er humanismen; her har mennesket – være seg som individ, fellesskap eller «rase»  – fått egenverdi og en beleilig plass på toppen av de levendes hierarki.

Med humanismen og dens ulike sjatteringer, er fellesnevneren at det foreligger en vedtatt og sementert essensialisering av menneskets beskaffenhet; man definerer og fremhever ulike egenskaper ved arten og trekker det fram som en essens, en kjerne. Dette kommer til uttrykk i form av tanken om at mennesket er noe godt og særpreget, noe det er verdt å verne om som har en verdi.

Dette er bare skrøner; menneskets natur er noe ulenkelig og ikke-eksisterende, det finnes ingen menneskelig natur uten kulter. Det som imidlertid er interessant er at tanken om at mennesket er godt, at det er verneverdig og at det har noe hellig ved seg som følge av sin særstilling, kan bli en uuttømmelig kilde lykke og mening. Om du tror mennesket er godt, om du tror det er verneverdig og om du akter å leve med og for filantropien, kan jeg ikke forstå annet enn at man er lykkelig. Her er det følelsen av å være en del av noe større enn seg selv som spiller inn. Men dersom man er bevisst over troen som hjørnesten for livsanskuelse og væren-i-verden, vil man ikke allikevel fortsette å tro, gitt at lykken er det eneste som kan ses på som et gode i seg selv?

Plettfri vandel

Humanismen, filantropien og menneskekjærligheten – ja, det er fornuftige premisser for vandel, men det ubønnhørlige intellekt vil ikke henfalle til dogmatisk søvngjengeri og leve med illusjonenes lykksalige skylapper. Hvorfor? Hvis du er «begunstiget» med potent metarepresentasjon, evne til å anerkjenne at fordommer er fordommer, er det rett og slett ikke mulig å tro på løgnene som forkynnes.

Imidlertid ønsker, og trenger, vi å forstå omgivelsene våre, vi trenger katalogisering og systemer, vi trenger oversikt. Med dette som utgangspunkt vil man snart dedusere seg frem til kardinalpunktet, troen som bærebjelke, og har man først erkjent at alt av mening, alt av verdi og alt av tanker, i bunn og grunn ikke er annet enn knesatt pølsevev, er det vanskelig å skyve det fra seg.

Om man derimot lar seg stemme etter de stilltiende, toneangivende forutsetningene vil man kunne skape og tro på en mening, og dermed også føle på lykke og alt som bedre er. Problemet oppstår når man demaskerer disse mekanismene og ikke lar resonnementene utlede prinsipper lenger; i en slik tilstand vil man ikke finne annet enn golde sletter der man en sjelden gang kan anspore en dråpe honning, noe som ikke virker særlig vederkvegende der du promenerer i beklemmende ensomhet. Heldigvis for oss ruver en umiskjennelig monolitt i meningsløshetens landskap: Albert Camus.

Camus og meningsløsheten – et liv i konflikt

Myten om Sisyfos er et verk av Albert Camus som tar far seg problemstillingen jeg – og så mange før meg –  har leflet med i denne teksten, men der mitt resonnement nå har kjørt seg fast i bakevjen, konstateringen av livets meningsløshet, velger Camus å begynne sin tankerekke. I dette golde landskap vi nå beveger oss i velger Camus å se frihet og autentisitet. Han mener at mennesket idet det ser sannheten, lar de forhenværende illusoriske kulissene gå til grunne, hvilket tilrettelegger for et nytt livssyn som springer ut i fra livets sanne bestanddeler: et menneske med begrensede sjelsevner og en tilværelse som er uforståelig.

I spenningen mellom dette sannferdige mennesket som vier hele sin tankes kraft og sitt hjertes brann til å erverve erkjennelse, og en tilværelse som ikke byr på annet enn gjenskinn og lede, oppstår det absurde. Så langt er tankerekken samstemt med Dostojevskijs, men hva nå?

Camus hevder videre at man, såfremt man ikke begår det filosofiske selvmord (stillingtagen som ikke er holdbar, noe à la Kierkegaards sprang), må betrakte dette kulisseskifte som en frigjørelse fra det trivielle og overfladiske – man har funnet et urokkelig fundament hvorpå man må bygge sitt liv, blottet for løgn og villfarelser. Deretter skal man fortsette å leve, dag etter dag, for å vise seg sterkere enn sin skjebne, noe Camus illustrerer ved å vise til Sisyfos: mannen hvis laster fikk gudene til å dømme han til unyttig arbeid i evig tid. Denne ørkesløse tilværelsen – et outrert bilde på det moderne menneskets lodd – er dog, ifølge Camus, eiendommelig og slett ikke noe helvete; Sisyfos bekjemper bakken og stenen med sin standhaftighet hvori hans storhet, og da i siste instans lykken, finner grobunn.

Denne storheten, og troen på verdien av storhet eller styrke, blir resonnementets logiske endelikt. Dersom du ikke ønsker å leve i en løgn kan du ikke forsone deg med tilværelsen, det er vitterlig det første saksforholdet som forvitrer, og da helheten, når Camus avrunder boken.

Lykke lyssatt av naturvitenskapene

Hvorvidt vi er lykkelige eller ikke er et spørsmål som anses som noe personlig, noe kun individet, i kraft av sin forgyllede nimbus, kan begripe og omtale. Imidlertid er ikke dette episteme, og psykologene har stadig nærmet seg temaet med sin nyfikne empirisisme som spyd og Hegels fyndord: «alt som er, har et mål», som spydspiss – dette er vel å merke også et perspektiv. Mennesket blir stadig mer bevandret i mennesket, og etter forskning fra et konglomerat av psykologer kan man konstatere at lykke til stor grad avhenger av en rekke faktorer: hensikt, ansvar, selvrespekt og mestring. En ekstensiv studie utført av Harvard kunne også fastslå at velpleide sosiale relasjoner var mer utslagsgivende enn karriere og penger på lykkeskalaen. Dataene er interessante nok i seg selv, men konvergerer de med tro?

Jeg skal ikke påberope meg honnørord som psykolog eller menneskekjenner, men med logisk tilnærming – som kan demaskeres som inadekvat – vil jeg påstå at hensikt, være seg politisk eller religiøs overbevisning, utgjør det uomgjengelige fundamentet for de andre faktorene; hvilket ansvar kan eksistere uten hensikt, og hvordan skal man ivareta en sosial relasjon – noe som fordrer sitt av slit – hvis alt oppleves som dørgende likegyldig? Ut ifra tidligere slutninger kan vi dermed dedusere oss fram til at mening, som består i tro, troen på betydning, er tilgrunnleggende for menneskelig blomstring og lykke. Det logiske selvmord er et faktum – såframt man klarer å overstyre de atavistiske overlevelsesinstinktene som gjør alt i sin makt for å belemre den gustne fingers valfart til avtrekkeren. Kyrie eleison…

Er alt håp ute?

Hvorvidt vi skal le eller gråte av den nyervervede kunnskap er uvisst. Vi kan imidlertid fastslå at lykke er forankret i troen. Alt vi anerkjenner som sannheter er fortolkning av en språkløs og hemmelighetsfull realitet, alt kan falsifiseres. Uten en transcendental sannsiger er alt fortolkning; hvis gud er død er alt løgn. Dette kan virke fryktinngytende, men heldigvis styres de færreste av fornuften alene, mennesket tegner ikke sin vandel etter logisk stringente tankerekker – tvert imot er vi avhengige av kognitiv dissonans for å kunne orientere oss i det vidløftige åndelige landskap (les: den menneskelig realitet). Vi drives, og her kommer et postulat, vel så mye av irrasjonelle – hvorvidt «irrasjonelle» responser eksisterer er, og forblir, et mysterium – drifter som av logikk og koherens, no à la Ivans livstørst. Dermed kan vi – og vil vi så lenge fri vilje er et faktum – leve godt dersom vi ikke lar logikken og fornuften være flaggskipet for vårt forgodtbefinnende.

Vi er alle klar over skjønnhet. Det er medfødt, naturlig og menneskelig. Man ser det i et barns reaksjonen til ...
Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å oppnå et resultat man ikke trodde var mulig, ifølge skulptør ...
* Den 17. november lanseres et helt nytt nettgalleri i Norge: Pinakoteket! Pinakoteket er et nettgalleri som eies og drives ...